Måned: september 2005

Du tusler med bøyd hode i det du går inn på arbeidsplassen din dagen etter at Vålerenga har gått på et sviende nederlag. Det første som møter deg er en kollega som stikker hodet frem og sier «Vålerenga spilte dårlig i går». Du ser rødt.

For hva er det med disse imbesille idiotene som ikke vet at det å komme med en slik kommentar er å vri rundt kniven i hjertet ditt mens de pøser på med salt? Vet de ikke hvor mye Vålerengas resultater betyr for deg? Eller er det akkurat det de vet?

Som om ikke de «humoristiske» meldingene du fikk på mobilen din rett etter kampslutt var vonde nok.

Du spør sjefen din om du kan få komme sent på jobb på mandag fordi du skal reise ut til distriktet for å se Vålerenga spille en av de viktigste kampene i klubbens historie. Kanskje er det ikke slik, men det føles i hvert fall sånn. Vålerenga taper. Enten ved å spille møkk dårlig, eller ved at de får et baklengsmål rett før slutt – aller helst på overtid. Halve natta går før du kommer deg hjem. Du sover dårlig, og er ikke lysten på å stå opp når vekkeklokka ringer. Men du har ikke noe valg.

Du skyr øyekontakt med alle på bussen på vei til arbeidsplassen. Du er sliten, du er lei og du har vanskeligheter med å se noen som helst lyspunkter i tilværelsen i det vinteren nærmer seg med stormskritt. Du ber en stille bønn om at du får gå i fred på jobben, selv om du egentlig vet at så ikke er tilfelle.

Og så kommer kommentaren.

Hva gjør du? Klarer du å trekke pusten dypt og snu deg vekk, eller kommer det en kraftsalve uten sidestykke? Jeg skulle ønske jeg klarte å gå vekk. Etter bortetapet mot Brann i 2003 var det en kollega som kom med en noe uheldig kommentar til meg dagen etter på jobben. De prater visstnok om reaksjonen min der fortsatt.

Det åpenbare negative med å reagere på denne måten er at alle tror du er klin gæærn. Men det har sine fordeler også. For hvem tør vel irritere en gal person? I tiden etter utblåsningen så alle i bakken mandags morgen etter nok et Vålerenga-tap. Ingen sa noe til meg før jeg åpnet munnen først. Jeg fikk den freden jeg så lenge ønsket meg.

Men nå og da er det noen som ikke har fått med seg det faktum at jeg er en gal, gal person. Kommentarer som «dere fikk kjørt dere i går ja!» og «Hvorfor holder du egentlig med et så dårlig lag?» dukker stadig opp. Om ikke fra kollegaer så fra personer du har hatt en viss kontakt med tidligere.

For er det ikke pussig hvordan alle plutselig finner telefonnummeret i tiden etter et Vålerenga-tap? Personer du ikke har hørt fra på år og dag finner det plutselig for godt til å sende deg en melding eller en mail.

Jeg finner trøst i at majoriteten av de som kommer med slike kommentarer har et så trist liv at de må tråkke ned andre for å føle seg bedre selv. De lever et kjedelig A4-liv, og misunner deg egentlig følelsen av å ikke bare være i live – men å leve. Å ha et liv hvor man går fra ekstremt nedtur til ekstrem opptur på bare noen dager. De misunner deg over at du får oppleve ekstrem glede. For hvor mange av kollegaene dine kan si at de opplever dette?

De som kommer med slike kommentarer til deg fortjener å få en respons. Om du ikke kan skjelle dem ut, så kan selv et blikk drepe. For er du en av de som forsøker å le det hele vekk, vil de aldri gi slipp på deg. De vil fortsette med torturen sin så lenge dere deler arbeidsplass.

Etter kampen mot Start har jeg derfor et råd til dere: Ikke ta i mot piss fra folk rundt deg. Vis dem at du er stolt av å holde med Vålerenga, og spill på det faktum at folk flest tror vi er rabiate gærninger som plyndrer og voldtar når vi er på tur. Da vil de holde kjeft.