I forrige episode ble vi kjent med Streken, en tredjegenerasjons linjemann som vil ha sin del fra Nøffs pengebinge. På hyttetur med flere som ønsket det samme, gikk en person langt over streken og rakket til et misbrukt dosete. Det hadde ikke skjedd om de hadde fulgt loven om kvinnelig representasjon i styre og stell. Uten å vite det fikk de besøk av en mystisk midnatts-kikker, som forlengst har skygga banen. Det er fredag morgen. Det tegner til å bli en lang dag.
«Bak enhver større formue skjuler det seg en forbrytelse.» Slik slår Mario Puzo an tonen i boka om Gudfaren. Formuen til finanskjempen Atilla var intet unntak. Forbrytelse? Sett fra hans side mente han det var hjelpearbeid han sysla med. Menneskehandel var en del av virksomheten. Kjøp og salg. Nigeria var bare begynnelsen. Falske løfter og småpenger var innsatsen. Gevinsten var titalls mill ved videreformidling av menneskekjøtt til de store fotballigaene. Enkelt og greit regnestykke med profitt i svære gullbokstaver i svarrubrikken nederst til høyre.
Atilla hadde gjort lynkarriere i forretningsverdenen og kom raskt inn på topp fem lista over landets rikininger. Men han siktet høyere. Han skulle overta tronen, bli den rikeste onkelen. Gudfar. Planene var klare, så nær som den ikke uvesentlig detaljen: Gamle Fred måtte ryddes av veien. Atilla hadde grubla på hvordan i en årrekke, det virket umulig. Men så hadde gode gamle Mammon kommet ham til unnsetning nok en gang. Pengeguden hadde sendt en forrykende vinterstorm over børsmarkene. Mange gikk under i krakket. Noen hundre millioner i daglig minus for Gamle Freddy Boy var ikke nok til knekke ham, men mer enn nok til at han så seg rundt etter nye inntektskilder. Blikket hans falt på fotballen. Han hadde spøtta i mye. Han ville ha mere igjen. Norsk fotball kastet for lite av seg, selv om kursendringen til Nøff så lovende ut. Kampfiksing? Ja, det kunne bli store saker. Men først måtte Fred snakke med noen. Og det måtte gjøres i dypeste hemmelighet, og det måtte skje kvikt for sesongen var bare et par uker unna. Kanskje snoken Atilla visste råd?
Midt i blinken. Innertier. Atilla disponerte en konsernhytte som ble lite brukt, lå litt avsides og hadde alle mulige bekvemmeligheter. Akkurat hva Fred trengte. For atillas del var det viktig å få plassert gamlingen på et trygt sted. Lure ham inn i en felle. Konsernhytta var som skapt for bakhold. De to rivalene hadde shaka hands. En vinn-vinn situasjon der ingen ante noe om den andres skumle hensikter.
Det var noen dager siden nå. Atilla vandret rastløst fra det ene rommet til det andre. Kastet av og til et uinteressert blikk ut over fjorden og byen der nede. I det fjerne slo en langfredagsklokke sine slag. Han ventet et viktig besøk. Speideren burde være her når som helst. Det gikk i hoveddøren. Han var kommet.
Møtet var kort. Gutten var ikke den glupeste, men han hadde godt nattsyn, var passe brukbar på ski og rimelig god på telling til ti. Atilla hadde fått vite det han ville. Det var bare fem mann på hytta. Ypperlig. Da skulle det holde med ti-tolv, skikkelig rått parti. Ett dusin tilfeldige råtasser, Casuals, konsernets sikkerhetslømler. De trengte trening, de skulle blø for dressen, for denne sesongen skulle tribunene vinnes tilbake. I tillegg ville denne påskeaksjonen gi verdifull erfaring i vinterkrig. Viktig nå som sesongen snart skulle utvides til også å omfatte vinter-Norge. Vinn-vinn igjen!
