Kan du tro på noe av det du leser her inne i dag?
Hjem til mamma…
Lars Iver Strand som ikke akkurat har blomstret i Vålerenga – ikke spør hvorfor – pakker skjeppa si og reiser hjem til nord. Han leies ut til gamleklubben sin og kan risikere å spille mot Vålerenga i påskekampen på Ullevaal om fem dager. Utlånsavtalen gjelder for hele 2009.
Regn med at Lars Iver blir liggende på topp-10 børsene resten av sesongen, og at han bidrar sterkt til å senke Vålerenga i den kommende kampen og selvfølgelig gjør han ekte hat-trick mot Vålerenga «hjemme» på Alfheim. Dette bidrar til at Martin Andresen får fyken, Bojan slutter, Perkins stikker og Freddy blir spillende langkaster.
Det som er mest frustrerende med dette, er hvordan Lars Iver ble introdusert som den «nye stjerna» på laget i fjor. Sammen med Doffen skulle han lage vei i vellinga. Det ble med velling. Fra å ha hatt en meget bra sesong i Tromsø, gikk det over til en ræva sesong i Vålerenga. De gangene Lars Iver glimtet til, ja da satt en viss annen midtbanespiller på benken…
Ingerbritt har nylig skrevet en sak på Stabæk sine sider om at for dem handler kampen om å lage gull av gråstein. Om hvor vanskelig det er å være en klubb uten «rike onkler» uten en stor pengesekk, uten hjelp fra noen. Men Stabæk har greid å lage noe ut av spillere ingen andre trodde på. Hvis jeg tolker Ingerbritt riktig (og med en viss kjennskap til fyrens generelle tankegods) så ligger det mye i ordet tro.
Tro kan flytte fjell, heter det. Og har du trua på det du driver med så får du det som regel også til. Ikke alltid, men som regel. I 2005 sesongen satte Kjetil Rekdal ett mål, og det var seriegull. Målet ble nådd. Om ikke alle såkalte «forståesegpåere» mener at det var fortjent så ligger det i alle fall noe i selve tankegodset her. Har du ambisjoner om å få til noe så står det i alle fall ikke på vilja.
Å ta med seg JokkMokksekken hjem til Tromsø er sikkert lurt for Lars Iver, men hvor liten tro har du egentlig på dine egne ferdigheter når du lusker hjem til «ho mor» så fort du møter litt motstand? Det provoserer å se at denne mentalieten gjennomsyrer hele fotballen. Ja ikke bare fotballen, men hele det forbanna samfunnet vi lever i. Folk velger minste motstands vei, de vil ha det lett og enkelt. Fjordland og ferdigpizza. Alt skal være enkelt og alt skal gå på skinner. Og gjør det ikke det så er det bare å «skifte beite».
For noen derimot handler det om å holde ut. Det handler om å vise vilje og guts. Ikke klage og syte. Det er bare små unger uten oppdragelse som klager og syter. Små unger som er vant til å få det de peker på. Som begynner å grine når de ikke får det de peker på, som er flinke til å komme med gode ideer og innspill så lenge de ikke må ta tak i disse innspilla eller ideene og gjøre noe med dem sjøl.
Nei, kjære leser: Samfunnet mangler ryggrad. Fotballen er på vei til hundene, og nå går jeg og spiser lunsj.