En annerledes bortetur

Tidligere har det kommet en del reisebrev fra alle verdens hjørner. Denne gangen kommer det fra et sted som det tar 2 timer å reise til, men som ligger 100 år etter i utvikling . Minst. Stedet er Elverum og den bøgda hadde denne helgen slått sammen en del festivitas: NM i skyting, Elverumsdagene og … Fortsett å lese «En annerledes bortetur»

Tidligere har det kommet en del reisebrev fra alle verdens hjørner. Denne gangen kommer det fra et sted som det tar 2 timer å reise til, men som ligger 100 år etter i utvikling . Minst.

Stedet er Elverum og den bøgda hadde denne helgen slått sammen en del festivitas: NM i skyting, Elverumsdagene og jakt og fiskedagene på Skogbruksmuseet. I tillegg var det noe som het Elverumsmart’n og Og dette liker folk. De kommer langveisfra for å delta, og felles for de fleste av dem er at de ønsker å delta på dette iført cowboyhatt.

Jeg bør vel også kanskje nevne at jeg ikke var her fordi jeg har en dragning mot rurale interesser, men fordi det var slektstreff og gammer’n sitt 70 års lag. Så når man blir utkommandert på slikt så ryker årets bortekamp med Restene av det gamle kvisslaget Roccos Rassgym. Mailer og sms’er ble behørig sendt ut mens jeg satt på toget på vei oppover, slik at en stakkar skulle kunne få følelsen av stemning, temperatur i kamp, kampforløp og resultat.

Et kort opphold på Hamar. For de av dere som ikke vært der, så er det en åpen anstalt for uhumskheter i samfunnet. Dette dreier seg stort sett om individer som har det til felles at de ikke klarte opptakskravet til realityserien Tangerudbakken da deres kromosomfeil har fått det latinske navnet Hatus Oslosus Stoltotus grunnetus mindreverdighetskompleksus. Dette ansees for å være en defekt i hjernestammen som hindrer rasjonell tankegang i en rekke sammenhenger. I tillegg fører den til øket slimproduksjon og en mild form for leddgikt som stort sett går ut over langfingeren. Den blir helt stiv og rett mens resten av hånden knytter seg. Dette skjer stort sett når personene som er rammet av kromosomfeilen tar sin årlige bytur, men inntrer også andre ganger grunnet et lite vokabular og små sosiale antenner.

Vel fremme i Elverum var det bare å kaste seg i det, og den første cowboyhatten så jeg allerede i det jeg skulle gå ned de 3 trappetrinnene fra toget og til perrongen på Elverum Stasjon. Her var det bare å stålsette seg på en annerledes helg. I den gaten som kalles sentrum var det stint av mennesker. Alle gikk kledd som om de likte seg best langt unna folk. Bart, cowboyhatt, tresko, mer bart, rullings i skjorte/jakkelomme, hvite tennissokker og sånne fancy mobiltasker som du trer rett på beltet, herjet. Så med et pulserende gateliv bestående av folk som stort sett er bosatt i en koie langt inne i skogen, så var synet omtrent like surrealistisk som om Manhattan kun skulle vært befolket av noen enslige beduiner som trakk sine slitne kameler gjennom de tomme gatene.

Du tror det ikke før du ser det.

På lørdag fikk jeg skvist inn litt Sandefjord – RBK også, og det begynte jo å rykke litt ekstra da søplelaget Sandefjord plutselig gikk opp i ledelsen. Selvfølgelig holdt det ikke inn, men det kriblet litt ekstra og jeg begynte å angre på at jeg valgte arv og 70 års lag fremfor kamp og status som arveløs. Hadde vært kult å få tatt turen vestover i en forhåpentligvis sliten buss med litt gammal punk over høytaleranlegget, noen lunkne pils og godt selskap før man dumpet inn på verneverdig anlegg som de lokale har døpt ”Gamlå”. Du vet det er søppel når anlegget er et kommunalt anlegg fra før det store børskrakket i oktober 1929 og oppgraderingen før returen til eliteserien var at supporterne fikk male litt betong.

Men tilbake til Elverum. Nedover hele storgaten var det satt opp boder der folk kunne kjøpe skrammel, og store områder var satt av til utendørsscener og dertilhørende uteservering. Det så plutselig ikke så ille ut. Det skulle fort vise seg å være pinsel å være i dette området. Alle scenene ble fylt til randen av danse- og eller køntriband. Du vet du er på feil sted når folk går bananas fordi en som ikke kan traktere banjo kjører på med coverlåter signert Heidi Hauge. Sånt er bare ufyselig.

Det var kanskje derfor det var et circustelt der du kunne stikke inn, betale 400 raske og få høre Stage Dolls live. Stage Dolls for 400 kroner lissom. Hvem er villige til noe sånt? Sannsynligvis ikke foreldrene til Stage og Dolls engang. Så hvorfor kom det folk på konserten? Min teori er at folk ikke betalte 400 spenn for å se og høre Stage Dolls, men de betalte 400 raske for å slippe å høre på alle de andre bandene utenfor som voldtok ørene dine med køntri- og dansebandsanger.

Søndagens formiddag, mens kampnervene var som verst, ble tilbrakt på det tidligere nevnte jakt- og fisketiltaket på skogbruksmuseet. Alt utearealet var gjort om til en markedsplass og utvalget var omtrent som følger: cowboyhatter, firehjulinger, diverse hvordan-overleve-i-skauen-DVD’er, hagler med kikkertsikte og andre våpen, spekemat osv.

Jeg droppet cowboyhatt, hagle med kikkertsikte og hundespann, og kjøpte heller en spekepølse. Så var det kamp – for dere. Jeg hadde ikke fått en eneste sms med lagoppstilling eller noe. Og det er ikke only-only å dra i gang nettet på et skogbruksmuseum. Det er ikke som i Oslo der de kan gå inn på nesten hvilken som helst cafe eller lignende og koble seg på et wlan. Neida. På skogbruksmuseet så er det tømmerfløting som er det håtte. Og innimellom dette var show på utendørsscenen. Hvordan traktere en motorsag ble etterfulgt av nyttige tips til hvordan fyre opp primus osv. Med andre ord lite matnyttig for meg som forholder meg til byggmakker og kokeplater.

Etter hvert måtte vi jo vende tilbake til sivilisasjonen og denne gangen var det med bil. Radioen der er jo gåen og det å bruke radio på mobilen utenfor Oslo er synonymt med støy og dårlige signaler. Og med en varm og trøtt treåring som savner smokken sin i baksetet, er denne turen å regne som et evigvarende lykkeland. Spesielt om man tar med at noen bønsere hadde bulket på vei inn til byen, og siden jeg befant meg bak dem måtte jeg pent vente til de hadde fått ryddet veien.

Vel hjemme var det bare å mate en dvd inn i spilleren, gi arvingen et glass syltetøy og logge på en weboverføring.

Jeg fikk akkurat en connection tidsnok til at jeg kunne høre kommentator Kasper Wikestad brøle entusiastisk ”2-0 og dette er spiker’n i kista for Enga!” Hva faen? Har vi blitt vingeklept av av et lite lag på nedre halvdel – igjen? Og er Wikestad entusiastisk til dette? Mannen har jo i en mannsalder vært å finne på Jordal, Bislett, Ullevaal og diverse Vål’engabusser på vei til bortekamper. Det får da være måte på profesjonalitet som skal utøves.

Legg igjen en kommentar