Når ble vi så hårsåre?

På nittitallet var Vålerengas supportere noen av de gladeste du kunne treffe på, bortsett fra når de var sinte. Men det var aldri sipping og furting, enten var man blid og fornøyd eller så var man sinna.
Hvorfor er det ikke sånn nå?

Med det nye årtusen fikk vi inn nye følelsesspektre på tribuna som innebærer sipping og furting. Det er naturlig å spekulere i om dette har direkte sammenheng med at barberte hoder ble erstattet med hårsåre, trendy frisyrer.

Humoren, selvironien og humøret er i hvert fall i ferd med å drepes.

Noen peker på at vi befinner oss i et generasjonsskifte hvor de tidligere galningene er blitt gretne og gamle, mens de unge er skikkelig punche og crazy. Tidvis kan man se at det stemmer hvor de gamle tilsynelatende har dannet en klagemur som hele tiden griner mot spillere, spillet og ungdommen. Bak denne klagemuren har de unge dannet en klagemur hvor det klages på synginga, klubbens administrasjon og klagemuren til gamlisene.

Med andre ord har både unge og gamle klaginga til felles.

Disse unge definerer seg altså som gale, punche og med mentalitet. Ingen objektive parter har vel kommet med kvalifiserte uttalelser i sakens anledning, og om noen skulle gjøre det, og konkludere med at de ikke er spesielt punche i det hele tatt, vil vel motsvaret være noe raffinert som ”det driter vi i”.

Her er faktisk et godt utgangspunkt, noe Klanen og Vålerengas supportere alltid har levd etter: Driter i hva andre måtte mene.

Så kommer vi til påstandene om at synginga på Vålerengas kamper er blitt skikkelig ræva. Hvem kommer egentlig drassende med det? Sikkert bønder, fiskere og griserøktere, men det burde alle være arrogante nok til å drite i.

Og så har vi selvsagt de som mener de kan noe om supporterkultur og tribuneliv i egne rekker, de sier også at sangen og stemninga er så ræva.

Hører de virkelig på hva den statsstøtta delen av befolkninga mener? Har de mista enhver arroganse til hva folk utenfor mener? Eller tar de seg selv så høytidelig at de ikke klarer å drite i hva naboen mener?

Uansett hva grunnen er, har klaging, sipping og furting bedret stemninga en eneste plass i verden? Humor, latter og sjølironi løfta til og med stemninga i Berlins bomberom våren ’45.
Stemning er altså en todelt sak og alt for mange henger seg opp i at god stemning er ensbetydende med at sangen runger i samfulle 90 minutter pluss tillegg, pause og oppvarming. God stemning er også godt humør, sjølironi og fandenivoldsk innstilling.
På den annen side kan man også oppleve dårlig stemning selv om samtlige synger på seg strupekatarr dersom sutremeldingene om enkeltpersoner, ledelse og lag kommer for tett.
Denne dårlige stemninga kjennes best fra Bodø som ikke får søke EM, Tromsø som ikke får søke OL eller Hedemarken som ikke får skyte ulv. Nå har den sneket seg inn på vår arena og det bør være helt uakseptabelt.

Er det slik at alle disse forsmådde bøndene og fiskerne ikke bare har funnet veien til hovedstaden men også opp til Ullevål?

Uansett hva andre måtte mene er vi fremdeles den styggeste og største gjedda i dammen og med det bør det følge en selvsagt arroganse ovenfor all ørekyta som vimser rundt.

Føler du det lugger neste gang du er på kamp, klipp deg!

Facebook-kommentarer:

Ingen tilbakemeldinger