Fotball i Europa

Europa kom til Vålerenga denne uka. Neste uke reiser Vålerenga til Europa. Sjøl fikk jeg mandag en smakebit av Fotball-Europa da jeg som en av rundt 60.000 personer ventet i timesvis på å få et glimt av Zlatan, eller Ibra, som de kaller han.

For å si det med en gang: Jeg liker egentlig ikke fyren. Han er ikke min type. Men etter å ha tilbrakt tre uker i Barcelona-området med kone og unger, sett Tour de France på tv, og kvelden i forveien så jeg faktisk spanske treningskamper i fotball i den såkalte Peace Cup live på tv, så jeg var rimelig sugen på litt action på direkten. Det var forresten bare 15.000 tilskuere som så Ronaldo spille treningskamp i Madrid.

20.000 så Ronaldinho

Jeg tror det må være fem sportsaviser som kommer ut daglig i Spania. Jeg bladde mest i Mundo Deportivo, den virket relativt lokal og hadde dagene før mandagen, og dagene etter, førstesideoppslag om Zlatan. At Alberto Contador den helgen vant touren, havnet langt bak i avisen.

Jeg skjønner ikke mye spansk, men desto klart og tydelig sto det på forsiden av Mundo Deportivo at mandag kl 19 skulle Zlatan vises fram på Camp Nou. Noen dager før skrev de entusiastisk noe a la: 20.000 kom for å se Ronaldinho, 30.000 så Thierry Henry for to år siden, hvor mange kommer nå? 40.000?

Verden vil bedras, men jeg betalte 1 euro og 35 cent og tok metroen til Collblanc. Derfra var det lett å følge folkemengden de drøye 500 meterne til stadion.

Jump og We Will Rock You

Jeg var framme omtrent kl 17, og valgte først å besøke den enorme FC Botiga Megastore. Der kjøpte jeg en kopp og en vekkerklokke til ungene, og etter en snau time tenkte jeg at nå begynner vel ting å skje inne på stadion.

Så feil kan man ta. Riktignok var antagelig nærmere 30.000 personer allerede inne på stadion, de hadde nesten fylt opp hovedtribunen. Der hvor hard core-fansen står midt på nederst, øverst sitter tv-kommentatorene i sine bur. Den eneste tribunen med tak. Likevel var det ingen ting som skjedde med unntak av noen gamle 80-tallshits som Jump, It’s Raining Men og We Will Rock You med flere gikk i loop på et skralt høyttaleranlegg. Og vi kunne se på storskjermen at Barca TV sendte fra Camp Nou.

Det var ingen vakter å passere inn i stadion. I utgangspunktet var kun hovedtribunen åpen, men etter hvert skjønte de at alle tribuner måtte åpnes, men flere vakter ble det ikke.

Europas største stadion

Jeg så Barcelona på Camp Nou i seriekamp i mai 2002. Da som nå fikk jeg den mektige følelsen av å komme inn fra gateplan for deretter å måtte ta valget: Gå 50 meter nedover mot en tribuneseksjon og banen, eller bevege seg opp i høyden.

Hvis man kan beskrive det som at Camp Nou i høyden har tre tribuneseksjoner, er den nederste faktisk under bakkenivå. Det er ikke uten grunn at den faktisk er Europas største stadion med en kapasitet på 98.772, men den er bare 11. størst i verden. Uansett en snedig byggkonstruksjon fra 1957. Den gamle banen, Camp de Les Corts, ble for liten siden den bare hadde plass til 60.000 tilskuere.

Barca-supportere i NBA-trøyer

Ja, ja, nok wikipedia-stoff. Hovedtribunen var altså fylt opp med unge og gamle katalanere. Plutselig havnet en 80-årig gubbe med stokk ved siden av meg, kona ble stående på enden, så jeg hadde ikke hjerte til annet enn å forlate plassen og gi den smilende til henne. Egentlig var jeg like interessert i å komme meg over på en annen tribuneseksjon siden jeg så de hadde åpnet opp bak målene.

Så høyt oppe bak et mål satte jeg meg i skyggen og ventet videre. Klokka var nå over 19 og det fyltes opp rundt meg. Det ble solgt lett-øl og sånn i noen få kiosker på stadion, men de unge Barca-supporterne som hadde skjerf rundt håndleddet og basket-trøyer fra NBA på overkroppen, hadde med seg øl. Han foran meg nøyde seg med tjall.

