Dagboka er akkurat like skuffet, forbanna og oppgitt som det du kjære leser er.
Ikke på grunn av at vi taper, men på grunn av måten vi prøver å angripe på.
Kampen mot Brann
Jeg tror ikke jeg har gjennomført noe samleie som har vart lengre enn den tiden det tar å flytte ballen fra egen 16-meter og over midtstreken. Selv om jeg er lynkjapp så var det et trist skue å se Vålerenga rygge seg fremover mot Brann. Selv på stillingen 2-0 så det ut som vi leda og prøvde å trille ball. Heldigvis blåste dommeren av kampen og vi snakker fortsatt reint, vi bor fortsatt i hovedstaden. Bergenserne tok kanskje med seg tre poeng hjem, men det er stort sett alt dem har, sånn rent bortsett fra et svært lite sjarmerende ytre og væremåte.
Ingen må la seg lure til å tro at gullet er kjørt sånn rent poengmessig. Vi ligger likt med RBK og bare to seiere bak tabelltopp med i underkant av 40 timer med tippeligafotball igjen å spille. Problemet er ikke posisjonen på tabellen, men prestasjonene vi leverer for tiden.
Skal man ta med seg noe positivt fra lørdagens kamp så er det at Kone debuterte for oss i Tippeligaen og at vi har mange spillere som gradvis er i ferd med å komme tilbake etter skade. Selv om savnet etter Morten Berre er veldig synlig på vår høyrekant. All ære til Håvard Nielsen for innsatsen, men det er nå engang bare én Morten Berre.
Kamp mot Kjelsås
Når alt ser som mørkest ut er det viktig å se lys, der lys er å finne. På onsdag er det heldigvis kamp igjen og vi forventer 90 minutter med ren avslutningstrening mot kasteballen Kjelsås. La angrepsrekka skåre seg i form og få på plass trøkket i angrepsspillet vårt, Martin.
Terminlista fremover
Nå venter bortekamper mot Fredrikstad og Haugesund før vi endelig skal få revansjere oss på eget gress. Det er lett å være frustrert etter et tap hjemme mot skarrepakket, men vi må faktisk helt tilbake til 2009 for å finne vårt siste hjemmetap. Jeg tror og håper tapet mot Brann var vårt siste i Tippeligaen på Ullevaal noen sinne.
Vålerenga i dag
Hater, hater, hater Bergen bygd.