hvordan_skal_fotball_vinnes_del_2_reference

Hvordan skal fotball vinnes? Del 2

Følgende sitat er hentet fra en meningsutveksling i VPNs redaksjon: “I profesjonell idrett er resultater det viktigste. Hvordan Vålerenga vinner, driter jeg egentlig flatt i. Bedre med kjip fotball og seier, en hurrafotball og tap! Man kan lage show når det er muligheter for det”.

Spørsmålet er stadig: Hvordan skal egentlig fotballkamper vinnes, og betyr det egentlig noe hvordan, bare de vinner? Rekdal fikk mye tyn, Andresen har foreløpig bare fått en del. VPN har fått et mer generelt, men veldig interessant svar på e-post fra Andreas Morisbak.

Den godeste Morisbak har blitt 68 år, og det er vel ikke mange av dere som husker at han som spiller vant the double med Lyn i 1968, og han fikk med seg tre landskamper. Han var også assisterende landslagstrener under Tord Grip, men Morisbak er nok mest kjent for å være hovedarkitekten bak den norske fotballutdanningen. Og han har trent utallige yngre landslag.

Gi eksempler på lag i Norge eller internasjonalt som utelukkende bruker soneforsvar, lag som utelukkende bruker markeringsforsvar – og hva er vanligst i dag? Er en blanding vanlig?

– De fleste lag, både nasjonalt og internasjonalt, bruker nå det en kan kalle et soneorientert forsvarsarbeid. Det vil si at både backkjeden og midtbanespillerne har sin sone som sitt utgangsområde for å gripe inn overfor motstanders ballholdere. Når de plukker opp ballholderen, kan det imidlertid variere hvor langt de følger han på tvers, før andre medspillere overtar.

– Mange lag har en formasjon i midtbaneleddet (for eksempel ”diamantformasjon”) i forhold til de enkelte spilleres rolleferdighet. De fleste lag (særlig internasjonalt) praktiserer således en slags blanding av sone- og markeringsforsvar (derav begrepet ”sonemarkering”).

– Rene markerings- eller mann-mot-mann-forsvar (som var ganske vanlig for flere ti-år siden) er det få, om noen, som benytter seg av i dag, men enkelte spesielt gode spillere hos motparten kan få spesiell markeringsoppvartning.

– Egil Olsen praktiserer det mest rene soneforsvaret sammenlignet med andre – der nærmeste mann presser ballfører, en sikringsspiller i dybden for denne samt sideforskyving av de andre i leddet mot ballfører, men i/på høyde med sikringsspilleren, spesielt i backkjeden, men også i midtbaneleddet (fire, men oftest fem spillere).

– Avstanden mellom disse to leddene i dybde samt konsentrasjonen av spillere mot ballførerområdet er en viktig suksessfaktor fordi det blir svært trangt å komme fram og gjennom selv for spillere med høyt ferdighetsnivå (om de ikke er forberedt på dette og har en bevisst plan for hvordan de skal forsere et slikt forsvar).

Er det lettere å skape raske overganger med soneforsvar? Er det utelukkende Drillo-stilen som spiller over, og ikke gjennom ledd, eller vil du si at også Drillo-stilen spiller gjennom ledd?

– Det er enklere og ”tryggere” å skape raske overganger med et soneorientert forsvar – fordi du slipper å tenke på at du skal plukke opp en bestemt motstander når laget mister ballen, men bare falle rett ned i banens lengderetning fra det punktet du befinner deg når det skjer.

– Det er spesielt gunstig å vinne ballen i midtbaneleddet (som gjerne skjer når det jobbes hardt med å legge press på den motspilleren som til en hver tid får ballen eller er i ferd med å få den).

– De fleste er enige om at måten Egil Olsen spiller soneforsvar på er spesielt gunstig mot presumptivt bedre motstandere som gjerne vil angripe og gjerne gjør det med en god del folk bakfra (som tyskerne gjorde) – fordi dette vil gi noen overgangsmuligheter det gjelder å utnytte raskt (som er et meget viktig poeng for Drillo).

