Freddy dos Santos – Hans liv som en ganske god Vål’enga-ambassadør.

VPN har lest boken til Freddy og likte den. Boken har blitt fremstilt som kontroversiell i den kulørte dagspressen, men det er forsvinnende lite ondsinnet sladder i den. Det lille som er å finne er jo selvfølgelig gledelig. Spesielt når det setter en selvgod person som Daniel Nannskog i et riktig lys.

Fotballbøker har en tendens til å være lettleste. Spesielt de som faller inn under kategorien biografier. Selv husker jeg med gru bøkene Elsket og hatet og Berg, biografiene til henholdsvis geniet Jan Åge Fjørtoft og den karismatiske Henning Berg. Jeg husker for øvrig også den norske oversettelsen av Diego Maradonas biografi Yo soy El Diego der de som hadde lest korrektur i Norge gjorde en real brøler. Siden ingen i Norge hadde hørt om Agustín Pichot, Argentinas landslagskaptein i rugby og Diegos gode venn, så ble hans navn endret til Augusto Pinochet. Det er lite trolig at den glødende sosialisten Diego Maradona ville takket den høyrevridde offiseren som kom til makten i Chile ved militærkupp.

Blekka til Freddy unngår de store brølerne og fremstår ikke som like forferdelig som de tidligere nevnte norske biografier. Ikke dermed sagt at dette er et stort litterært verk. Men denne boken har heller ikke til hensikt å ta opp kampen med John Steinbecks Vredens druer.

Tonen i boken er bra og man får en antikronologisk gjennomgang av Freddyboy sitt liv og karriere. Den er ispedd en del gode historier med kjente og ukjente personer i hoved- og statistroller. Historiene blir kanskje ikke bedre om man kjenner personene som er omtalt, men de blir enklere å visualisere. Sånn sett blir historiene om Reka tidvis hysterisk morsomme uavhengig om man ser for seg Kjetil Rekdal eller Jarl André Storbæks tolkning av Kjetil Rekdal i rollen som Kjetil Rekdal. En tolkning som for øvrig er fabelaktig.

Boken har blitt fremstilt som kontroversiell i den kulørte dagspressen, men det er forsvinnende lite ondsinnet sladder i den. Det lille som er å finne er jo selvfølgelig gledelig. Spesielt når det setter en selvgod person som Daniel Nannskog i et riktig lys.

For oss Vål’engasupportere er boken et gjensyn med en del kamper og hendelser som mer eller mindre har vært veiskiller i klubbens nyere historie; Seriegull, cupgull, e-cup, nedrykk, Vallhall og ansettelser for å nevne noe. Ikke alt er gode minner, men summen av hendelser forteller jo hvor mye det svinger for, og av, klubben og hvor lenge Freddy faktisk har spilt for oss.

Det er for øvrig også godt å lese at klubbfølelsen lever i beste velgående i enkelte fotballskrotter. I en hverdag der det fokuseres på hurtige løsninger og penger, så er det nesten godt gjort å beholde den. Kudos!

Totalinntrykket er som sagt bra,og dette er absolutt en bok det er verdt å få med seg for oss som følger Vål’enga såpass tett, men jeg sitter også igjen med noen spørsmål. Hvorfor valgte Freddy å ta med sin innsats i The Players? Ja, det var jo ganske flaut å bevitne, men jeg og mange med meg hadde glemt dette for lengst. Nå kommer det jo garantert å sitte brent i hukommelsen min i lang tid fremover. Jeg vet ikke hva som er den verste hiten jeg, This is for real eller Jolly Bob fra Aberdeen? Det eneste som er sikkert er at jeg heretter vil forbinde dem begge med Freddy, vår Freddy.

Så har du ikke boken er det bare å stikke ned på Sjappa, eller til en bokforhandler, og sikre deg et eksemplar. Gudene skal vite at han trenger det etter den lusne gullbonusen Steffen Iversen sikret sine medspillere i 2005. Løp og kjøp!

Facebook-kommentarer:

Ingen tilbakemeldinger

Det kan hende du også liker...