Ferie er fint. Ingenting kan overgå den deilige følelsen av å sette seg på T-banen en fredag ettermiddag i begynnelsen av juli og vite at nå min gode venn har du fri. Skuldrene synker ned i hoftehøyde og du kjenner at pumpa legger ned tempoet. Så kommer du hjem. Alle i huset smiler og er fornøyde, du er blidere enn du kan huske. Avreise fra Oslo Gardermoen klokka 0825. Ankomst Palma Mallorca klokka 1155. Så kommer angsten krypende… Hva med kampene?
Febrilsk kaster du deg over PC og venter på at startsiden din – som selvfølgelig er www.vpn.no – skal laste. Du klikker deg inn på terminlista og der står det svart på hvitt at du kommer til å gå glipp av 5 kamper med laget ditt. Hvordan er det mulig å planlegge så dårlig? Tre uker i syden mens Vålerenga skal spille nøkkelkamp etter nøkkelkamp.
Vi snakker om alle borteturers Mor med stor M: Tromsø. Vi snakker om veien til cupgull 2006. Vi snakker om hatoppgjøret over alle: Vålerenga mot Lyn. Og for å ikke glemme første hinder mot Champions League. Og så avsluttes det hele med bortetur til Skien.
Men ikke for meg. Jeg skal nemlig til Mallorca. Nærmere bestemt til Pollensa som er nabobyen til sydenhelvetet Alcudia. Her skal jeg leie en vilt fremmeds hus i tre uker med min familie og et vennepar. På toppen av det hele så skal jeg spille golf. Jeg skal bade i Middelhavet og jeg skal drikke meg sånn passe halvfull hver kveld på terrassen til huset som jeg har leid av en vilt fremmed familie som sikkert skal på fottur til Norge.
I noen uker har jeg fulgt med på vår manns bevegelser i USA. Vi snakker om en mann som med viten og vilje forlot landet midt i den mest hektiske vårsesongen i norsk fotball noensinne. Min ferie kommer ikke på noen måte opp mot det han har gått glipp av, men er man patriot så er man patriot. Savnet vil være der hvert eneste minutt, hver eneste time – nei for faen: Hvert sekund jeg mister kommer til å bli et jævla mareritt.
Så hvordan er det å være på ferie på Mallorca når du egentlig burde gjøre som Lillebjørn Nilsen synger i «Bysommer»? Vel, gjort er gjort og bestilt og betalt er penger ut av konto. Jeg tar derfor med meg stafettpinnen fra vår mann i USA med til øya der nede i Middelhavet. Jeg skal se om det lar seg gjøre å finne en måte å overleve på – selv om jeg har mine tvil.
Det eneste jeg har pakket så langt er en pakke Imodium…