Innimellom Barca-rop og spredt piping mot hva jeg antar skyldtes at dette tok lang tid, skjedde ingen ting. Det sto kanskje 100 vakter i oransje vester inne på banen, ingen var på tribunene.

Real Madrid-trøye

Så skjedde endelig noe. Tydelig synging rettet mot noe eller noen kanskje 20 meter unna der jeg satt, og latter etterpå. Dette gjentok seg flere ganger, veldig hissig synging, så ukvemsord og smil. Da en ganske hissig Barca-fyr tydelig gikk bort til han som satt med Real Madrid-drakt, og må ha sagt noe om at DET ikke er passende antrekk, reiste Real Madrid-fyren seg, med en gipset arm, sa noe veldig høyt og tydelig før han satte seg igjen, og beholdt drakten på.

Er det mulig, tenkte jeg. Et drøyt minutt senere gikk en ny Barca-kar målrettet bort til han, denne Barca-karen minnet veldig om en fyr der hvor jeg vokste opp. Han het Kalle, men de kalte han bare Skalle-Kalle. I alle fall, det var ikke mulig. Skalle-Kalle var nok ikke så verbal av seg, han valgte en annen taktikk og fikk inn to-tre bra slag i ansiktet, men sannelig måtte han tåle slag tilbake.

Egentlig fikk jeg inntrykk av at Real Madrid-fyren da ga opp, men det gjorde han ikke. Så etter en liten pause kom Skalle-Kalle tilbake med nye treffere. Det gjorde susen. Den hvite og veldig synlige Real Madrid-trøya ble tatt av, og fyren forlot området. Men som en siste gest til egen klubb tok han selvsagt og kysset Real Madrid-merket på drakta mens han gikk. Imponerende. Og han fikk ikke mer juling.

Zlatan på pressekonferanse

Vel, om noen fulgte etter han, vet ikke jeg. Jeg bare ventet videre på at noe faktisk skulle skje ute på banen. Og det skjedde først klokken 2045 etter at vi hadde sett klubbpresidenten (han fikk jubel) og en teknisk direktør (han ble pepet ut) snakke i det vide og det brede om sikkert veldig viktige ting direkte på pressekonferansen som faktisk skjedde samtidig et annet sted på Camp Nou.

Så fikk vi se og høre Zlatan snakke engelsk på den samme pressekonferansen, han fikk først jubel, deretter sang de for han mens han snakket. Så var endelig pressekonferansen over, og nå måtte vi bare vente på at Zlatan skulle skifte. Da hadde jeg vurdert å forlate hele greia, for jeg begynte å bli skikkelig lei der jeg satt.

Først veltet det ut pressefotografer fra et lite hull i jorda, og til slutt kom altså denne 28-åringen, oppvokst i Sverige, men med bosnisk far og kroatisk mor. Spilleren Arsene Wegner i sin tid prøvde å kjøpe, i stedet ble han solgt til Ajax i 2001. Og i august 2004 ble han plutselig solgt til Juventus, antagelig fordi lagkamerat i Ajax, Rafael van der Vart, påsto at Zlatan skadet han bevisst da de møttes i en landskamp.

Malplassert Zlatan

Foran 60.000 tilskuere virket Zlatan malplassert og usikker på hva han skulle gjøre. Og sant og si, hva kunne han egentlig gjøre? Han trikset hjelpeløst med ballen før han sparket den og en ball til på tribunen. Så ble han kommandert til å ta en æresrunde etter å ha kysset klubblogoen på drakta (å kysse klubblogoen merket folk seg, jubelen steg kraftig).

Men allerede da han startet æresrunden ble jeg egentlig mer opptatt av å se på alle folkene som prøvde å løpe inn på banen, og etter hvert var det så mange som fant glede i det, at Zlatan fort løp ned i hullet han kom fra. Og plutselig var banen full av folk som ville være på gresset på Camp Nou, og arrangementet var over. Og årets toppscorer i Serie A, fikk vi ikke se mer.

Jeg tasset ut av stadion i i et mylder av mennesker i retning metroen og var faktisk utrolig fornøyd med kvelden. Ja, det var galskap og meningsløst, men for et herlig engasjement. Jeg hadde helt andre følelser da jeg gikk hjem fra Ullevaal i et forferdelig regnvær og etter å ha sett en svak og etter hvert intetsigende fotballkamp.

Facebook-kommentarer:

Ingen tilbakemeldinger

Det kan hende du også liker...