På et eller annet tidspunkt bestemte noen seg for at Vålerenga er et storlag som hører hjemme i toppen av Norsk fotball, muligens også Europeisk fotball. Hvor disse tankene kom fra er ganske uklart, om man ser på historien, men vi tror på det. Alle som en.
Vålerenga i Klanens tidsalder
Om man skal se på Vålerenga anno 2009, er 1991 et naturlig år å starte med. Det var nemlig dette året Klanen ble stiftet, noe som markerer en klar endring av maktforhold mellom klubb og tilskuer og alt hva det medfører på godt og vondt.
I disse 18 årene har Vålerenga vært en berg- og dalbane-klubb på alle måter. Prestasjoner, samhold, resultater og administrasjon har svingt fra det ene ytterpunktet til det andre, fri for skam.
Klanens første år fulgte et lag i 1. divisjon (nå Addecco) som i 1992 var ett stusselig poeng fra degradering til det dype mørket på tredje nivå, før man dominerte fullstendig og krevde direkte opprykk året etter. Deretter fulgte et par år hvor laget sulla rundt som middelhavsfarere før grepet glapp fullstendig og Vålerenga bokstavelig talt ble pælma ned en divisjon i 1996.
Men 1. divisjon er noe klubben vår mestrer, der herjer vi og rykker opp til en ny rekke sesonger med resultater midt på treet i Tippeligaen, helt til vi rykker ned igjen 2000 år etter Jesus sitt første åndedrag.
Tradisjonen tro blir Vålerenga trukket en haug med poeng, og rykker opp sesongen etter.
Mot normalt berges plassen i 2003 og tilsvaret er sølv, gull og bronse årene etter.
Dette måtte jo sette griller i enkeltes hoder og tiden er inne for å kuppe Europa, kun forhindret av en stusselig 7. plass i 2007 og en uslere 10. plass i 2008.
Vålerengas prestasjoner har med andre ord vært, for å si det forsiktig, svært varierende i disse 18 årene. Kun media, samt en Klan med stadig større innflytelse, har med hånda på hjertet ment at dette en storklubb som skal hevde seg i toppen. Intensiteten i denne påstanden har vært så sterk at resten av Norge også har trodd på det, bønder som de er.
Bak disse resultatene har vi en rekke variabler: spillere, trenere og administrasjon.
Et regnestykke er ikke komplett uten noen konstanter.
I vårt tilfelle har det vært Aldermannsligaen og Klanen.
Det blir fullstendig feil å underkjenne innflytelsen disse gruppene har hatt på egoet til enkeltspillere, presset de har påført opinionen i trenerspørsmål, og påvirkningskraften ovenfor administrasjon og sportslig ledelse. Isolert sett trenger ikke dette være ille i seg selv, men vi har sett utilbørlig press mot regimer og enkeltpersoner når man blander seg inn i det sportslige.
Det er ikke galt å ha meninger, heller ikke er det på noe tidspunkt galt å ytre disse meningene, men når de fremstilles som krav, bærer det fullstendig galt av sted.
Utgangspunktet må være at folk skal drive med det de kan.
Supportere kan tribunekultur og mener jevnt over at forbund og klubber skal holde seg langt unna. På den annen side burde supporterne holde seg langt unna den sportslige styringa også.
Om man er glad i øl, ber man ikke bartenderen på puben om å skjenke ølen på et annet vis eller være mann nok til å trekke seg til det beste for samfunnet. Heller ikke at hoder må rulle dersom glasset ikke fylles raskt nok.
Samme utgangspunktet bør også supportere ha i forhold til trenerregimer, til tross for at de selvsagt både kan, og bør, ytre sin bekymring om tingenes tilstand.
Har vi en plan?
Om det historiske perspektivet snevres enda mer inn var noe i ferd med å skje for Vålerenga i 2005. Seriegullet var sikret etter at sølvet var fanget sesongen før, men ting begynte å skrante etter Siems avgang. Presset mot Rekdal ble stadig større etter dette og resultatene uteble. Standardsvaret fra ”I” var at laget ikke fulgte planen. Når kalenderen viste august hadde ikke Rekdal mer å gi og Myhre tok over skuta og sikret fantastisk nok bronsen før også han stadig måtte forklare at spillerne ikke fulgte planen. Deretter overlot han hele suppa til Aabrekk som heller ikke fikk noen til å følge verken den ene eller andre planen. Til slutt var det duket for Andresen, en mann hvis visjoner er mektigere enn frasen ”vi følger ikke planen”, en frase som altså har gått i arv siden Rekdals tid.
Hvem er disse folka som ikke følger planen? Hvilke personer har vært på plass siden 2006?
Berre, Freddy, Fredheim Holm, Muri og Storbæk kan nevnes, og ikke minst har Breen styrt administrasjonen.
Dette er altså Vålerengas fundament, de staute krigerne som ikke har fulgt en eneste plan siden 2006. De har sikkert smilt tilfreds for seg selv mens den ene treneren etter den andre har tuslet ut portene vel vitende om at de selv kan stemple inn som normalt neste dag. Mens det drives renkespill i kulissene fra enkelte elementer i håp om at Martin Andresen skal jages ut av byen, sover altså disse like godt om natta.
Her må det være lov å spørre seg om Martin er rette mannen å kaste stein etter. Han har ikke gjort annet enn tre mann før ham gjort, altså å mislykkes i å få noen til å følge planen, mens vi har en håndfull personer som ikke har fulgt en eneste plan siden 2006.
Man må ha lov til å undre seg over siktemidlene.