«Landets heteste derby nærmer seg» er overskrifta på klubbens nettsider. Og aldri har denne dagbokisten vært mer nervøs. Ikke for å pisse alt for mye i brønnen, men sånn resultata har vært i det siste er det ikke ubegrunna.
Dette er en match vi MÅ vinne. Ikke bare fordi vi trenger poenga. Fordi det gjør jo jo alltid. Men også for å gi tilbake et håp blant spillera og supportera om at det faktisk er mulig å gjøre det ok i år.
At det er mulig å vise at vi kan spille fotball selv om presset er stort og vilja er midt på treet. Eller hva faen det er.
Vi vil se seier og det er ingenting som hindrer oss sportslig å ikke ta det her. LSK er ikke milevis bedre enn oss. De har én seier mer. Big fucking woop!
Dersom vi ryker på tap på mandag er det ikke umulig at det mer enn trua på livet som ryker på valle. Da er det fort gjort at det åpner seg stillinger.
Sånn! Da har vi tatt det negative.
Nå skal vi tegne et bilde og det skal være så positivt at du pælmer opp regnbuer etter å ha lest det.
Mandag 1. mai et sted på Ensjø
Kristine bråvåkner litt ute på formiddagen.
Vanligvis står hun opp ganske mye tidligere, men i natt har hun ligget og grublet på hva dagen skal by på. Forventingene har sitret i kroppen hele helga, og vissheten om at noe stort skal skje har revet og slitt i følelsene.
Hele spekteret har vært der. Nervøsitet, forventninger, glede, sorg og til tider på kanten til angst.
De vonde følelsene hun hadde i går forsvant i natten. Nå er endelig dagen her. Fullt fokus! På tide å stå opp!
Kristine klyver ut av senga og drar på seg pysjbuksa hun finner på det rotete gulvet. Hun innser at hun burde ha ryddet litt, men det skjer ikke i dag. Hun har viktigere ting fore! Derbyet skal markeres og verden skal få se hvor hun står!
Før hun tusler ut i stua stikker hun innom det store skapet i entreen og graver fram en metallstang som på tross av litt rust fremdeles gjør jobben. Hun sjekker at sømmene fremdeles holder, griper tak og går med bestemte skritt mot balkongdøra.
I det hun åpner den blir hun slått i ansiktet av en sterk skinnende sol og en deilig mild mai-bris som røsker forsiktig i håret. I det hun planter flagget i siden av den lille balkongen blåser det litt ekstra opp, og hun kan se den mektige Vålerenga-logoen blafre i vinden. Full av stolthet og tradisjoner.
Hun merker seg at hennes er den siste brikken på verket. I det hun snur seg mot de andre balkongene og ser de blå-røde fargene svinge i takt med vinden som en vakker østkantsymfoni.
-Det er så jævlig deilig å være Vålerenga tenker hun før hun snur seg og tusler inn igjen.
Etter en kort dusj og en tur bort på bakeren for å kjøpe en kaffe og en sandwich, drar hun på seg favorittdrakta; den turkise fra 2020-sesongen. Deretter går hun opp mot stadion.
Sola står midt på himmelen og det er noen timer til matchen starter. Men man må jo kose seg litt først. Det er tross alt en stor dag. Hun har en plan; Øst.
-Heer! Ropes det i mylderet. -Vi er her!
Kristine snur seg rundt og får øye på Andreas som står og veiver med armene. Kledd fra topp til tå med Vålerenga-effekter.
– Hvor faen fikk du tak i den der? Kristine ser spørrende på han. En cap. Som ser bra ut? OG har lagets navn på framsida?
– Ja! Veit! Andreas ser henrykt ut. – Kjøpte den på Lokk! Viser seg at baseball-laget til Vålerenga har langt høyere standard enn fotballen når det kommer til å kle seg opp.
Der fotballaget har satsa på den samme døve merchen siden 2003, viser andre grener av klubben ev vilje til fornyelse.
-Nice! Ser bra ut. Minn meg på å plukke opp en sånn neste gang jeg er i Torggata.
Kristine snur seg rundt og tusler mot baren.
-Tar du med en til meg, hører hun før hun svarer med et nikk.
-Runder skal bli!
Kristine føler seg på toppen av verden og for andre gang denne dagen blir hun grepet av den varme gode følelsen før hun tenker «-Det er jævlig deilig å være Vålerenga».
Utover dagen tiltar det med folk på den store uteserveringen utenfor stadion. Klokka drar seg mot fire og frem til nå har det vært noen gode, men litt spede forsøk på å få til allsang.
