Witch Writing: etter tre poeng

Det er en stund siden forrige skrivekløe. Det merkes, denne gangen har jeg klødd meg til blods over hele kroppen og ser ut som en mumie i alt dette gasbindet. Skaff deg en ekstra stor kaffekopp om du skal komme deg gjennom denne teksten: Svensk spydspiss Det starter litt vondt dette her. Har akkurat sett … Fortsett å lese «Witch Writing: etter tre poeng»

Det er en stund siden forrige skrivekløe. Det merkes, denne gangen har jeg klødd meg til blods over hele kroppen og ser ut som en mumie i alt dette gasbindet. Skaff deg en ekstra stor kaffekopp om du skal komme deg gjennom denne teksten:

Svensk spydspiss
Det starter litt vondt dette her. Har akkurat sett med et halvt sløvt øye på Stabæk – Rosenborg. Og gårsdagen følges opp av spissene til hjemmelaget. Hvordan i hekken er det mulig at andre klubber finner nesten ukjente svenske spisser som Nannskog og Ekstrøm som blir dundrende suksesser i Tippeligaen, mens vi sliter så til de grader med å finne en som banker inn måla? Patrik Karlsson (kremt) var vel det nærmeste vi kom fra nabolandet, men det var jo ikke lenge han fungerte. Et nydelig mål scoret han i alle fall. Fredrik Gärdemann er en legende, men det var ikke fordi han scoret så mye for oss. Derimot øste han selvfølgelig inn mål i Superettan to-tre sesonger på rad etter at han forlot Oslo øst. Også var det Pascal Pagge Simpson. Verdens hyggeligste fyr, som vi hadde enorme forventninger til da han kom etter å ha scora på Barcelona på Neu Camp for AIK. Han falt en smule gjennom i Vålerenga, selv om han var høyt elsket på vestkantens skjenkesteder. Kanskje det er akkurat det? Forventningene. Akkurat som Branns forventninger om seriegull er sterke før hver sesongstart håper vi på DEN spissen. Og det går aldri.

Straffe!
På den annen side, en eller annen gang må det snu seg, må det ikke? Start og Tom Nordlie har mast om straffe siden de viste sine gulsvarte kyllingskinker i Tippeligaen igjen. De fikk den til slutt, og da var den selvfølgelig hysterisk tvilsom. Var Tom ærlig nok til å si det da? Selvfølgelig ikke. Da var det plutselig noe han ikke hadde sett og ikke kunne mene noe om. Akkurat som Stefan Bärlins hands i forkant av utligningen mot Bodø Glimt i fjor. Et mål som sendte de andre gultrøyene, (fyttikatta, styggere farge enn makrell i tomat smaker vondt) ned en divisjon, og som holdt Start med i gullkampen til vi avgjorde det i siste runde. Lillestrøm og Uwe Rösler ville selvfølgelig heller ikke kommentere på den perverst syke straffen de fikk mot Ham Kam. Akkurat som Ham Kam ble rasende for det, men ikke innrømte så mye når de igjen fikk straffer mot Tromsø kampen før, om jeg husker rett. For en gjeng med hyklere.

Ikke akkurat gladfolk
Apropos Uwe Rösler. Har du noen gang sett en så skummel fyr? Mannen virker helt ubalansert, og det er nesten så journalistene skulle hatt medalje for tapperhet i strid når de tar sjansen på å stille kritiske spørsmål til han. Greit at man ikke smiler, men det ser jo ut som om han er klar for å ta kvelertak på intervjueren hver gang. Og man snakker om at Rekdal skulle være humørløs. Han er John Belushi, Eddie Murphy, Denis Leary og Harald Eia genetisk mutert sammenlignet med den glade øst-tysker. Han passer godt LSK, han Uwe.

Dommerjakten
Og når vi snakker om humørløse folk: Hva er det med media, spesielt TV2, sin til de grader voldsomme jakt etter å ”ta” dommerne? Er det slik at siden de har TV-avtalen og bunkevis med kameraer at de vil ta over dømmingen i Tippeligaen også? De ser ut til å elske det når de stiller dommeren til veggs med bildene som viser at dommerjævelen tok feil. Dommerne er en del av fotballen, de er mennesker og de tar feil. Og som den overnevnte lille monologen om straffer viser så jevner det seg ut over sesongen. Takk for at Vålerengas trenere og spillere har holdt seg for gode til å bli med på sånn usaklig sutring, måtte de aldri starte med det heller.

