Livet går oppover i motbakke sier en slitt klisje. Selvfølgelig. Men kommer man egentlig til toppen? Og hva skjer når man kommer til toppen. Blir man der, eller starter man på nedturen? Ser man kanskje en ny topp i det fjerne som man strekker seg etter?
Den franske forfatteren og filosofen Albert Camus skrev for lenge siden et essay der han tar for seg myten om Sisyfos. (Et essay er en slags litt lang vitenskapelig artikkel der man forsøker å forklare/tåkelegge noe i kraft av å bedrive, eller forsøke å bedrive vitenskap.) For deg som ikke er så bevandret i gresk mytologi så handler historien i korte trekk om Sisyfos som dyttet en stein opp et fjell, da han kom til toppen trillet steinen ned, Sisyfos fulgte etter og dyttet steinen opp igjen, steinen rullet ned og slik fortsatte han.
Det interessante med essayet er at Camus mener at det er selve kampen, det å dytte steinen opp fjellet som er målet for Sisyfos. Å nå toppen er ikke målet, for dersom han nådde toppen og ble der – hva skulle han da gjøre med livet sitt? Poenget er, i følge Camus, at det er ikke målene vi setter som er det som fyller livet med mening. Det er veien opp bakken – eller skal vi si bakkene – som sørger for at vi ikke går og henger oss i det første og beste treet vi finner. Det å kjempe er det som gir livet mening, å møte motstand er det som gjør oss sterke.
Camus konkluderer med at selv om Sisyfos var dømt til å dytte steinen så må vi anta at han var lykkelig, fordi han hadde noe å fylle livet sitt med.
I løpet av de siste femten årene har Vålerenga gått fra de høyeste topper til de dypeste bunner. Det har vært en berg-og-dal-bane uten sidestykke i norsk fotball. Ingen lag har klart å variere så kraftig i prestasjonene som Vålerenga. Selvfølgelig så er det jo en del andre lag har gått fullstendig i oppløsning etter en kortere periode med suksess, og lag som har vært skikkelig ræva i mange år, og som sikkert har påført sine tilhengere mang en tung stund.
Det som skiller Vålerenga fra de andre lagene er at man har en forventning om at Vålerenga skal presetere noe. Vi er et av topplagene i Norge, sier vi til oss selv. Problemet er at vi er ikke et av topplagene i Norge. Vi har vært det i noen korte perioder, men stort sett så har Vålerenga aldri innfridd. Likefullt så stiller vi opp år etter år. Vi kommer oss på kamp for å se en blanding av gutter og menn spille noe som til tiden kan minne om fotball. De gir oss alt fra søtten støttepasninger i strekk, til klikk-klakk-fotball og mål som er tatt ut av den såkalte læreboka.
Men er det fotballen alene som driver oss? Det må vel være noe mer? Det må være noe vi identifiserer oss med – noe som ligger utenfor, eller over det som handler om resultater, scoringer og spillere. Laget og klubben og det den symboliserer er et viktig element, men det er nok noe mer enn det. Det må være noe mer, noe mer en de utvanna verdiene klubben kommuniserer til massene. Det må være noe mer, for Vålerenga som klubb er ikke så forbanna unik som mange av oss liker å tro. Vi har det vi liker å se på som en alternativ historie, vi har gått en annerledes vei enn de andre klubbene og lagene vi liker å sammenlikne oss med. Hvem som egentlig tror på dette vites ikke, men spør du en hvilken som helst annen supporter om hans klubb vil ha trekke fram at de har en unik historie.
Dyktig kommunikatører kan muligens skape gode historier av en gammal slitt brakke, en nedstøva idrettspark eller av et høl langs E6. Men gode kommunikatører klarer ikke å forklare hvorfor noen klamrer seg til noe som tilsynelatende påfører dem smerte, sinne og sorg. Hvorfor gir de ikke bare opp?
En bekjent av meg kunngjorde forleden at nå var han ferdig med Vålerenga. Han orket rett og slett ikke å bruke tid på noe som gjorde at han ble sur, skuffa og forbanna hver eneste uke gjennom sesongen. Så nå var det nok, nå gadd han ikke mer. Innerst inne vet han at det ikke blir sånn. Han trenger sikkert en pause, flere av oss gjør det iblant. Men han kommer tilbake. Han står der igjen. Og synger. Og roper ut sin glede og sin vrede. Mer av det siste, men han kommer tilbake. Hvorfor?
Hvorfor fortsette han å kjempe? Er det fordi han tror at det vil ordne seg, at han vil nå toppen, at Vålerenga skal underholde, spille skikkelig god fotball, score mål, klatre på tabellen? Eller er det fordi han innerst inne har akseptert at det livet han har valgt – som Vålerengasupporter – er et liv som faktisk innebærer at man må erkjenne at det er selve kampen i kampen – det å holde ut – som er selve meninga. Ikke det at vi vinner en kamp innimellom, tar en pokal eller en medalje – det blir for simpelt.
Derfor gir vi ikke opp. Vi innfinner oss med at Vålerenga er et lag som tilbyr oss smerte, slit og motgang. Vi godtar det og vi lar det skje fordi det gir oss en større tilfredsstillelse å kjempe enn å ikke ha noe å leve for.