Harald – Vålerenga På Nett

Engler daler ned i skjul

Vi er inne i helvetesuka. Blodpumpa jobber godt opp mot makspuls. Handelstandens bukselommer fylles til randen. Det skal bakes, stekes, pakkes, drikkes og det skal spises. Vi skal dele ut klemmer, og vi skal tenke på våre neste – som vi tenker på oss sjøl.

Harald om livet på midterste hylle

Mange går på en sprekk eller to gjennom livet. Selv om de fleste av oss lever seg gjennom livet uten den helt store oppmerksomheten, skjer det jo iblant at det butter litt. Andre lever i begge ender av skalaen. De er på bånn det ene året. Det neste er de nære toppen. Og til slutt … Fortsett å lese «Harald om livet på midterste hylle»

Jeg sitter på en benk i parken på Kiellands plass og lurer på hvorfor det gikk dritt mot LSK. Høsten er på vei, men tjue grader og sol gjør at pikene i parken fortsatt svinser rundt i korte skjørt og sko med høye hæler. Hvor ofte kan man ta seg et lite avbrekk fra dagens mas og kjas, sette seg ned ved et bord, spise en bedre lunsj og nyte livet? For min del er det sjelden. Mine kunder tror at jeg jobber døgnet rundt bare fordi jeg driver med data. Vel jeg har et liv jeg også, og akkurat nå så sitter jeg å diskuterer fotball med min etter hvert så gode venn Harald.

– Du veit når du har møtt din overmann, sier Harald etter noen minutters stillhet.

Det tar alltid litt tid før Harald starter å prate. Det er akkurat som om han bruker noen minutter på planlegge det han skal si.

– Du veit når du ikke kommer lenger med den gamle planen. Du må endre deg for å komme deg videre. Se på gutta der borte på Værestedet på Tranen. De kommer ikke videre, rett og slett fordi de ikke har noen plan for hvordan de skal greie det. Dagen handler om to ting: Penger og dop.

Harald peker mot gjengen som har okkupert hjørnet av Uelandsgate og Waldemar Thranesgate. Ikke akkurat mors beste barn, men hvem er nå egentlig det?

– Du veit at disse folka har gitt opp. De starta kanskje nede i fjerde eller femte divisjon, nå er de på bånn. Du kommer deg ikke på toppen når det kun er det neste skuddet med heroin som teller. Da blir du liggende der nede, og de fleste går under overflata og blir borte lenge før oppgjørets time egentlig skulle ha inntruffet.

Harald er i det mer gåtefulle hjørnet. Hva er det han egentlig vil fram til. Jeg lar være å spørre direkte, jeg lytter heller videre.

– Du veit at du har feila når resultatene uteblir. At du har satsa feil, og at det du skulle levere ble noe annet. Vi vår høyt oppe på Rådhusplassen i fjor. Vi skulle gjenta suksessen. Vi skulle befeste vår posisjon i toppen – se hvordan det har gått. Men vi kan jo for faen ikke legge oss ned og dø av den grunn. Det handler om å kjempe seg opp igjen. Livet som middelhavsfarer er like spennende som livet til en Oddsupporter. Det er greit å være med på leken, men når du er fornøyd med å havne på midten av tabellen hvert år så burde du sette deg ned og tenke over hva du driver med.

Harald blir som regel mer og mer intens, etter hvert som han vinkler sine resonnementer inn på fotball og Vålerenga. Ikke ulikt de fleste av oss som vier mye av livet til denne sporten og denne klubben.

– Du veit at du må ta rev i seila når gutta på laget er mer opptatte av frisyre, Playstation Singstar, Paraplydrinker og tattoveringer med navnet til dama og den nyfødte ungen. Petter Myhre er mannen for oss. Han er en jordnær og smart mann. Gir du folk som har begge beina godt planta på moder jord muligheten, så er du garantert suksess. Hvorfor? Jeg skal si deg hvorfor: En mann med et riktig selvbilde vil aldri sette seg selv foran laget. Han vil aldri bruke laget som en døråpner, han vil bruke laget til å bekrefte at han er rette mann for jobben. Ikke noe mer, ikke noe mindre. Kjetil Rekdal hadde de samme egenskapene fram til fjorårets sesong. Etter det ble det mer og mer fokus på hva sjefen mente, hvem han var, hva han gjorde med livet sitt og alt den møkka som VG, Dagbladet og Se & Hør produserer. Jeg mener ikke at Rekdal oppsøkte dette sjøl, det kom som en konsekvens av resultatene i 2004-sesongen.

