hvordan_skal_fotball_vinnes_del_6_reference

Hvordan skal fotball vinnes? Del 6

Vidar Davidsen er et kjent og kjært Vålerenga-navn. Han er i tillegg leder for fotballforbundets topptrenerkomite. Her svarer han på VPN sine spørsmål om hvordan fotball kan vinnes. Han har svarene omkring ulike stilarter, som for eksempel RBK-stilen og Drillo-stilen. Dette kan han forlengs og baklengs.

Gi eksempler på lag i Norge eller internasjonalt som utelukkende bruker soneforsvar, lag som utelukkende bruker markeringsforsvar – og hva er vanligst i dag? Er en blanding vanlig?

– Det er relativt få lag som bruker rendyrket soneforsvar. Det norske landslaget under Drillo er et godt eksempel på rent soneforsvar. De fleste lagene som spiller son både i Norge og Sverige spiller en blanding, det vil si at man har glidende overgang til markering i sin sone i stedet for å konsekvent orientere seg og posisjonere seg i forhold til egne spillere og ballførers posisjon.

– De fleste lagene i Tippeligaen spiller en blanding med mest vekt på soneprinsippene.

– Markeringsforsvar i ren forstand er mer sjelden i dag enn for 5-10 år siden, men vi finner fortsatt eksempler i Sør-Europa og Sør-Amerika.

Er det lettere å skape raske overganger med soneforsvar? Er det utelukkende Drillo-stilen som spiller over, og ikke gjennom ledd, eller vil du si at også Drillo-stilen spiller gjennom ledd?

– Muligens litt lettere å skape overganger med soneforsvar, men det er ikke avgjørende for valget av soneforsvar, etter min mening. Et lag som spiller godt mann-mann forsvar kan også vinne ballen i gunstige posisjoner. Det avgjørende for overgangspillet er hva som skjer ETTER at man har vunnet ballen… Og i tiendedelene FØR man vinner ballen. Det avgjørende her er at spillere i eget lag starter hurtig fremover i banen slik at den første pasningen helst kan tres gjennom ledd på første berøring og dermed forsterke ubalansen hos motstander.

– I alle «spillestiler», også posession orientert, jakter man på mulighetene for å spille gjennom ledd. Forskjellen er at man i en gjennombruddshissig stil gjør dette mye oftere enn i en ballbesittende stil. Tilhengerne av gjennombruddshissig stil vil at man skal søke gjennombrudd «hver» gang uten å være spesielt redd for å miste ballen i forsøket, mens de ballbesittende lagene er opptatt av ikke å miste ballen og venter til muligheten for å tre ballen gjennom ledd på en sikker måte med liten risiko for balltap er tilstede.

– Ordet risiko er her helt sentralt, og i fotballsammenheng brukes det og betydningen helt forskjellig når du snakker med for eksempel Drillo (gjennombruddshissig stil): Her er risiko forbundet med å unngå å miste ballen på egen halvdel med for eksempel tversoverpasninger (derfor skal ballen spilles hurtig fremover og gjerne langt hvis det er gunstig for det minsker risikoen for balltap).

– Det å miste ballen etter en langpasning betegnes som lav risiko fordi man har mange spillere bak ballen og ofte spillere på vei inn i det rommet pasningen slås mot noe som øker sjansen for gjenvinning av ballen. Med andre ord, man er ikke spesielt redd for å miste ballen i denne fasen for det gir god mulighet for gjenvinning høyt i banen med kort vei til mål. Det er gunstig for de gjennombruddshissige.

– For de ballbesittende lagene så tenker man helt annerledes. Der er man opptatt av å holde ballen i eget lag, da kan ikke motstander score, derfor ser man i denne spillestilen etter «sikre» gjennombruddsmuligheter. Tilhengerne her er ofte svært gode pasningsspillere, mister ballen sjelden under hardt press, og er derfor ikke redd for å spille mye kort, på tvers og bakover fordi de anser dette som sikkert og ikke som risiko. Derimot ser de det som risikofylt å spille mye langt for det øker muligheten for balltap, det samme mener de om hele tiden å spille ballen fremover.

– Fordi man betoner risiko helt forskjellig i de to tradisjonene, så er det viktig å forstå hva man er ute etter i de forskjellige stilartene når man snakker om risiko fordi det betyr helt forskjellige ting i en gjennombruddshissig spillestil og en posession orientert stil.

