VPNs Spaniaferierende medarbeider fortsetter sin berettning om livet under fjerne strøk mens gutta i blått går på smell etter smell. Del to handler om livet fram til kampen mot Odd i Skien.
Tida går når du har ferie. To og en halv uke i syden er akkurat nok. Vi nordmenn er ikke skapt til å leve varmen. Likevel så tar vi med oss de blåhvite kroppene ned til varmen for å bli brune og lekre. Og det blir vi – for vi bruker solkrem med solfaktor 30 den første uka.
Det gjør ikke engelskmenn. I havnebyen til Pollenca – Port Pollenca – kryr det av engelskmenn. Det kryr også av ”engelske puber” som serverer full english breakfast: Eggs, bacon, sausages, black pudding, fried tomatoes, mushrooms and chips. I tillegg så viser de engelske fotballkamper på mange puber her nede – men ingen norske. Så der sitter de som småfeite rosa griser og heller i seg pints og ser repriser av kamper i Premier League. Senere på kvelden sjangler de rundt i gatene på jakt etter engelske jenter som de kan parre seg med. Engelske jenter er det heller ikke vanskelig å få øye på her nede: De er dritia, har piercinger og tattoveringer på hele kroppen, de kler seg som om de skulle på jobb i Skippergata, og de snakker på en måte som vil få en sjømann til å rødme.
”Ey, mister fancy fast and frenzy shagg in the park with me and my friend over there. That’s Sharon, and she’ll suck you ’till the balls pop out of your pecker…”
Sharon ser ut som om hun er klar for det meste, og like etter at vi har takket nei er det en stakkars nederlender som faller for fristelsen…
Strand/sandliv
Det er mandagen etter det forsmedelige tapet mot Lyn. Jeg er ikke godt humør og jeg befinner meg på stranda. Sandstranda. Ikke svabergene som vi har hjemme, men sandstranda, med den fine sanda som kommer inn på de mest utrolige steder. Man få sand opp der sola ikke skinner, maten blir full av sand, man får sand under skinnet på festkjeppen, i øra, i nesa, mellom fortenna, og av alle ting: bak kontaktlinsene. I tillegg er vannet så salt at du kunne brukt det som saltlake til konservering av mat. Men det er deilig å sitte i en stol å denne stranda og vite at det skal være akkurat sånn i uker fremover. Hjemme derimot så veit man jo aldri når neste regnbyger dukker opp.
Vålerenga er litt som norsk sommer. Enten er det sol, skyfri himmel, varmt og deilig, eller så pisser det ned, lyner, og tordner. Skiftene kan komme på noen få timer og drittværet kommer alltid når man har det som aller best. I Spania derimot er det sol hele tida – men fraværet av Vålerenga er jo der. I forkant av bortekampen mot Mlada ble det selvfølgelig fokusert på varmen. Det var jo nesten 30 grader der borte og vi nordmenn er jo ikke vant med slik temperatur.
Varme, jeg skal gi deg varme
Jeg kunne ikke dy meg og snørte på meg mine løpesko, fylte drikkeflaska med sportsdrikk og la i vei. På meg hadde jeg den kongeblå og over meg hadde jeg sola. Etter 2 minutter var jeg gjennomvåt av svette, etter 10 minutter hadde jeg 180 i puls og etter et kvarter måtte jeg stoppe. Jeg helte i meg hele drikkeflaska og sjanglet som en drita tysker (dem er det også mange av her nede) og ramlet i svømmebassenget. Jeg er sikker på at det freste da jeg traff vannet. Så med andre ord: Ja det er kjipt å drive med fysisk arbeid i varmen, men har du betalt for å drive med noe – selv om det er varmt så forventes det at du yter ditt beste.
Jeg har verken betalt for å løpe i steikende eller skrive dette, men jeg forsøker i alle fall å trene kroppen min og jeg skriver fordi jeg syns det er gøy. Spørsmålet jeg stilte meg etter 3 – 1 tapet for Mlada var om gutta har det gøy i Vålerenga. Med gøy mener jeg ikke alt det morsomme en del av spillerne driver med på fritida (naboen til Grindheim har noen festlige fortellinger om fulle unggutter og karaokeanlegg), nei jeg lurer på om gutta har det gøy når de spiller.
Mlada – Vålerenga
Her er i alle fall et lite sammendrag av kampen mellom Mlada og Vålerenga slik jeg opplevde den fra mitt feriehus, som vi nå vet at ligger i Pollenca, på Mallorca, Spania.
Min bror var dessverre mer opptatt av å late som om han var rogalending på en eller annen matfestival i Stavanger denne kvelden, så jeg logget meg på VG-lives WAP-tjeneste med min telefon. Like etter ringte en noe bedugget mann fra Stavanger:
”Hva er’e som schjer ’a? Vi liggher hjo fahen meg under 2- 0 hjo.”