Harald begynner å komme til poenget. Kaffen er drukket opp, det ligger fire sneiper i askebegeret og han kikker oftere og oftere på klokka.

– Man skal ikke sole seg for lenge i sin egen suksess. Du skal være jordnær, du skal sette deg ærlige mål og du skal jobbe for å nå dem. Hadde Rekdal, Bohinen og de andre hatt litt baller så hadde de sagt at de skulle reise kjærringa og vise at vi ikke bare flaksa oss til et seriemesterskap i 2005. Vi skulle gått ut med målsettingen om å bli sereimestere igjen. Istedet ble det snakk om best mulig plassering i forhold til ressurser, skader og alt annet som ikke har noe med det vi skal være. Kongen på haugen.

Harald takker for praten, tusler bort til gjengen på hjørnet, plukker opp en rull med «høvdinger» fra lomma og begynner å dele dem ut…

Som vi alle vet så blir man til slutt dytta ned fra toppen. Om du er aldri så stor, aldri så breial og har alle midlene til å kjøpe deg et langt opphold på toppen: Før eller siden så kommer det en som er sterkere enn deg, som har litt mer guts, som tar fart og dytter deg ned.

Den nye kongen på haugen føler seg kanskje som en tøffing, men når de andre ser at gamlekongen faktisk ikke er like tøff som tidligere så kaster de seg inn i kampen.

I skolegården ble resultatet som regel møljeslagsmål med påfølgende blåveiser, neseblod og utslåtte tenner. Det ble melding med hjem og refs på rektors kontor. Men det var faen meg gøy. Kongen på min skole het Fred. Han hadde hår på balla i fjerde klasse, var to hoder større enn oss andre og sterk som en bjørn. Bart hadde han også.

Harald om Enga uten Rekdal

Etter seks uker i Brasil har Harald kommet hjem. Til Oslo. Til vindusvaskerbedriften. Til høsten. Til Vålerenga. Ikke nye Enga vel og merke. Nei, Harald er tilbake til gode gamle Enga. Og han liker det han ser.

Harald samler familien

Å driver sitt eget selskap er tydeligvis greia blant dagens unge. I vinter valgte Haralds datter Lyn som sitt lag. Vår mann som sakte men sikkert har jobbet seg opp fra rennesteinen var knust. Men ungdommen er lett å lede – eget firma, ny kåk og bil var alt som skulle til.

Harald vasker vinduer

Harald vasket sitt første vindu i 1964, året etter tok Enga gull og Harald ramla ut på ei fyllekule som varte og rakk i nesten ti år. Så var det noen år med jobb og stress, kone og unger før han tok seg en runde på byen igjen.

Harald må rydde opp i egne rekker

Det har gått en vinter siden gullet i Skien. I flere måneder har jeg vært på leting etter mannen i gata – uten hell. Harald har vært som sunket i jorden. Det siste jeg hørte var at han var installert på to rom og kjøkken øst i byen et sted.

Gullsesongen 2005: En eks-junkie og grinebiter krysser sine spor

November er ikke som før. Den bitende kulda har tatt ferie. Snøen som kom for noen uker siden er borte. Det er nok greiere å leve på livets skyggeside under slike forhold. Men likevel, hvor du enn snur deg i sentrum av byen så møter du de bedende øya.

VPN intervjuer Harald om sprøytebruk

En garvet junkie setter mellom tre og fem skudd per dag. Mange tror at junkiene setter sprøyta det samme stedet hver gang. Det er en myte skal vi tro Harald. ViPN har latt en ekspert kommentere de siste dagers bråk rundt smertestillende sprøyter innen fotballen

Harald på beste vest

– Å takle nedturer er en essensiell del av livet. Jeg vet ikke om det er verdt det, men jeg gir meg ikke. Har jeg holdt ut med Vålerenga i snart førti år, får jeg vel klare å holde ut med Oslo kommune i noen måneder til.