I skogen daffa langfredagen seg av gårde. Streken fant et isborr og pilkeutstyr og prøvde fiskelykken. Davy og Johnny jobba i hoppbaken, den skulle stå nypreparert og klar til påskeskirennet i morgen. Lille Fred og Store Fred feira navnedag med å koble fullstendig ut etter at Osloavtalen ble undertegnet rett etter frokost uten munnbruk og protester. Alle fikk sitt uten å svelge kameler. Streken hadde svelget et påskespeilegg. Neste påske hadde han råd til å salte det. Det gjaldt bare å overleve kommende sesong. Det skulle vise seg å bli lettere sagt enn gjort. Men enn så lenge var det idyllen som rådet.
Midt i langfredeligheten eksploderte stillheten med et voldsomt brak. Freddyguttene storma til vinduet. Ekkoet av smellet la seg, lyden gikk over til harkete motordur. Borte ved uthuset hadde Davy hadde tatt føringa i en gammel løypetråkke-maskin, mens Johnny gestikulerte og skrålte fra sleda bak. De fresa litt fram og tilbake på tunet og i bakkene med det nye leiketøyet de hadde funnet, gikk lei, og banka av seg snøen før de gikk inn i hytta og banka i middagsbordet: Mat!
Streken hadde kjøkkentjeneste og var spent på om fangsten hans strakk til. Fem nystekte småfisk. En gang i tida kunne flere tusen mettes med sånt. Blikket vandret skeptisk fra steikepanna og bort på slukhalsene og tilbake. Berettiget tvil. Det peip i magesekker. Sultne blikk møttes.
– Skulle ha tatt med boksen med keepermat, kom det fra Johnny som smilte lurt. Det var bare Davy som skjønte noe. De hadde utforsket uthuset. De hadde funnet noen kasser som var merket «Keepermat». De hadde åpna én. Den inneholdt løskrutt. Løse skudd.
Det ble stille. De andre så spørrende på uthuskameratene.
– Og det var mere merkelige saker der inne. De to snakket ivrig i munnen på hverandre når de forklarte hva de hadde funnet. – Fullt opp av skyteskiver. Vanlige og mindre vanlige. Løpende linjemenn, spillere eller supportere i hel- og halvfigur. Ser ut som om noen bruker stedet til skyte- og kamptrening. Åssen konsernhytte er egentlig dette? Åssen firma er det vi har rota oss bort i?
Streken ble tankefull, han kom på noe, gikk inn i stua og kom tilbake med hytteboka. Han bladde i den.
– Se her. Jeg oppdaget noe småmerkelig jeg også. Det var når jeg skulle skrive om fiskelykken min. Han pekte på en nedtegning fra noen år tilbake: «Fangst fem abbor ca 3,5 kg hver.» Digre saker, her var det snakk om rekordstørrelser.
– Men se på de rufsete skrapemerkene på venstre side av tre-tallet, Streken pekte og forklarte, – og det er brukt forskjellig kulepenn på kommaet, kåen og g-en. Opprinnelig har noen skrevet «Fangst fem abbor ca 85 g hver», sånt rimer bedre med den skrøpelige virkeligheten.
En uskyldig spøk, eller et tegn på underliggene ukultur?
Streken bladde lenger bakover i boka. Den var tjukk og gammel. Han stoppet på en januardag ikke så lenge etter krigen: « Arnfinn 18,5 – Olav 19,5» Tydeligvis hoppresultater, det liknet på stilkarakterer, men det var faktisk lengdemål. Men den halvt utviskete e-en under finn, og ett-tallet foran nier’n som løfta Olav opp fra bånn til topp, bar igjen bud om ugler i mosen.
Dokumentfalsk var gjennomgangsmelodien. Hvem var komponisten?
Kvelden nærmet seg og det var klart for et slag Monopol. Streken hadde gitt opp: Rykk tilbake til start, gå rett i fengsel, eller Deres hus og hoteller brenner. Gang på gang. Mens Johnny casha inn: Hotellkjede på Rådhusplassen. Rett for øynene på bystyret. Ingen problemer med byggeløyve for sånt, verre med et skarve fotballstadion på et østkantjorde. Gamle Fred kjedet seg: Kosmos, Amerikalinjen og noen villaer i Trosterudveien. – Nei, gutta! La oss finne på noe spennende! Han så konspiratorisk på de andre. – La oss utforske kjelleren!
Noen hundre meter unna brøytet hettekledde menn seg gjennom krattet i kveldsmørket.