Da hadde jeg allerede logget meg av VG-live, og trukket opp en flaske rosévin etter at jeg hadde drukket opp den første. Dette kom til å gå lukt åt heden som det også heter. Og etter 19 minutter stod det 3 – 0. Jeg gikk ut i hagen og tok opp en golfball. Den la jeg til rette og klinte den så langt ut i bushen som jeg klarte med driveren min. At resultatet ble 3-1 driter jeg egentlig i. Det er vel ingen norske topplag som slipper inn 3 mål på 19 minutter mot lag som Real Madrid, Liverpool eller Juventus? Hvordan er det da mulig å gjøre det mot et lite fittelag fra Tsjekkia? Golfballen ble forøvrig funnet to dager senere av en forbanna bonde som hadde fått et hull i et av gresskarene sine.
Klystér etter bassengmetoden
Etter dette lar jeg fotball være fotball for noen dager. Vi skal i ilden mot Odd om tre nye dager, og om en uke er jeg hjemme til returkampen mot Mlada. En kamp vi må vinne 2-0 for å komme videre til neste runde i kvalifiseringen til den gjeveste av alle gjeve fotballturneringer.
Så hva så med magen? Vår mann i USA har lagt ut om sine ”dumpings over there”. Mye fritert fet mat og kabler som får elefanter til å rødme. Vel jeg hadde som sagt med meg en pakke Imodium uten at jeg egentlig hadde tenkt til å bruke den. Jeg har nemlig vært på tur i Mellom Amerika og der fikk jeg den festlige infeksjonen Amøbedysenteri. Jepp. Jeg hadde hele systemet fullt av sinte hissige latinamerikanske amøber. Å spise Imodium er det dummeste du kan gjøre da. For disse amøbejævlene er resistente mot den milde klorokinbehandlingen disse pillene gir mot tarmbakterier. Dine egne tarmbakterier derimot – og spesielt de norske pinglene – dør som fluer dersom du spiser noen Imodiumpiller.
Dermed er det fritt spillerom for Las Amibas. (Husk dette da, så slipper du å drite deg ut billedlig og bokstavelig.)
Resultatet var at jeg ble lagt inn på sykehus, kraftig dehydrert og med en vekt på 62 kilo. Når matchvekta ligger på 78 så kan man si at jeg så vel ikke helt frisk ut etter denne infeksjonen. Jeg fikk en hestekur av noen piller og lå som en omvendt S i senga i to dager. Den tredje dagen gikk jeg på do og kom dansende ut mens jeg hoppet og lo og skrek til min daværende dame: ”Kabel, kabel kom og se jeg har lagt en kabel.”
Etter dette har jeg hatt mye problemer med magen. (Annet enn at flesket på utsiden har økt med flere tusen gram siden jeg hadde to gram fett igjen på hele kroppen den gangen). Jeg har holdt meg unna melk, og jeg har ikke benyttet meg av Imodium siden. Men det finnes andre måter å få fylt på litt klor i tarmsystemet. Oppskriften får du her.
Etter to uker med strandliv bestemte vi oss for å ta en tur til ett av de mange badeanleggene på Mallorca. Valget falt på Hidrapark i Alcudia siden de har de råeste skliene i følge en kompis. Vel, vi dro, vi (eller jeg ble loppa for 1000 spenn på noen timer) og alle i reisefølget fikk se hvordan far takler en sklie med 45 graders fall. Det gikk farlig fort og alle som landet så mer eller mindre sjokka ut der de traff vannflaten med samlede bein i godt over 50 kilometer i timen.
Jeg kunne ikke være dårligere så jeg stilte meg i køen. Nå hadde jeg på meg en surfeshorts som har en tendens til å skli av meg når jeg treffer vannet med armene først. Vel framme ved slusen sa den unge gutten noe om las piernas (dette betyr ben på spansk). Vel det dreit jeg i, for her skulle det kjøres. Jeg kastet meg ut og løftet rompa slik at shortsen ikke skulle bremse farten. Det var tabbe nummer en. Shortsen fanget luft og slik at vannet fikk strømme inn i store mengder. Akkurat der og da gjorde det ikke så mye. Problemet var at jeg ikke la skinkene ned, Det var tabbe nummer to. For da jeg traff vannet der nede hadde jeg god avstand mellom beina og ei ”kaviarstjerne” som ikke hadde annet enn en innershorts og seg selv som beskyttelse mot vannet. Jeg traff vannet og spratt bortover som en stein i fiskesprett. Og da jeg til slutt stanset fikk jeg hele bassenget – det føltes i alle fall slik – opp der sola ikke skinner.
Opp av bassenget bar det og rett på dass der jeg fikk tømme mitt eget selvinnsatte klorvannsklystér.
Etter dette tok jeg det rolig i barnebassenget og startet oppladningen til kampene mot Odd borte og Mlada hjemme.