Folk har vært mer opptatte med å snakke med andre om hva de gjorde i helga og hva de tror om resultatet. Men flere har kommet til, og inntaket av synge-juice har tatt seg opp, og det bygger mot et klimaks.
Det hele starter borte i et hjørne og brer seg som en flamme av håp over alle som sitter og står i vårsola.
«Har du traktor og ljå, holder du med LSK. Har du øl og er gla’, holder du med Vål’enga!»
Om det hadde vært et tak hadde det løfta seg! Kraften av sangen vibrerer langt ut i fingra!
Så begynner trampinga som runger i veggene på Valle Wood og terrasseblokkene.
«Tramp, tramp, tramp på en fugl»
Fulgt av hopping og deretter taktfaste klapp. Oppvarminga har starta, men det er på tribunen og banen det skal skje.
-Fuck! Vi må lette på ræva og komme oss opp på tribunen. Andreas dytter bort i Kristine. -Klokka er 17:30 og køen har starta for lengst!
Begge reiser seg samtidig, tømmer glasset i ett klunk, ler litt, og starter på den glad-sjanglende ferden mot inngangen til Østblokka.
Etter en rask sikkerhetssjekk og skanning av sesongkortet er de inne. Og selv om der er fullt på midten klarer de å få seg en godt plass litt på siden.
-Samma faen hvor vi står så lenge vi er her. Nå skal det synges og danses i nitti fulle minutter og alle skal bidra uansett tenker Kristine.
Hun ser rundt seg på det veldige stadionanlegget. Alle tribunene er fylt opp. På Østblokka har det vært tendenser til litt knuffing og kjefting på grunn av de trange forholda. Men stemninga er likevel god.
På familietribuna kan hun se familier med unger som vokser opp i nærheten kose seg i sola. På motsatt side ser hun folk som noen kaller medgangssupportere, men hun bare er glad for at kommer.
-Det er ikke alle som alltid kan komme tenker hun. Og det er fint at folk prioriterer disse kampene.
Og helt på andre siden av banen kan hun se en vegg av gult.
-Sykt at alle de der kjører traktor og bedriver innavl tenker hun og er glad hun ikke er fra den samme bedritne bygda de er fra.
Musikken bytter og noe starter å heve seg foran henne.
Engatifo har jobba dag og natt for å få til dette. En enorm vegg som viser hele Vålerengas historie trekkes opp av vaierne som er festet i stadion-taket. Som fuglen Fønix strekker den seg opp bak veggen av pyro som står nede på banen.
Røyken fyller stadion og sangen røsker i øregangene. Og for tredje gang denne dagen kjenner hun på hvor jævlig deilig det er å være Vålerenga.
Kampen er i gang.
Klanen er i toppform og spillerne er det samme.
I 90 minutter er det mer eller mindre enveiskjøring på Valle. Fugla blir spilt i filler.
Jatta hamrer inn det første målet allerede etter 10 minutter. Etter 23 dytter Strand inn 2-0.
Flere melder seg på!
Straffe! Dicko blir felt av målvakt på vei inn mot mål. Han tar den selv. 3-0!
Andre omgang starter med en sur manøver fra LSK. Det står 3-1. De har meldt seg litt mer inn i kampen nå. Holder dette helt inn?
Tvilen blir satt til skamme i det Odin Thiago Holm kliner til fra 30 meter og legger den pent inn bak keeper. 4-1 er et faktum.
Tribunen koker! Kristine henger over rekkverket foran seg og skriker inn i øret på Andreas i det de lener seg forover får å se feiringa på banen.
-Jeg er så jævlig lykkelig!
-Jeg også svarer han. Jeg også!
De siste 20 minuttene roer Vålerenga litt ned. Fagermo gjør noen bytter og lar unge spillere prøve seg. Selv om stadion er en heksegryte gis det tillit.
88 minutter har gått og tribunen har for lengst starta analtoget. Eller «jenka» som de småbrydde kommentatorene på TV2 kaller det.
Fem minutter senere blåser dommeren. Det står 4-1 på tavla og tribunen går ape-shit.
De tre første kampene i sesongen er glemt. «-I år så tar vi alt» runger over stadion mens Fagermo ligger i stjerne på kunstgresset. Sliten og lykkelig.
Spillerene takker tribunen av og stadion tømmes sakte.
-Ta en pils til? Andreas ser spørrende på Kristine.
-Visst faen skal vi det. Visst faen skal vi det.
Vålerenga i dag
Vi slapper av litt før helga. Tar det heller ut på mandagen.