– Men situasjonen blir helt annerledes når eget lag ikke blir presset bakover eller motstanderen legger seg bakpå på samme måte. Da har vi tradisjonelt fått problemer, fordi vi ikke har vært gode nok til å føre kamper når motstander har de fleste spillerne på plass i et etablert forsvar. Og det er jo i en slik fase av spillet de største innvendingene mot ”Drillo-stilen” ligger, nemlig Egil Olsens hang til å ty til den lange ballen i stedet for å utvikle mer varierte retningslinjer for spillet som kan åpne for gjennombrudd. (Et spill mot etablert forsvar og ikke et spark).

– Nå er jo dette langt fra så absolutt og sort hvitt som det ofte fremstilles. Egil Olsens lag på 1990-tallet spilte nok mer variert enn det ofte ble fremstilt (og muligens Egil Olsen ønsket) fordi han faktisk hadde flere gode spillere med ulike ferdigheter av høy klasse i sitt lag. Et eksempel på to vidt forskjellige kamper i 1997 belyser dette:

– Mot Finland på Ullevål i kvalifiseringskamp: Det finske laget la seg bakpå. Det ble talt over 70 langballer bakfra og framover. De landet stort sett på hodet til de finske midtstopperne og det ble skapt relativt få sjanser.

– 4-2 mot Brasil i privatkamp på Ullevål: Så å si ikke en eneste langpasning i hele kampen, men meget variert norsk spill. I forkant av det ene målet ble det blant annet registrert 20 pasninger i trekk før ballen lå i det brasilianske buret!

Hva er hovedforskjellene på den fotballen Nils Arne Eggen spilte med Rosenborg og Drillo spilte med landslaget på 1990-tallet?

– Å hevde det var stor likhet mellom måten Rosenborg og landslaget spilte på, mener jeg er ganske drøyt. Forskjellen var relativt stor, blant annet fordi Eggen var svært opptatt av angrepsspillet og utviklet retningslinjer for dette som både utnyttet enkeltspilleres spesielle ferdigheter, også mot etablert forsvar, og som uten unntak var tuftet inn i et 4-3-3-system.

Tversoverpasninger og pasninger bakover. Er du enig i at det er «forbudt» under Drillo-stilen og tillatt under en mer posession-orientert fotball?

– Egil Olsen er svært opptatt av at spillet skal gå framover i størst mulig grad (jevnfør et av hans favorittbegrep, ”gjennombruddshissighet”. Derfor har han nok i ”pedagogisk ” sammenheng ”forbudt” støtte- og tversoverpasninger for ikke å forsinke spillet framover.

Mange er bekymret for at Drillo-stilen, som ofte betegnes som enklere men mer effektiv mot lag som presser høyt – med lange pasninger over ledd, vil føre til at både yngre landslag og yngre spillere vil begynne å spille på samme måte. Bekymringen er i så måte at norske spillere vil bli mindre opptatt av teknikk med Drillo som sjef.
Hvilke tanker gjør du deg?

– Vårt A-landslag bør spille etter de retningslinjer for samspill og utnyttelse av enkeltspilleres ferdigheter som gir Norge den største sjansen til et positivt resultat der og da. Dette må imidlertid sees helt isolert fra en utvikling av enkeltspilleres ferdigheter som er en prosess over mange år og som på ett eller annet tidspunkt kan endre måten å spille på i landslaget for å oppnå resultater.

– Dette tar altså lang tid og det er svært viktig at de riktige tingene skjer med spillere helt fra tidlig barnealder og i mange år framover. NFF har jobbet bredt og tungt i mange år gjennom utdanning og sitt spillerutviklingssystem med ansatte spillerutviklere og flere og flere klubber kommer godt etter i dette.

– Fra dette utgangspunktet var det faktisk ganske bekymringsfullt at landslagets suksess på 1990-tallet førte til at trenere og lag langt ned i aldersklassene hengte seg på uttrykk og retningslinjer for spillet som absolutt ikke var heldige i et utviklingsperspektiv. Dermed fikk nok ikke den viktige ferdighetsutviklingen et sterkt nok fokus en periode, selv om det har vært et hovedfokus i NFF for øvrig.

