Nok en dagbok skrevet i halvt koma. Laget, livet og lengselen. Dagboka er glad i dag.
Laget
Vålerenga tok en fortjent seier over Tromsø i går. Matchvinner ble «Lillebror» Abdellaoue med det som rett og slett var en lekker avslutning på et meget godt angrep. Forut for dette hadde Lars Iver Strand satt inn et meget pen mål mot sine gamle lagkamerater (og det må man jo lage et stort poeng ut av).
Nå går ikke vi av hengslene av etter en seier over fjorårets bronselag. Men det lille vi fikk se av kampen ga i alle fall beskjed om at både Vålerenga og Tromsø er lag som ønsker å spille fotball – i alle fall i treningskamper.
TV2 hadde en prat med Martin Andresen etter kampen, heldigvis for oss var VG såpass klare i topplokket at de husket å notere ned det han sa. Vi siterer:
På spørsmål fra TV 2 om «Mos» er et lignende fotballemne som storebror «Moa», svarer Martin Andresen i dag:
– Moa hadde en kjempesesong i fjor. Mos har samme type bevegelser. Han er rask og eksplosiv. Men Moa tok all maten, så han er litt for tynn.
Hehe.
Hvis Moa er tjukk, hva er du som leser dette da? Bollefeit?
Så var det dette med å score på gamle lagkamerater da. I gamledager når man spilte på samme lag nesten hele livet, for så gå over til et annet litt «kulere» lag ppå slutten av karrieren føltes det sikkert rart å sette ballen i mål bak «egen keeper». (Bare spør Odd Iversen.)
I dag flakker jo spillerne rundt som vårkåte bikkjer og putter der de måtte få bestalt for det. Jeg regner med at Lars Iver driter en lang mars i om det er mot Tromsø han scorer. Så leneg han scorer. Det er det som driver dagens spillere. Prestasjonene. Så får vi sitte der og mimre om den gangen vi skilte mellom klubbspillere og fotballhorer.
Livet
Min første fotballkamp i mitt nye liv i Oslo opplevde jeg på Ullevaal i 1992. Jeg hadde fått billetter av en jeg jobba sammen med. Kampen var cupfinalen mellom Rosenborg og Lillestrøm. Han var trønder, men tok heller en ekstravakt på søndagen med 200% overtid (så mye for den klubbfølelsen med andre ord). Jeg stilte opp og satt meg ned sammen med en haug med andre mer eller mindre dølt kledde folk. Det gikk i gule, lilla, lyseblå og lysegrønne regnjakker. Sjøl så hadde jeg konvertert fra de klassiske blå 501-buksene til et par sorte 501-bukser. Jeg hadde i tillegg grønn oil-skinjakke, palestinaskjerf, Dr. Martens, flanelskjorte og islandsgenser. I trynet hadde jeg skjegg.
Kampen vant RBK, og det var vel da man begynte og ane at «noe stort» var på gang der oppe i hele Norges Trondheim. Jeg aner ikke om folk er klar over hvor stor skade RBKs hegemoni egentlig påførte norsk fotball på den tida. Men bra var det ikke.
Sjøl så var jeg mer opptatt av Kant, Hegel og Marx. Den store oppvåknelsen var i ferd med å inntreffe.
Lengselen
Det er tolv dager igjen til kula triller der oppe på Lerkendal. Heldigvis er RBK en av mange middelmådigheter i norsk fotball i dag. Så gjenstår det å se om vi kan reise oss etter fjoråret og fortsette der vi slapp i siste kamp.
Fader det er fire måneder siden cupgullet alt.
Vålerenga i dag
Suge på karamellen og lage litt god mat som Mos kan få når han kommer hjem.