Harald er tilbake i Oslo

Harald er tilbake fra landet. Rehabiliteringen har satt sine spor. Den ellers så lute holdningen, også kjent som «heroin-knekk», er erstattet med rak rygg. Det bleike ansiktet har fått brunfarge etter timer i skog og mark. De syltynne armene har fått nytt liv og nye muskler etter at sprøyta ble bytta ut med møkkagreipet Harald … Fortsett å lese «Harald er tilbake i Oslo»

Harald smiler i det jeg møter han på cafe Håpløs, et steinkast fra Egertorget.

– Jasså, er’e ikke Nedre Manglerud ‘a? Åssen går’e me’ deg ‘a?

Jeg svarer som sant er. Livet er bra, når det går bra med Vålerenga. Jeg var langt nede etter den forsmedelige exiten i Champions League, men har holdt meg oppe på grunn av gode resultater ellers. Harald på sin side er opptatt med å søke kommunen om tillatelse og penger til å starte opp et kompetansesenter for rusmisbrukere i Oslo.

– Planen er å sette i gang når vinterkulda kommer krypende nedover jernbanesporet fra nor’. Det er da vi trenger’e mest. Jeg har sjøl sitti under den ene rampa på trafikkmaskina og vært så blåfrossen at jeg ikke fant ei eneste åre å sette skuddet i. Det handler om verdighet ikke sant? Hva faen er ‘e dem trur ‘a, at vi driver med det fordi vi har lyst?

Harald brenner for en sak. Han brenner for at folk på skyggesida av samfunnet ikke skal måtte føle seg som annenrangs borgere. Rusmisbrukerne i Oslo har blitt kasta rundt i hele byen helt siden den første luringen fyrte seg en blås i Slottsparken for snart 40 år sida.

– Vi har ikke noe problem med narkomane i detta landet skjønner’u. Det blir det samme som å si at Tom Nordlie ikke trenger hjelp til å styre temperamentet sitt ikke sant? Poenget er at folka som styrer i denne byen er så sabla opptatt av å logre etter pengefolka. Der er Vålerenga litt si samma situasjon. Ingen tar Vålerenga seriøst nok. Se hva klubben gjør for barn og unge. Ballbinger, fotballskoler, lag i alle aldre og ikke minst prosjekter som sørger for at ungene holder seg borte fra gata og annet svineri. Men skjer det noe mer?

Hadde det ikke vært for private initativ så hadde dette landet gått rimelig på trynet. Harald nevner Frelsesarmeen, Natteravner, Idrettslag, Støtteorganisasjoner og en hel haug med samlinger som bidrar til at landet ikke sporer fullstendig av.

– Se på USA. Hva skjedde der borte da orkanen kom ‘a? Det viste en hel jævla verden hva slags samfunn du får når alle kun tenker på seg sjøl. Det finnes ikke ord som dugnad i USA. Og jeg er stygt redd for at ordet er på vei ut av det norske språket. Alle er ute etter å maksimere egen lykke og velferd. Og tru nå ikke at jeg sitter her og taler til inntekt for den den rødgrønne regjeringas kommende politikk. I den store sammenhengen er det en brøkdel av statsbudsjettet som er gjenstand for politikeras årlige forestilling.

Det er ikke vanskelig å være enig i Harald. Men hva med Vålerenga? Har han helt glemt laget og hvor bra det går?

– Glemt? Å neida. Jeg følger med som alltid. Men jeg bruker så jævla mye tid på søke om midler til kompetansesenteret. Det er møter som skal avholdes, avslag som skal innklages, bevilgninger som skal gis. Saksbehandlere må forklares hvordan de skal gjørra jobben sin… Det er nesten så jeg må ta en tur ned til Skippergata og fikse meg noe speed for å holde farta oppe, men da går det jo lukt i dass igjen ikke sant? Vålerenga er min eneste religion, og jeg gjør mitt for at klubben skal få flere tilhengere. men hvem hører vel på en gammal tulling som meg?

Harald kikker på klokka. Den begynner å nærme seg ni, og han har et møte med sosialetaten om en liten halvtime.

– Vi sees på kamp i morra kamerat. Nå må jeg stikke.

Harald haster avgårde ned gata, tar til høyre ved Norlis bokhandel og forsvinner ned byens paradegate.

Sjøl så skal jeg innom Fretex og levere noen klær fra samboeren. De er visst ikke moderne lenger. Det var de i fjor.