– Den siste tiden viser imidlertid at dette ferdighetsarbeidet begynner å gi resultater, da flere unge spillere nå er på et nivå som tåler sammenligning med høyt internasjonalt nivå. Resultatene til våre aldersbestemte landslag er en god pekepinn på dette.

Hvordan skal Drillo-stilen, i motsetning til alternativet (det finnes sikkert flere alternativer) møte lag som legger seg lavt og nekter Drillo-stilen rom offensivt?

– Følgende retningslinjer for spillet vil blant andre være aktuelle:

– Vri spillet kjapt fra en side til motsatt side med helst en eller høyst to pasninger.

– Komme med spillere bakfra i riktig øyeblikk, for eksempel overlapping.

– Spille opp på spillere som møter eller inviterer på tvers for enten å vende opp, legge i støtte og etablere opp-tilbake-vri/gjennom mønstre i spillet

– Satse på veggspill.

Er Drillo-stilen den samme i dag som på 1990-tallet, og hvordan vil du beskrive Drillo-stilen?

– Vanskelig å si, siden vi bare har sett en kamp så langt, men Tyskland-kampen viste at soneforsvaret og vektlegging på kontringer er det samme. Den kollektive tettheten i forsvarsspillet og helhjertetheten i kontringer er typisk. Hva som skjer mot lag som legger seg bakpå blir det spennende å registrere.

Hvilke lag i Tippeligaen spilte i fjor mest likt Drillo og hvilke spiller mest posession-orientert? Hyggelig om du også vil karakterisere Vålerenga.

– Vil faktisk svare ingen. Enkelte lag langt nede på tabellen har vel i noen grad forsøkt, uten at utførelsen eller resultatet har vært særlig positivt. De fleste lagene spiller mer possession-orientert, i første rekke kanskje Stabæk og Lyn.

– ”Spillestil” kan betegnes som måten et lag spiller på, eller helst slik jeg vil uttrykke det: Hvilke retningslinjer spiller et lag etter?
Retningslinjene kan som ett ytterpunkt være få og/eller strenge og som et annet ytterpunkt være til dels fraværende. Begge disse ytterpunktene er nok et stykke fra det optimale.
– Alle de beste internasjonale lagene har spillere med et meget høyt ferdighetsnivå i betydningen valg og teknisk utførelse i de utallige situasjonene som oppstår i en fotballkamp. Det er absolutt hovedgrunnen til at disse lagene er gode og de trenger i mindre grad retningslinjer for samspillet, fordi dyktigheten og kreativiteten i de taktiske valgene til hver enkelt spiller er høyt utviklet.

– På nivåer under det høyeste vil det nok hjelpe spillerne om de har noen fornuftige og konkrete lagsretningslinjer å gå etter som kan hjelpe dem i valgene, men ikke for mange, for da kan det virke hemmende på spillernes valg og dermed spillet.

– Noen retningslinjer som kjennetegner de gode lagenes angrepsspill:

– Når muligheten byr seg kjører de raske angrep, kontringer, noen ganger helhjertet, men ikke alltid. De spiller sjelden eller aldri en måfå-ball uten adresse, men er alltid opptatt av å få den til medspiller. Kan de ikke komme fort fram, lar de ballen sirkulere blant spillere bak på banen i en slags ventefase på initiativ til bevegelse fra spillere lengre framme på banen. Når det skjer, spiller de svært ofte opp på en slik spiller – og så utvikler det seg videre derfra gjerne i mønstre som jeg har beskrevet under spørsmål seks.

– Et godt lag behersker både et godt forsvarsspill, kvalitet i kontringene samt et sikkert og effektivt kombinasjonsspill mot etablert forsvar, skriver Morisbak. Og mye tyder på at at hadde vi stilt flere spørsmål om hvordan fotball skal vinnes, ville vi fått like lange og grundige svar.

Les også:
Hvordan skal fotball vinnes? Del 1

Facebook-kommentarer:

Ingen tilbakemeldinger

Det kan hende du også liker...