Kampen som definerer om denne sesongen er en fullstendig skandale eller en noe i nærheten av anstendig, er om vi gruser restene av Lyn. Håpet er der, men ikke alle kan se at våre gutter har det i seg å slå en gjeng som stort sett består av juniorer og leiesoldater.
Jeg kan ikke akkurat si jeg gleder meg. Det er snart kamp igjen. Det er landets eneste derby og jeg burde være mer gira enn kongen av dansegulvet på ravepartiene under det kjipe 90-tallet. 15 kamper og 7 ½ sesong uten seier gjør noe med deg. Og det er jo ikke slik at forholdet mellom våre klubber er lik det Old Bridge Inn ( i den lokale Publigaen i Leeds) og Leeds United.
Nei da, vårt lag har hatt økonomiske rammer som skulle tilsi minimum 10 seire mot denne delen av et kriminelt syndikat som gjemmer seg bak navnet FC Lyn Oslo. Likevel står vi med null seire, noen uavgjorte og et drøss med tap.
Hvorfor? Det er i alle fall ikke karma. Så dårlig karma for Vål’enga skulle tilsi at vi hadde rotet bort en mulighet der en av verdens rikeste klubber brukte oss til å få noen av de største talentene fra utenfor EU til å ligge lavt og deretter selge dem til klubben. Uetisk, men innbringende, hadde det ikke vært for at man fant ut man skulle forfalske spillerkontrakt og late som ingenting i håp om at ingen la merke til det.
Nei, sånt har vi klart å holde oss unna. Alt styret som tapper en organisasjon som gjør noe slikt, har vi også sluppet unna. Når man får så dårlig goodwill og må bruke så mye energi på alt annet enn det sportslige for å rydde opp, kan det virkelig røyne på for en organisasjon. Spesielt siden man bruker all ledig tid til å si ”Fy faen så dårlig gjort at ikke vi også får det.” Det være seg sponsorkontrakter eller stadioner. At dette til slutt ender med en konkurs, er en kanne med vellagret karma.
Jammen glad vårt lag ikke driver med slikt. Nei, vi sitter i solveggen og nyter dramaet rundt og i Lyn. En solvegg som for øvrig sier 9 tap på de siste 10 kampene. Fy faen.
Så hvis Lyns måte å drive klubben sin på er så ufyselig at selv det å være Henry Rinnans medsammensvorne ikke er å nærheten av å utligne Lyns mengde med dårlig karma, så må det være noe annet.
Johan Dahlin, Kenny Stamatopolous, Diego Guastavino, Lucas Pratto, Indridi Sugurdsson, Shane Stefanutto, Petter Furuseth, Theodor Elmar Bjarnason. Dette er spillere som har forsvunnet fra Lyn siden sesongstart. For å dekke gammal moro. De deltok vel mer eller mindre alle sammen mot oss i 4-4 kampen. Jeg tror ikke det har så mye å si.
Hvorfor? For problemet er ikke hva Lyn stiller med i disse kampene, men hva vi selv stiller med. De klarer alltid å dra en kanin opp av hatten som kan vinne kampen for dem. Herregud, det har jo vært undermålere sin mulighet helt siden Haugesunds Rune Lothe banka inn to i lengste fra tredve meter mot oss. Han fikk for øvrig tre mål hele sesongen.
Sånn sett så hjelper det jo ikke å kjøpe de som avgjør for Lyn heller. Slikt har vi prøvd før, og det var jo ikke bare positivt for oss å signere Per Egil Swift. Ikke gjorde han særlig mye for oss, og Lyn dro en ny kanin opp av hatten.
Så, hvorfor er det slik? Høyst sannsynlig fordi vi har en tapermentalitet i klubben. Basert på de siste ti kampene er det jo ganske tydelig at laget nærmest nyter nedturer. Lyn lever for å drite og siden de aldri kommer til å vinne verken serie eller cup, så er kampene mot VIF deres to eneste dager der de kan tre frem fra skyggenes dal og si; ”Vi eksiterer. Her er vi.” til alle som verken er i familie eller sammen med spillerne. De lever og ånder for denne kampen, mens våre ledere gir nitriste taperutsagn som ”dette er bare en kamp som omhandler 3 poeng, den er således ikke viktigere enn borte mot Bodø/Glimt.”
Fy faen. Jeg er så drittlei slikt piss. Her er noen scenarioer for hvordan denne sesongen utfolder seg:
1: Seier i semi, tap i finale, uavgjort mot Lyn. 8. plass
Dette scenarioet er totalt uakseptabelt.
2: Seier i semi og seier i finale, uavgjort mot Lyn og 8. plass.
Dette scenarioet er totalt uakseptabelt.
3: Vi taper 158-0 i Molde og overtar verdensrekorden forstørste tap registrert av Guiness, vi havner på kvalikplassen og trenger noen heldige dommeravgjørelser for å holde oss og vi slår Lyn.
Dette er så absolutt godkjent. Gi faen i cupen, den betyr null og nada for en klubb som Vål’enga uansett. Den er fin å ha på festtalen etter sesongslutt, men vi beviser gang på gang at vi ikke prioriterer spill i Europa. Der er kun klaging over økt slitasje på spillere og vi elsker å skape en negativ stemning som går ut over resultatene. Vi har nemlig en tapermentalitet her også.
Kampen som definerer om denne sesongen er en fullstendig skandale eller en noe i nærheten av anstendig, er om vi gruser restene av Lyn.
Jeg håper vi klarer det, jeg bare evner ikke å tro det. Jeg kan ikke se at våre gutter har det i seg å slå en gjeng som stort sett består av juniorer og leiesoldater.
Men hvorfor skal de vinne denne kampen? Det er jo tydelig at folk ikke bryr seg om det når har gått 15 kamper og 7 ½ år uten seier. Hadde dette skjedd med et lag i en serie og et land der det er litt pasjon så hadde det gått tog opp til Valle etter hvert tap der alle deltagere hadde hatt med seg Jerrykanner og hjulkors for å i det minste sette fyr på spillere og administrasjons biler etter nok et tap grunnet tafatt innstilling og slett innsats.
At dette er siste muligheten til å slå denne møkkaklubben på mange år, tror jeg ikke virker inn på vårt lag. Det frister ikke å bli kvitt ”spøkelset” tydeligvis. Så lenge vi kan sørge for at våre sponsorer gir vår motstander pengegaver så er alt bra. Det viktigste er ikke ære i slike oppgjør. Det viktigste er økonomi. Det har Dr. Husalarm lært oss.
For oss som ikke vil finne oss i slik vranglære, er denne kampen viktig. Det var den kampen jeg lette etter da terminlisten kom. Dette er kampen som gjelder. Føkk Brann, føkk LSK, føkk Cupfinalen og føkk for all del Pia Haraldsen. Dette er deres siste mulighet til å ikke drite dere ut.
Bare så synd dere ikke kommer til å benytte dere av den.
Velkommen skal dere være til nok en ydmykelse av et lag som ikke gidder eller orker.