Stjernelaget vårt…

Stjernelaget vårt…

Jeg burde ha visst det. Jeg burde ha vært forberedt. Det har skjedd før. Det kommer sikkert til å skje igjen. Men allikevel – når det skjer, er det et like jævla sjokk hver gang. Hva jeg snakker om? At Vålerenga taper. At gutta som er ansatt for å gjøre ære på drakta vår, klubben vår og historien vår ikke gjør jobben sin.

I går kveld hadde jeg rigga meg til hjemme i stua. Ikke på Fosshaugane – jeg satt og passa på servere og linjer slik at Klanens og VPNs aller aller første live-overføring via Internett gikk bra – noe den gjorde, men det er ikke poenget her. Først et par timer dirkektesending fra Bohemen, deretter sending fra stadion. Ungene fikk gå vill og herje som de ønska. Far var opptatt! VELDIG opptatt, sånn jeg er hver gang Vålerenga spiller en bortekamp som jeg ikke får reist på.

Alt starta så fint. Rapportene fra Fosshaugane fortalte at Pa Dembo Touray var sånn passe fit for fight, kneskinne til tross – han skulle vokte buret vårt. Og er det en keeper jeg har tro på, så er det Pa. Han har prestert store ting for oss før. Noen blemmer, javel, men få. Svært få. Ellers var lagoppstillingen offensiv – iallefall på papiret reporterne våre hadde fått utlevert en time før kamp. 4-3-3 med Daniel, Freddy og Morten på topp. Detta lova bra. NÅ skulle vi revansjere tapet mot Bærum!

Men laget som kom på banen var ikke det laget som sto på papiret. Kjetil Wæhler skada seg rett før kampen, under oppvarminga. Da måtte det rokkeringer til, og Freddy måtte spille back. Uansett – han er vant med den plassen, og jeg følte meg rimelig trygg på at Daniel og Morten sammen med en aktiv midtbane skulle klare brasene fremover. De hadde tross alt litt å bevise etter Bærum-nederlaget.

Jeg skal ikke skrive et kampreferat her, det tar andre seg av. Jeg nøyer meg med å konstatere at humøret steg et par hakk når Freddy dunka en straffe via tverliggeren og i nettmaskene, og at humøret sank betydelig etterpå. Det som frustrerer meg, er hvordan laget rakner når de møter press – hvordan det ser ut som om de mister all tro på at de kan vinne. Denne frykten for å tørre, som spillerne har vist i de siste kampene, gjør meg veldig bekymra. I stedet for å gjøre det de kan, det de er gode på – å spille langs bakken og bruke tid på å bygge opp et angrep hvor midtledd, spisser og backer er med oppover, så beiner dem frem lange, høye og upresise oppspill. Har vi noen spisser som er spesielt sterke i hodedueller? Trenger jeg å svare meg selv?

Dette veit vi. Vi veit at det som gir oss best uttelling, er å spelle langs bakken, bruke tid på å flytte med laget, bygge opp spillet med en plan bak, og å bruke vingene aktivt. De beste sjansene vi har hatt så langt i år, bortsett fra dødballene, er når vi har spilt oss frem på vingene, fått med mange av gutta inn i felt og bakrom, deretter trukket ned mot dødlinja og slått innlegg i feltet skrått utover. Dette er barnelærdom, og det virker fortsatt.

Det som IKKE virker er å miste hue!

Jeg har en ærlig og oppriktig utfordring til Kjetil Rekdal: For det første – fortsett å drille det vi er gode på. Men viktigere – gutta må bli kvitt frykten for å feile! For å få til det, trengs det profesjonell hjelp! Hyr inn en idrettspsykolog med gode meritter. Be han snakke med gutta, både sammen og på tomannshånd. Be han hjelpe gutta våre til å prestere det vi alle veit at de kan, det de har vist oss tidligere. Gi gutta hjelp. De trenger det nå!

En ting skal alle gutta vite: Når dere spiller for Vålerenga så er det mange som stiller høye krav til dere, noe dere helt sikkert gjør til dere selv også. Men vit at så lenge dere spiller for Oslos Stolthet så vil Klanen alltid være der for dere, og støtte dere. Det er ingenting på denne jord som gleder oss mer enn at dere lykkes!

Facebook-kommentarer:

Ingen tilbakemeldinger

Det kan hende du også liker...