Mitt Vålerenga

Mitt Vålerenga

VPN inviterte før jul folk til å søke på ulønnet journalistjobb og oppfordret søkerne til å skrive en prøveartikkel. Her kommer første bidrag. VPN presenterer noe så sjelden som en kvinnelig ung tenåring som skriver for DEG.

”… det er et kall fra du blir født, til du blir tatt av dage…” lyder deler av en av sangene til Klanen, Norges supportergruppe nr. 1. Ingen diskusjon. Jeg synger det når jeg er på kamp og ser gutta spelle, men det blir kanskje ikke helt riktig i mitt tilfelle. Uheldigvis. Det hører nemlig med til historien at jeg for omtrent 2 år siden feiret at RBK snappa gullet rett foran nesa på Vålerenga. Alt går tilbake til at jeg (antakeligvis av mangel på intellekt) holdt med RBK, fordi pappa gjorde det.

RBK vant serien det året. Jeg var stolt RBK’er, men jeg hadde personer i livet mitt som var på riktig side. En bestevenninne, en bror, en lærer og et par andre venninner som alle holdt med klubben jeg på den tida hatet, men nå elsker. Ja, jeg elsker Vålerenga. Klubben er noe av det viktigste i livet mitt.

Vanskelig å tro, kanskje. Derfor går vi tilbake til vinteren 2004 og starten på 2005, som skulle bli et suksessrikt år med Enga. Jeg satt i stua hos bestevenninna mi og så på kamp mellom våre to klubber i Royal League, den gangen det var høye seertall. Det var et par andre Enga-patrioter der. Jeg var den enste svart-hvitt skyggen i det huset. RBK tapte, jeg bare satt der med RBK-skjerfet mitt. Jeg fikk spørsmål fra en av disse patriotene om å låne genseren hans. Jeg takka nei og sa noe sånt noe som at det ville ha vært verre enn å få virus på PC’n.

I denne perioden spilte RBK dårlig, de var ikke et lag. Ikke i det hele tatt. Det virket som de hadde en mentalitet som gikk ut på å tro at de var bedre enn alle andre. Sannheten var at de var noen overbetalte fjols, uten samarbeidsevne. Nok om dem, ikke vits å bruke tid og plass på avskummet.

Jeg vet ikke om det var god overtalelsesevne blant mine bekjente Enga-patrioter eller noe annet som fikk meg til å bytte side. Uansett, jeg gjorde det. Jeg overtalte pappa til å ta med meg og et par venner som holdt med Enga på veldedighetskampen for tsunami-ofrene mot Lyn i Vallhall. Jeg gikk inn som 50-50 og kom ut igjen som Enga-patriot. Klanen gjorde inntrykk. De og følelsen av å kunne gå på kamp å se favorittlaget ditt spille oftere enn før, må ha veltet meg over.

Den dag i dag elsker jeg Enga av hele mitt hjerte. Jeg går på kamp og synger med min falske sangstemme (so what, trenger vel ikke være med i kor for å synge på fotballkamp?). Jeg støtter Enga alt jeg kan. Mange vil påstå at jeg er medgangssupporter og jeg er kanskje enig. Man skal ikke bytte lag, men jeg gjorde det.

Jeg er ikke stolt over å ha bytta lag, men jeg er stolt over å elske Enga! Jeg blir fortsatt mobba for det og når vi spiller dårlig blir jeg spurt ”Når skal du begynne å holde med et annet lag a?” svaret mitt er enkelt ”Jeg skal ikke holde med noen andre!”. Jeg har sagt det før, så det er kanskje vanskelig å tro, but I’ve settled with Enga. Forever. Jeg er villig til å dø for Mitt Vålerenga!

Facebook-kommentarer:

Ingen tilbakemeldinger

Det kan hende du også liker...