Da David ble Goliat

Da David ble Goliat

Da det stod 85 minutter på tavla og 2-0 til hjemmelaget i går, passerte mitt Vålerengaliv i revy. Det var mange som forlot stadion før kampslutt. Ingen hadde trua på at vi kom til å reise oss. De dager er over da vi reiser oss etter å fått både en, to og tre smeller i fleisen.

I Vålerenga er vi vant til å være «underdogs». Vi har som regel kjempa med nebb og klør for å overleve i Tippeligaen de siste ti årene. To ganger har det endt med nedrykk. Nå handler alt om seriegull. 21 år etter det forrige. Vi kjemper ikke mot Rosenborg i år, men mot nyopprykkede Start.

Myten om David og Goliat viser at det ikke alltid er muskler og størrelse som teller, men at taktisk kløkt og kreativitet kan felle selv den største kjempe.

I bortekampen mot Rosenborg i fjorårets sesong var Vålerenga et glimrende eksempel på dette.

Ved å angripe motstanderen der han minst venter det, klarer man som regel å gjøre han så rystet at han ikke klarer å legge om taktikken før det er for sent. Vålerenga hamret løs på RBKs midtbane, spilte seg gjennom den bakre fireren, la inn fra kantene og senket RBK med deres egen resept. I ettertid er dette en av de største prestasjonene under Kjetil Rekdal, at vi gjentok bedriften i år var ikke en like stor bombe.

RBK skal spille nest siste serierunde mot Vålerenga. RBKs status som fotballag kan avgjøres i denne kampen, det samme gjelder seriegullet. Vel og merke hvis Vålerenga leder serien med tre eller flere poeng før møtet med høstens formlag Odd.

Og skulle det vise seg at gullet blir avgjort i siste serierunde, så er det ikke sikkert at det tipper i vår favør. Vi er som kjent favoritter og det passer oss ikke.

Jeg håper at mine spådommer blir lagt i grus. Men jeg orker ikke å gå og glede meg til og håpe på at seriegullet kan bli vårt når laget, trenere og støtteapparatet preseterer under pari.

I fjor tok vi seks poeng mot Lillestrøm i serien. Vi møtte Lillestrøm med deres eget våpen. Et kompakt, tøft og hardt arbeidende Vålerenga ga de gulkledde fra stasjonsstedet 4 x 45 minutter med smerte. Året før sendte vi dem ut av cupen etter tidenes straffedrama. I år har vi klart å ta ett, jeg gjentar ett fattig poeng mot det samme laget.

Lillestrøm ville vinne kampen. Vi skulle liksom møte dem med en overraskende 5-2-1-2 formasjon. Lillestrøm trengte ett innøvd trekk for å bevise for hele Åråsen og alle som så på TV at Vålerengalaget anno 2005 er langt mer sårbart enn fjorårsutgaven.

I fjor var vi giftige i alle ledd. Vi hadde et stopperpar som taklet og jobbet så det lukta svidd. Årets midtbane er den beste vi har hatt på mange år, men den mangler rutine og ikke minst i går ble de alle statister i et spill der måk, møkk og mæl fra begge lag var oppskriften.

Og slik har vi blitt radert ut tre ganger i løpet av høsten. På vei hjem ble vi sittende å diskutere hvorfor. Det hele bunner ut i det faktum at alle vet at Vålerenga aldri spiller med de samme spillerne i den samme formasjonen to kamper på rad.

Mange kamper og hardt program. Javel. Dumme NFF. Ok. men la oss nå ta rennafart og drite i alt det som er urettferdig. La oss jobbe sammen mot et felles mål.

Seriemestere 2005 vil være et stort «plaster» på de sårene vi har blitt påført i løpet av de siste ukene. Eller rettere sagt:

Det er det eneste som duger. Det er det eneste laget kan gi oss som har støtta klubben gjennom tykt og tynt i årtier.

Facebook-kommentarer:

Ingen tilbakemeldinger

Det kan hende du også liker...