– Det er en misforståelse at Drillo-stilen alltid spiller over ledd. Langpasningen blir brukt når man spiller mot etablert forsvar (er i balanse, det vil si i gunstige forsvarsposisjoner og med nok spillere på plass) for å spille ballen sikkert opp i angrepssonen uten risiko for å miste den i for eksempel midtbaneleddet. Drillo-stilen, eller en gjennombruddshissig stil, spiller vel så mye på bakken gjennom ledd, særlig i overgangsfasen.

– Myten om at man bare spiller høyt og langt kommer fra Flo-pasningen som ble innført når man brukte luftstyrken til Flo for å skape ubalanse dypt inn i forsvarsrekkene til motstanderne. Hvis du la merke til kampen mot Tyskland, så var det ingen Flo-pasninger fordi vi ikke hadde noe «tårn» på topp. Vi spilte fortsatt mye forover, men mest langs bakken og i rom(kantspillere) eller i bakrom for løpsduell mer enn hodeduell. Dessuten så er kanskje overgangspillet med satsing på hurtig gjennombrudd nesten hver gang vi vinner ballen det mest særegne trekket med Drillo-stilen.

– Forøvrig er det også en myte at posession orienterte lag ikke spiller langt og over ledd. Det gjør mange posession orienterte lag også, men tankegangen er litt annerledes når de velger den løsningen. Hvis du husker Ronald Koeman på Nederland og Barcelona, så er det vel ingen midtstoppere i Europa som har slått mer langpasninger enn han. Han dro seg gjerne litt over mot sin egen back med ballen før han slo presise og knallharde 40-50 m pasninger ned på foten til motsatt kant i 4-3-3 formasjonen de brukte.

Hva er hovedforskjellene på den fotballen Nils Arne Eggen spilte med Rosenborg og Drillo spilte med landslaget på 1990-tallet?

– Hovedforskjellen ligger i spill mot etablert forsvar. Her hadde RBK innøvde spillmønstre med inndrillede bevegelses- og pasningsmønstre hvor hensikten var å skape overtall i ledd gjennom å frispille spillere i bakenforliggende ledd. Her ble ballen spilt hurtig langs bakken i spesielle mønstre for å skape 2:1 situasjoner hvor man overspiller motstander og forsterker ubalansen hos motstander på denne måten.

– De fleste kjente RBK-stilen og visste hva som kom, men de var så gode på gjennomføringen med tempo og presisjon at de likevel «rullet» opp motstander.

– Her spilte RBK med større risiko enn landslaget som oftere slår langt mot etablert forsvar. Det er jo lett forstålig med tanke på at landslag har lite tid til å drille angrepsspill som man kan gjøre det i en klubb. Da jeg trente VIF i 1993 til 1997 brukte vi mange av de samme prinsippene som RBK-stilen. I dag er det få trenere i Tippeligaen som behersker stilen og som bruker prinsippene. Bodø Glimt og Kåre Ingebrigtsen har noe av det.

Tversoverpasninger og pasninger bakover. Er du enig i at det er «forbudt» under Drillo-stilen og tillatt under en mer posession-orientert fotball?

– Ikke forbudt, men skal unngås så langt det er mulig.

Mange er bekymret for at Drillo-stilen vil føre til at denne, som ofte betegnes som enklere, men mer effektiv mot lag som presser høyt, med lange pasninger over ledd, vil føre til at både yngre landslag og yngre spillere vil begynne å spille på samme måte. Bekymringen er i så måte at norske spillere vil bli mindre opptatt av teknikk med Drillo som sjef. Hvilke tanker gjør du deg?

– Muligens vil noen ta etter, men det avgjørende i spillerutvikling er ikke spillestilen, men ferdighetsutviklingen. En ferdighet består av to dimensjoner: Valg og utførelse, hvor utførelse er teknikkdelen. Under valg spiller både individuell taktikk og lagtaktikk inn på spillerens valg – og her vil spillestilen spille noe inn på valgene.

