Ishizaki og jeg

Ishizaki og jeg

Stefan reiser til Elfsborg. Han fikk ikke den utviklingen han ønsket seg i Vålerenga. Ett år fikk han. Ingen kan si at han ikke timet oppholdet godt. Nok en seriemester forlater klubben. En av våre medarbeidere forteller om sitt noe spesielle forhold til svensken med det japanske navnet.

Det er lørdag. Klokka er rundt åtte på kvelden. Det kunne vært en hvilken som helst lørdag, men det er det ikke. For to minutter siden blåste Terje Hauge av kampen. På tavla står det 2 – 2. På første rad, der jeg står skjønner vi sakte men sikkert at vi kommer til å bli vitne til noe helt utenom det vanlige denne kvelden.

Som utskremt fotograf for VPN og Vål’enga Magasinet tar det ikke lang tid før jeg skjønner at dette kommer til å ta helt av. Jeg snur meg og i løpet av sekunder kommer hundrevis av brølende Vålerengasupportere hoppende over gjerdet som skiller dem fra gressbanen der heltene befinner seg.

Jeg har allerede bestemt meg på forhånd og løper ut på banen. Den første jeg møter er Erik Holtan. Han ta meg i hånda og sier gratulerer! Jeg løper videre. Jeg ser spillerne der framme. Først får jeg øye på Arni. Han blir overfalt av hordene. De legger han ned i bakken, river av han drakta og kaster han opp i lufta.

Litt nedenfor midtsirkelen får jeg øye på han. En liten gutt med mørkt hår. Han ser nesten litt forvirret ut, og i det jeg kommer stormende mot han stopper han opp. Jeg kaster meg rundt halsen på han. Det kommer noen rare lyder fra strupen min, og før vi aner ordet av det ligger vi underst i en haug med mennesker.

Stefan Ishizaki og jeg. Vi ligger der og kjenner vekten av fem, ti, femten, tjue mann. Alle gir de fra seg lyder, som i en annen setting ville fått meg til å knipe skinkene godt sammen. Og underst i denne haugen av glade menn, ligger altså en svenske med japansk far og jeg som har tysk oldefar. Du och jag Stefan. Vi er brødre akkurat nå.

Hva som blir sagt eller ropt vet jeg ikke, men etter noen minutter roer gemyttene seg såpass at vi kan reise oss. Jeg gir Stefan en bamseklem, og så går min ferd mot de andre spillerne. Noen andre river drakta av Stefan. Tjue mann kaster Freddy i lufta. En horde har lagt Ardian i bakken og river av han alt unntatt trusa. Siem griner på TV. Kjetil Rekdal er i garderoben. Og speakeren prøver å få oss til å gå av banen.

Åtte måneder tidligere stod jeg på Råsunda og frøys nøttene av meg. Noen hadde prøvd å varme oss opp med innsmuglede bluss, uten at det hjalp.

Men det som varmet var den unge nye kantspilleren Stefan Ishizaki.

Han utfordrer sine landsmenn, finter og slår lissepasninger. Noen minutter før slutt får vi frispark på ca 25 meter. Stefan tar oppstilling og ”bøyer” ballen over muren av søte brødre fra Djurgården. Den smeller i krysset, førtifemgrader ned og inn der den treffer Djurgårdens keeper i ryggen og triller over streken.

Det er dette jeg vil huske fra det året du var hos oss Stefan. Det er sikkert andre ting som du gjerne vil trekke fram, men for meg var det målet i Stockholm og feiringen på Falkum i Skien som vil sitte spikra i ryggmargen på meg for resten av livet.

Facebook-kommentarer:

Ingen tilbakemeldinger

Det kan hende du også liker...