hvordan_skal_fotball_vinnes_del_4_reference

Hvordan skal fotball vinnes? Del 4

Det finnes mange måter å vinne fotballkamper på. Esten O Sæther, sportskommentator i Dagbladet og landslagstrener i futsal, har per e-post svart grundig på våre spørsmål. Esten er en av mange i mediebransjen vi liker å mislike, så hvorfor ikke gi han plass på VPN.

Vi var litt usikre om Esten O Sæther ville svare på spørsmål fra VPN siden han oppigjennom har fått mye tyn av oss. Da svarte han følgende:

– Tyn er ikke noe farlig, men etter det jeg har lest av dere (det er faktisk ganske sporadisk) glipper det litt for ofte mellom form og innhold; det vil si formen blir for pompøst kul (hvilket jo i seg selv er en umulighet) og banaliserer på den måten et innhold som ofte er fornuftig nok. Nåja; det var bare en mening siden du hintet om det som eventuelt har vært skrevet om meg. Jeg har såvisst skrevet nok om andre til at jeg må tåle å stå lenge under den iskalde dusjen.

Gi eksempler på lag i Norge eller internasjonalt som utelukkende bruker soneforsvar, lag som utelukkende bruker markeringsforsvar – og hva er vanligst i dag? Er en blanding vanlig?

– Alle spiller jo soneforsvar, men få av klubblagene er drillet med samme intensitet og kunnskapstyngde som landslaget etter Drillos come back. Det er dumt ettersom et stramt soneforsvar hjelper mot baklengs. Samtidig er den gamle ventende backfireren på vei ut ettersom stadig flere norske lag følger den internasjonale trenden ved å benytte sidebackene som breddeholdere i angrep. Dette gir enten tre ventende forsvarere eller kanskje bare to stoppere pluss to ankere på midten. En slik angrepstenkning tar vekk deler av soneprinsippene og gjør at det blir vanligere å møte raske motangrep med mann-mot-mann forsvar.

Er det lettere å skape raske overganger med soneforsvar? Er det utelukkende Drillo-stilen som spiller over, og ikke gjennom ledd, eller vil du si at også Drillo-stilen spiller gjennom ledd?

– Nei, det må i så fall være når soneforsvaret utvides til soneprinsipper på midten. Et samlet effektivt press på ballfører i midtbaneleddet gir ofte flere raske overganger enn mann-mot-mann i samme sone. Tilhengere av Drillo-stilen (og jeg har i mer enn tjue år vært blant dem)
har tradisjonelt vært opptatt av å minimere risiko på vei framover. Der er det imidlertid en glidning. Jeg vil tro at Egil Olsen etter videogjennomgangen av Tysklandskampen påpeker et par feil valg av lang ball over midtbaneleddet før pause. Spillerne slo disse lange ballene på refeks selv om det var åpenbart enda mindre risiko for å miste ballen ved heller å bruke rettvendt midtbanespiller.

Hva er hovedforskjellene på den fotballen Nils Arne Eggen spilte med Rosenborg og Drillo spilte med landslaget på 1990-tallet?

– Nils Arne Eggen hadde et innøvd angrepsspill på andre og tredjebevegelse som ga mening gjennom å holde ball i laget. Drillo var adskillig mer opptatt av å erobre ballen i farligst mulig sone. Dit gjaldt det å komme på enklest mulig måte. Der var det stor forskjell på de to mestertrenerne. Likheten gikk på stramme (men da altså forskjellige) retningslinjer på angrepsfotballen og en prioritering av raske angrep i lengderetningen.

Tversoverpasninger og pasninger bakover. Er du enig i at det er «forbudt» under Drillo-stilen og tillatt under en mer posession-orientert fotball?

