Vålerenga  –  Lyn  1-2

Vålerenga – Lyn 1-2

Vålerenga fortsatte sin grusomme høstsesong med et fortjent 1-2 tap mot Lyn i går. Greit nok at det er usannsynlig surt at Lyn aldri slås, verre er det at det overhodet ikke synes å være lysning i Vålerengas spill.

Vålerenga – Lyn 1-2 (0-0)
16.09.2008 – Ullevaal Stadion
Tippeligaen 20. runde
16.332 tilskuere

Vålerenga: Troy Perkins, Jarl André Storbæk, Erik Hagen (André Muri 46), Kjetil Wæhler, Allan Jepsen (Ronny Johnsen 85), Freddy dos Santos, Harmet Singh (Adnan Haidar 69), Martin Andresen, Lars Iver Strand, Luton Shelton, Bengt Sæternes

Lyn: Eddie Gustafsson, Lars Kristian Eriksen, Tommy Berntsen, Indridi Sigurdsson, Shane Stefanutto – Magne Simonsen (Erling Knudtzon 71), Paul Obiefule, Tomasz Sokolowski, Theodor Elmar Bjarnason (Mads Dahm 90) – Kim Holmen, Espen Hoff (Diego Guastavino 77)

Mål:
0-1 Espen Hoff 56
0-2 Kim Holmen 73
1-2 Luton Shelton 79

Hoveddommer: Tom Henning Øvrebø

Vålerenga fortsatte sin grusomme høstsesong med et fortjent 1-2 tap mot Lyn i går. Greit nok at det er usannsynlig surt at Lyn aldri slås, verre er det at det overhodet ikke synes å være lysning i Vålerengas spill. Noen må snarest ta tak og finne tilbake til de positive taktene som tross alt var synlige i Vålerengas spill før sommeren. Vålerengas mål ble scoret av Luton Shelton på stillingen 0-2 med ca. 10 minutter igjen. Og dermed har vi nevnt det lille som kunne glede et Vålerengahjerte denne mandagskvelden.

Fælt å si det, men jeg synes at Vålerengas spill har vært en enveis kjørt gate til helvete siden Erik Hagen og Luton Shelton kom til klubben. Var det ikke sånn ca rundt hjemmekampen mot Tromsø? Dette har antagelig lite med de to nevnte herrer å gjøre, men det er allikevel påfallende hvor dårlig Vålerenga har spilt i samtlige kamper siden nettopp kampen mot nevnte Tromsø – der Vålerenga tross «kun» 0-0 hjemme sto fram som et av norges beste lag. Tror du jeg prater over meg er det bare å ta en titt på presseoppslagene fra kampen, det var flere enn bare den indre kjernen som så at Vålerenga hadde noe bra på gang. I går hadde vi vært nede på kne og prisgitt gudene dersom Vålerenga hadde greid uavgjort, og hadde noen sagt Vålerenga og «norges beste lag» i samme setning hadde jeg slått dem ned.

Det åpnet ikke så ille. Eurostands riktige aksjon gjorde at Ullevaal framsto noe surrealistisk, en måtte klype seg i armen og spørre sidemannen «Er vi virkelig på kamp?». Dessuten spilte Vålerenga jevnt, minst, med Lyn, selv om kampen gitt i langsom valsetakt. Men mot slutten av de stille første femten fikk vi en forvarsel: Taklingsvegring i området rundt 16-meteren og plutselig er Lyn igjennom og det er kun mirakelet som gjør at ballen går i stolpen og ikke i mål.

I og med at vi kan begynne synginga er det slutt på moroa. Mens Lyngutta øker tempoet et hakk eller to kan man formelig se Vålerengaspillerenes skuldre heve seg med hvert desibel støy. Hva er det med fullt Ullevaal og Vålerenga? Unntatt høsten 2004, har laget noensinne spilt virkelig godt foran et fulltallig landslagsarena? Dess raskere man er ute derfra dess bedre (og i parantes bemerket hørte jeg nylig at Lyn kommer til å spille på Bislet i framtiden – lucky bastards). I alle fall så virket det som om Vålerenga spilte med syrup i beina.

I forsvarsspillet virket det som om kun Kjetil Wæhler var med. Midtbanen hadde problemer med rollefordelingen og falt veldig dypt ned, helt i fanget på den bakre fireren som, med unntak av Wæhler, nektet å støte på ballfører. En skal kanskje ikke klage når Lyn ikke scorer i omgagen, men det skyldes mer hell og en god Troy Perkins enn noe annet.

Angrepsspillet var ikke noe bedre. Heller tvert om. Vålerenga fikk et par gode muligheter til kontringer, hvor a) Luton Shelton gikk feil, b) Luton Shelton ikke greide å dempe ballen, c) pasingen eller d) skuddet fra Strand, dos Santos, Singh, Andresen var håpløst. Sæternes viste i det minste litt vilje til å løpe og vant en del hodedueller.

Det ble ingen baklengs og omgangen ebbet ut til 0-0, Vålerenga hadde produsert i hvert fall en halv målsjans, så hadde jeg hatt et par tre pils innabords kan det tenkes jeg hadde argumentert for at det «egentlig er ganske jevnt».

Dessverre var jeg klin edru og måtte lide meg gjennom 2. omgang. Alle dårlige trekk nevnt over hos Vålerenga ble forsterket med en faktor 3, Lyn fikk blod på tann og Kjetil Wæhler sviktet da han i overmot trodde han kunne stjele ballen fra Holmen. 0-1. Lyn scorer ett vakkert mål etter Knudtzon har rundet Allan Jepsen og kan legge inn til Holmen som header fra kort hold. Ikke bare ligger Vålerenga under 2-0, men spillet stinker. Det er overhodet ingenting å glede seg over på banen.

Eller skal vi glede oss over at Adnan Haidar, som en av få, jobber på en håpløs ball og skaffer Vålerenga corner? Som Luton Shelton setter i mål med hodet? Hadde vi stjålet et poeng hadde jeg vært med på det. Men når vi må forlate forbannede Ullevaal med 1-2 i sekken så greier jeg bare ikke.

Hvorfor er «halve laget» skadet? Spesielt den halvdelen som gjør at man gidder å løse billett.
Hvorfor er Lyn spillerenes vilje så mye større når de er innenfor 16-meteren?
Hvorfor virker det som om Lyn har 100 mann i angrep mens Vålerenga har høyst 3?
Hvorfor rygger Vålerengas midtbane nærmest inn i mål, mens Lyn kjører «power play» i nesten hele 2. omgang?
Hvorfor ser det ut til at hele laget gir opp etter 75 minutters spill på stillingen 0-2?

Jeg gidder ikke bli sur på dommeren en gang.

Jo, forresten, nå kom jeg på det: De første tre minuttene av 2. omgang var faktisk ganske bra, med blant annet Luton Shelton heading i stolpen etter et pent angrep. I de få sekundene rundt denne hendelsen virket det som om det var en Vålerengaspiller uansett hvor man så på banen. Så mistet man taket. Av ukjent grunn. Nå gjelder det bare å finne fram til den greie der og så gjenskape den i de resterende 87 minuttene av kampen.

Facebook-kommentarer:

Ingen tilbakemeldinger

Det kan hende du også liker...