Måned: september 2005

Harald er tilbake fra landet. Rehabiliteringen har satt sine spor. Den ellers så lute holdningen, også kjent som «heroin-knekk», er erstattet med rak rygg. Det bleike ansiktet har fått brunfarge etter timer i skog og mark. De syltynne armene har fått nytt liv og nye muskler etter at sprøyta ble bytta ut med møkkagreipet

Harald smiler i det jeg møter han på cafe Håpløs, et steinkast fra Egertorget.

– Jasså, er’e ikke Nedre Manglerud ‘a? Åssen går’e me’ deg ‘a?

Jeg svarer som sant er. Livet er bra, når det går bra med Vålerenga. Jeg var langt nede etter den forsmedelige exiten i Champions League, men har holdt meg oppe på grunn av gode resultater ellers. Harald på sin side er opptatt med å søke kommunen om tillatelse og penger til å starte opp et kompetansesenter for rusmisbrukere i Oslo.

– Planen er å sette i gang når vinterkulda kommer krypende nedover jernbanesporet fra nor’. Det er da vi trenger’e mest. Jeg har sjøl sitti under den ene rampa på trafikkmaskina og vært så blåfrossen at jeg ikke fant ei eneste åre å sette skuddet i. Det handler om verdighet ikke sant? Hva faen er ‘e dem trur ‘a, at vi driver med det fordi vi har lyst?

Harald brenner for en sak. Han brenner for at folk på skyggesida av samfunnet ikke skal måtte føle seg som annenrangs borgere. Rusmisbrukerne i Oslo har blitt kasta rundt i hele byen helt siden den første luringen fyrte seg en blås i Slottsparken for snart 40 år sida.

– Vi har ikke noe problem med narkomane i detta landet skjønner’u. Det blir det samme som å si at Tom Nordlie ikke trenger hjelp til å styre temperamentet sitt ikke sant? Poenget er at folka som styrer i denne byen er så sabla opptatt av å logre etter pengefolka. Der er Vålerenga litt si samma situasjon. Ingen tar Vålerenga seriøst nok. Se hva klubben gjør for barn og unge. Ballbinger, fotballskoler, lag i alle aldre og ikke minst prosjekter som sørger for at ungene holder seg borte fra gata og annet svineri. Men skjer det noe mer?

Hadde det ikke vært for private initativ så hadde dette landet gått rimelig på trynet. Harald nevner Frelsesarmeen, Natteravner, Idrettslag, Støtteorganisasjoner og en hel haug med samlinger som bidrar til at landet ikke sporer fullstendig av.

– Se på USA. Hva skjedde der borte da orkanen kom ‘a? Det viste en hel jævla verden hva slags samfunn du får når alle kun tenker på seg sjøl. Det finnes ikke ord som dugnad i USA. Og jeg er stygt redd for at ordet er på vei ut av det norske språket. Alle er ute etter å maksimere egen lykke og velferd. Og tru nå ikke at jeg sitter her og taler til inntekt for den den rødgrønne regjeringas kommende politikk. I den store sammenhengen er det en brøkdel av statsbudsjettet som er gjenstand for politikeras årlige forestilling.

Det er ikke vanskelig å være enig i Harald. Men hva med Vålerenga? Har han helt glemt laget og hvor bra det går?

– Glemt? Å neida. Jeg følger med som alltid. Men jeg bruker så jævla mye tid på søke om midler til kompetansesenteret. Det er møter som skal avholdes, avslag som skal innklages, bevilgninger som skal gis. Saksbehandlere må forklares hvordan de skal gjørra jobben sin… Det er nesten så jeg må ta en tur ned til Skippergata og fikse meg noe speed for å holde farta oppe, men da går det jo lukt i dass igjen ikke sant? Vålerenga er min eneste religion, og jeg gjør mitt for at klubben skal få flere tilhengere. men hvem hører vel på en gammal tulling som meg?

Harald kikker på klokka. Den begynner å nærme seg ni, og han har et møte med sosialetaten om en liten halvtime.

– Vi sees på kamp i morra kamerat. Nå må jeg stikke.

Harald haster avgårde ned gata, tar til høyre ved Norlis bokhandel og forsvinner ned byens paradegate.

Sjøl så skal jeg innom Fretex og levere noen klær fra samboeren. De er visst ikke moderne lenger. Det var de i fjor.