– Drillo er en så tydelig motstander av tversoverball at han ofte hygger seg med selvironi rundt temaet. Det er et godt tegn på en faglig trygg trener. I en possession-orientert fotball er det jo nettopp alle pasningene hit og dit som over tid og med stort tempo pluss presisjon skal lage de nødvendige åpningene. Da blir det garantert pasninger både på tvers og bakover.
– Vi driver slik selv i KFUM under den gamle VIF-spilleren Ståle Andersen. Jeg tror vi hadde en scoring i fjor (riktignok i 3.div) etter 32 trekk. Det var også gøy selv for en hjelpemann på sidelinja som har trent de fleste spillerne på laget til å tenke hurtig i lengderetning. Ulike stilarter kan leve greit sammen i en klubb bare trenerne og ledelsen er samstemte om hva de prioriterer underveis og hvorfor de gjør disse prioriteringene. Hos oss har dette ballholdet utviklet ekstreme pasningsferdigheter (obs; på vårt nivå), som så siden kan brukes til et —
etter mitt syn — mer effektivt offensivt spill.

Mange er bekymret for at Drillo-stilen vil føre til at denne, som ofte betegnes som enklere, men mer effektiv mot lag som presser høyt, med lange pasninger over ledd, vil føre til at både yngre landslag og yngre spillere vil begynne å spille på samme måte. Bekymringen er i så måte at norske spillere vil bli mindre opptatt av teknikk med Drillo som sjef. Hvilke tanker gjør du deg?

– Dette er en alt for enkel tankegang. Dess mer teknikk dess bedre vil spillerne beherske enhver taktikk. Gode trenere prioriterer ballferdigheter og lærer spillerne sine å vurdere ulike situasjoner som de er i stand til å løse pga utviklet teknikk. Så kan selve stilen spisses til når det gjelder. For eksempel på et A-landslag, men da slett ikke hos 12-åringene på 7er fotballen.
Sannsynligvis er de ambisiøse pappaene en større utfordring for teknikkutviklingen enn de kortsynte trenerne. Mye av resultatjaget nedover i aldersklassene kommer etter foreldre-(les pappa)-press.

Hvordan skal Drillo-stilen, i motsetning til alternativet (det finnes sikkert flere alternativer) møte lag som legger seg lavt og nekter Drillo-stilen rom offensivt?

– Ved å ha spillere med utviklet teknikk til å holde pasningstempo også når det blir trangt. Her har ellers ikke stilen noe patentsvar i og med at bakrommet er borte. Poenget er bare å opprettholde et høyt pasningstempo; altså spille enda enklere som Drillo selv ville ha svart.

Er Drillo-stilen den samme i dag som på 1990-tallet, og hvordan vil du beskrive Drillo-stilen?

– Prinsippene er de samme, men innenfor tenkningen kan det se helt forskjellig ut. Mot Tyskland skjedde jo nesten alt etter hvert langs bakken. Da var det ingen ting igjen av den høye diagonalpasningen som folk flest forbinder stilen med. Drillo-stilen startet da heller ikke med denne Flo-pasningen. Den kom inn som et tillegg etter en treningskamp mot Portugal februar 1993 og varte vel bare et par sesonger.

Hvilke lag i Tippeligaen spiller mest likt Drillo og hvilke spiller mest posession-orientert? Veldig hyggelig om du vil gi et forsøk på å karakterisere Vålerenga-stilen i fjor også.

– Lyn – i fjor under Henning Berg var mest konsekvent på å angripe hurtig i lengderetning. I år blir sikkert Tromsø mest likt. Dette er fotballen til Per Mathias Høgmo, og han er svært flink til å holde struktur. Skikkelig possession-ball er det vel ingen som sysler med bortsett fra oss i Kåffa som nå skal ut i 2.div. Dere får ta en tur innom KFUM Arena for å se om det er mulig med et så ekstremt ballhold i tilnærmet toppfotball.
– VIF-stilen i fjor var et forsøk på dette på et langt høyere nivå. Forsøket falt på svake pasningsferdigheter bakfra, dels humpete baner, en overdrevet respektfull bruk av Martin i hvert angrep og generelt for lav kvalitet på spillerne til å beherske en så ambisiøst strategi. I tillegg kom det et spisskjøp underveis med vekt på tempo i bakrom som ikke var til å forstå.
Det ser forøvrig bedre ut nå med spilletid for unge, svært teknisk kyndige gutter og langt mer fart i lengderetning.

Les også:
Hvordan skal fotball vinnes?
Hvordan skal fotball vinnes? Del 2
Hvordan skal fotball vinnes? Del 3

Facebook-kommentarer:

Ingen tilbakemeldinger

Det kan hende du også liker...