Vi går inn i ei tid der nordmenn rett og slett logger av. Vi skrur ned tempoet, dasser rundt i vår egen lille verden og er mer opptatt værmeldinga, badetemperaturer og bortkomne undulater enn det vi ellers bruker tida på.
Husker du?
Marseille 23. juni 1998. Det er tre minutter igjen av vårt andre VM-sluttspill. Stillinga er 1-1. Junior Baiano forsøker å trekke trøya av Tore Andre Flo. Vi får straffe. En kar fra Romsdal med striper i håret og gule fotballsko mot Brasils Taffarel. Ballen går i mål og hele Norge går av hengslene…
Jeg husker det som det var i går. Og det er faktisk 10 år siden. Og det tre store heltene fra den gangen har alle vært en del av vår – altså Vålerengas historie – de siste 10 åra. Drillo, Rekdal og Flo. Det snakkes om store øyeblikk, opplevelsene som sitter spikra, historiene om oss, de vi forteller videre, de som blir en del av vår kollektive hukommelse.
Alle var vi der. De som ikke var der, var der også. Sjøl så tok jeg fram den dyreste konjakken jeg hadde, de cubanske sigarene jeg hadde smugla med meg hjem noen måneder tidligere og gikk ut i sommernatta. Der delte jeg ut sigarer til 400 kroner stykket og drakk konjakk med alle jeg traff.
Det er vel lite som kommer opp mot den euforien vi alle følte da. Og jeg får frysninger på ryggen og blir blank i øya når jeg ser det igjen. Kjetil Rekdal som setter ballen knallhardt i det venstre hjørnet – til høyre for Taffarel. Knallhardt slik ei straffe skal settes. Noen dager senere var det hele over. Vi møtte vår Nemesis. Italia. Dette landet som har blitt vår bane så mange ganger. Kyniske, effektive og langt bedre i fotball enn hva vi noen gang kommer til å bli. (Men nå er de ute og mitt Italofile hjerte gråter…)
Men score i Marseille – det gjorde vi! Maggie Tatcher can you read me… Nei, det var den andre kampen det.
EM i Groruddalen
Norge vil ha EM sammen med Sverige. Da nytter det ikke med Ullevaal. «Storstua» blir vraket dersom søknaden blir en realitet. Østlandssendingen kunne opplyse om at NFF vil bygge ny landslagsarena, og at de har rettet blikket mot Grorudalen.
Jeppers. Her skal det bygges og her skal vi bo. Karen og Sondre. VPN tipper at Byrådet vil forsøke å stikke spisepinner i hjula på EM-kåte fotballsjefer. Talspersoner for lokale lag og foreninger vil skrive harmdirrende innlegg i lokalavisen Aften (som ikke må forveksles med riksavisen Aftenposten). Lokalpolitikere vil enten være for, mot eller ikke ha noen mening. Trond Giske vil være med så lenge han får VIP-billetter. Og Jan Erik Vold kommer til å skrive mange dikt om T-banens rutetider.
Dagsvisen på sin side går dypere i materien – hvorfor ikke flere leser den avisen er for meg et stort under. Uansett så fester vi oss ved følgende to avsnitt:
Paradokset er at dagens Ullevaal stadion nå moderniseres i stor skala og bygges ut med hotell- og konferanse-fasiliteter. Neste år begynner også arbeidet med å bygge ut kortsiden mot Sognsveien, slik at publikumskapasiteten øker til 31.000 tilskuere.
Høres ut som en del andre prosjekter i regi av av mennesker som tror de er guds gave til menneskeheten spør du meg. Det har som regel en slags gylden regel som ender med magaplask, oppvask og selvransakelse for så å ende opp i store omrokkeringer innad i regjeringen.
Men det er ett avsnitt i denne saken som vi ikke liker:
Arenaens framtid kan også komme i et nytt lys hvis Vålerenga får bygge sin egen arena på Valle, der de får tomt gratis av Oslo kommune.
Hvis? Det er ikke snakk om noe hvis her, det er et faktum. Vi skal bygge vår egen arena etter snart 95 år som nomade i mellom Oslos forskjellige «arenaer». Det er ikke snakk om at det er mulig at det skal skje. Det skjer.
Så kan NFF bygge hva faen de vil, hvor de vil, med hvem de vil og med hva de vil for vår del. Men lager dette noe kødd for oss så veit dere hvor dere har oss.
De viktigste til slutt
Vålerenga spilte 1-1 mot Sogndal i går. Kampen oppsummeres slik av NRK:
«Sogndal var gode defensivt, og holdt buret reint i 80 minutt. Mohammed «Moa» Abdellaoue utlikna. Vålerenga hadde fleire moglegheiter til å vinne kampen i sluttminutta, men fekk ikkje ballen i mål. Kampen enda 1-1.»
Det blåste hatter og høy på Fagernes i går, og det var Mike Speight som leda laget. Det var sikkert verdt turen i seg selv å høre han fra sidelinja…
Det er mer å lese om dette på klubbens sider og i helgedagboka fra i går.
Vålerenga i dag
Skrive masse tull på forumet, stemme på ditt favorittinnlegg på «Mitt Vålerenga», kjøpe inn grillmat, sette seg i parken jekke en øl og kjenne regnet sildre ned i nakken, langs ryggraden for så å ende opp i sprekken der ryggen skifter navn.