Revolusjon!

Styreleder Tuva Ørbeck Sørheim tar til orde for revolusjon, det er egentlig en jævlig god idé.

Nettavisen aner en viss uro i Vålerengamiljøet rundt sentrale ledere i Vålerenga og har snakka litt med disse folka. Svarene de gir er egentlig ganske oppsiktsvekkende med tanke på at Vålerenga nærmest har blitt klubben folk kommer til for å mislykkes. Det tyder på en kultur bak dørene på Valle hvor læringsmiljøet ikke legger til rette for at folk tør utfordre seg sjøl. Eller andre for den saks skyld.

På spørsmål fra Nettavisen til Erik Espeseth om han har merka kritikk rundt egen rolle. 

Det har han ikke tenkt mye over. 

At han ikke har registrert det er knapt til å tro, men viser hvor avkobla mannen, det hevdes har fem millioner kroner, i lønn er fra Vålerengas supportere og andre som vil klubben vel. Eller «kundene» sine som han sikkert omtaler oss som. Et lett tilgjengelig spørsmål er om en daglig leder ikke bør ha bedre oversikt over markedet han opererer i enn at han fanger opp stemninga. 

Et annet spørsmål er om Espeseth faktisk ikke reflekterer over sin egen rolle eller jobbutførelse. Han «tenker» visst ikke mye over det men føler jo litt. Som han sier til Nettavisen: «jeg har ikke vurdert noe rundt min egen posisjon i forhold til de tingene som jeg føler jeg har et hovedansvar for. Det har jeg ikke». 

Hva slags stillingsinstruks er dette? Finnes det noen andre som møter på jobb og tar det ansvaret de «føler» litt for? Espeseth har sikkert ikke tenkt mye over det, men de fleste lederstillinger krever en god oversikt over egen organisasjon og det markedet de opererer i. Oversikt i form av konkret data som resulterer i bevisste og opplyste valg. Man føler seg ikke frem til beslutninger når man leder Vålerenga.

Det er jobben til oss supportere!

Oss supportere.

Vår styreleder, Tuva Ørbeck Sørheim, har heller ikke vurdert sin egen posisjon. Som hun sier til Nettavisen «det er et evig rop i fotballkretser om total revolusjon hele tiden. «Alle skal gå», og jeg tror at det alltid er litt skadelig at man hele tiden tenker at folk kan gå. Det kan øke mistenksomhet og paranoia». 

Om Sørheim er i ferd med å utvikle paranoia bør hun snakke med andre enn Nettavisen om det. 

Selv om det alltid finnes enkeltindivider som synes det er betimelig at folk finner andre arbeidsoppgaver har det de fleste stilt seg bak «bygge stein på stein» siste åra. Ikke siden Martin Andresen røyk i 2012 (og etterlot klubben blakk), og Pål Breen rusla ut i solnedgangen i 2013 (og etterlot klubben blakk) har det vært noe særlig mas om at noen måtte gå. 

Ei lita revolusjon hvert tiende år bør være til å leve med. 

Rundt Ronny Deila var det i grunn ikke noe mas om at han måtte gå, det var mer en bekymring for at det var den veien det gikk og undring over at han ikke fikk det til. Tvert imot så han mer og mer herja ut for hver dag han var i klubben. Det gjorde i grunn Rekdal i sin andre runde og. I dag er det lett å tenke at trøkket de fikk først og fremst kom innenfra. 

Hva er egentlig så gæærnt med revolusjon? I følge SNL er det en endringsprosess som foregår i løpet av meget kort tid. Selv om Sørheim synes den  «mest dynamiske endringen man kan gjøre er å skifte trener» er det ikke akkurat en prosess. 

Dette må ikke leses som om VPN krever noens avgang. Som alle vet lærer vi ikke av våre feil, vi lærer av refleksjon over våre feil, og andre erfaringer. Kanskje litt refleksjon over stemninga som er om dagen, litt mindre føling om hva som er ens hovedoppgaver, utvikling av endringskompetanse og mindre frykt for endringer kan være noe for Vålerengas øverste ledere? Og i London og?