– Min mening er at man i innlæring av ferdigheter skal trene spillere til å beherske stort tempo, trange situasjoner, hardt press uten å miste ball. Da må man hos yngre spillere spille på en måte som gjør at man blir «utsatt » for disse utfordringene, og tåler at man taper ballen i disse situasjonene. Med andre ord spille med stor risiko! Når man blir eldre så kan man velge spillestil som endrer risikobildet om man ønsker det.

Hvordan skal Drillo-stilen, i motsetning til alternativet (det finnes sikkert flere alternativer) møte lag som legger seg lavt og nekter Drillo-stilen rom offensivt?

– Mot lag som ligger lavt og kompakt vil gjennombruddshissige lag (Drillo) fortsatt spille gjennom ledd, men gjerne over ledd og helt inn i «boksen» for å få dueller og gjenvinningssituasjoner der. Da trenger man høye spillere, vi har Carew, og vi trenger noen iltre løpere som lillebror Riise, som løper på 2. baller for å vinne de. I denne type spill blir duellene og 2. ballene «viktigere» enn presis ballforflytning.

– En viktig sak mot disse lagene blir selvfølgelig å utnytte dødballer fordi det er sannsynlig at vi får flere dødballer høyt i banen mot lag som legger seg lavt. I tillegg blir det viktig med hurtig gjenvinning høyt i banen når vi mister ballen.

– Alternativet: Å spille de ut med kortpassninger langs bakken blir vrient med pasningsferdighetene til en gjennomsnitts norsk spiller versus de beste i Europa. Jeg er redd vi hadde fått mye egen medisin da: Overganger imot!

Er Drillo-stilen den samme i dag som på 1990-tallet, og hvordan vil du beskrive Drillo-stilen?

– Noe av forklaringer har du fått tidligere, men Drillo har endret seg noe. Han er mindre fokusert på langpasningen, men fokusert på overganger, men hovedprinsippene er de samme og går ikke ut på dato. Det gjør heller ikke RBK-stilen a la Eggen, selv om mange som IKKE kan den, tror det.

Hvilke lag i Tippeligaen spiller mest likt Drillo og hvilke spiller mest posession-orientert? Veldig hyggelig om du vil gi et forsøk på å karakterisere Vålerenga-stilen i fjor også, og eventuelle endringer i år.

– VIF i fjor var hummer og kanari (og da tenker jeg ikke på kanari og LSK, bare så vi unngår misforståelser!!).

– VIF innledet sesongen veldig posession orientert i angrepsoppbyggingen og hvor mye skulle innom Martin i oppbyggingsfasen. Det leste motstanderne lett; konsekvensen var at de la seg lavt og kompakt, lot VIF spille på kryss og tvers og ventet på overgangsmuligheter som kom i massevis. I den perioden var VIF enkle å møte for motstanderne fordi de var omstendelige og forutsigbare. I tillegg var de dårlige i eget overgangsspill.

– Det bedret seg noe utover året ved at de ble noe mer direkte. Det som jeg tror var noe av hovedproblemet i fjor var hyppige skifter av formasjon/system og at spillere ble flyttet hyppig rundt i ulike posisjoner. Fra tribuneplass så hadde jeg vanskelig for å se en klar linje, strategi i spillet med klart definerte roller. Det tror jeg skapte mye frustrasjon og usikkerhet, det er om det var tilfellet hemmende på prestasjonsevnen.

– Cupfinalen var en kraftig opptur prestasjonsmessig – da var det fasong og plan over laget, i tillegg fikk vi hjelp av det mest tafatte Stabæk-laget jeg så den sesongen. De bar preg av seriemesterfeiring.

– Hadde håpet å se et helt annet VIF-lag i år, men det lar vente på seg. Forhåpentligvis får man strammet opp litt i organiseringen og sluppet skuldrene ned. Potensialet er der. Mange gode spillere og unge spennende på gang. Men uroen rundt laget er ikke bra uten at jeg vet så mye om det utover avisskriveriene og ryktebørsen. Men det er aldri gunstig at slike ting oppstår i en prestasjonsgruppe, avslutter Vidar Davidsen.

Les også:
Hvordan skal fotball vinnes? Del 1
Hvordan skal fotball vinnes? Del 2
Hvordan skal fotball vinnes? Del 3
Hvordan skal fotball vinnes? Del 4
Hvordan skal fotball vinnes? Del 5

Facebook-kommentarer:

Ingen tilbakemeldinger

Det kan hende du også liker...