I mine øyne har dommerne i år gjort en knallbra jobb. En ting er dømmingen, den er vel som normalt. Men mer viktig er det at de i år er mer tydelig i sin kommunikasjon til omverdenen. De stiller opp og viser en evne til selvkritikk vi aldri har sett før. Akkurat som en eller annen informasjonsrådgiver har tatt en runde med dem og de ikke lenger trenger følge den gamle NFF-linja om at ”vi tar aldri feil.” Respekt for det, og skal jeg tolke mine medsupportere, i alle fall de som har sett mer enn 10 fotballkamper tror jeg det er en gjengs mening blant supportere flest. (Med dette blir det garantert straffe mot oss i Fredrikstad, men det får vi vel tåle….kremt.) Det vakreste jeg i år har sett fra dommerstanden er ikke det velfriserte håret til Terje Hauge, eller Tom Henning Øvrebø for den saks skyld, men noe jeg så fra Tyskland. I kampen mellom FC Køln og Hamburg ga dommeren gult kort til Hamburgs keeper for uthaling av tiden. 33 minutter inn i første omgang. Nydelig. Gjør det et par ganger i Norge også så slipper vi kanskje se det mer fra Odd og Bodø Glimt. Øh, stryk siste, bytt ut med Tromsø.

Ut av skapet, alle mann
Nei, det eneste jeg virkelig finner rart med dommerne i år er deres løpesett. Hvorfor er det at dommere løper som om de har en velutsprunget kongle i rompa? Jeg skjønner det like lite som det riktignok kortvarige fuzzet som startet med at Erik Thorstvedt plutselig ville at en eller annen fotballspiller skulle komme ut av skapet. Kan de ikke bare få spille fotball, egentlig? Og hallo, noen av de har da kommet ut av skapet allerede. Lyn er sponset av hudpleieprodusenter og koser seg på spa. Frode Kippe har dameveske, mens Frode Grodås har altfor kul dress til å være fotballspiller. Vålerengas spillere må jo være halveis hele gjengen så tett som vi til tider blir liggende på egen midtbanehalvdel. Men det er greit for meg, forfra kommer jo ingen inn i alle fall.

Selv er jeg i alle fall i berøring med mine feminine sider. Jeg vet at jeg er altfor glad i shopping til å være helt streit. Også har jeg en Vålerengagenser i lilla med gammelrosa farge på teksten som jeg aldri bruker på match. Det var min første med klubbens navn på, kjøpt en vårdag i 1995 i den gamle Sjappa i Storgata 51. Den var egentlig marineblå med rød skrift: Vålerenga Oslo. Solgt til meg av en ytterst søvnig fyr bak disken i den ekstremt trange butikken. En gang ble den liggende våt for lenge etter vask og begynte å lukte hysterisk surt. Siden jeg ikke har feminine sider når det gjelder klesvask, (det er helt sant!) overlot jeg til muttern å redde den. Etter en heller ilter klorvask skiftet den farge til dagens knæshe lilla. Men på tross av gjentatte oppfordringer fra dragen har den ikke havna hos Fretex eller Blå Kors. Man kan ikke kaste sånt. Jeg bruker den hjemme, og en sjelden gang på vei til kiosken. Kanskje tar jeg den i bruk offentlig når jeg føler meg trygg på min seksualitet, Erik; skal vi ta bilde sammen da?
Så langt inne i teksten må jeg legge til at vi burde bruke semikolon litt mer. Språklig sett skal det lissom være enten punktum eller kolon (nesten tarm på engelsk). Men semikolon uglesees, uten at jeg skjønner helt hvorfor. Det er jo perfekt for oss maskuline med litt femi egenskaper som vi vet selv om. Semikolon, lissom.

Mediepress mot motebråk
Den genseren er jo meg, den og. Klær skaper mannen, dama eller noe midt imellom. Og da er vi jo inne på de noe opphaussede begivenhetene fra Bergen. Jeg dro ikke, Bergen er for meg blitt litt som Hamar i hockeyn. Det skal lissom litt til at jeg drar et sted jeg ikke liker å være i det hele tatt, selv for Vålerenga. Denne gangen var medias dekning av fotballbråket nesten skremmende. Med skremselsskudd i forkant var alle mediene på plass og formelig ventet på noe, hva som helst som kunne brukes til å snakke om dette fryktelige fenomenet. Bortimot live kunne vi følge med på nettaviser og ikke minst TV2. Som en medsupporter sa så godt:

”TV2 ønsker jo at det skal bli mayhem. Etter å ha vært direkte inne fra Torgallmenningen, og stilt spørsmål som «er det trygt for vanlige folk å ferdes her?», og så fått vite at ting er under full kontroll, går de tilbake til studio og spør «hva føler du når du ser slike scener fra norsk fotball, Nils Johan?». De ønsker å bruke det for at det er verdt, for så å sitte og fordømme det
selv etterpå.”

De kunne kanskje heller fortalt folk hva for eksempel er konskvensene av en voldsdom på rullebladet i forhold til din forhåpentlig fremtidige jobbfremtid. I stedet gjør de saken til noe som er spennende og kan tiltrekke seg unge menn som er på jakt etter spenning. De har gjort det før da de hausset opp extacy. Ved å snakke om sexdop ble det spennende. Fra en og annen gammel hippie i et hjørne på housepartyet som sa ”hæ” hver gang noen smilte til han fikk du en drøss tenåringer som den dag i dag har problemer med å sitte stille. Nå gjør de det igjen, er jeg redd. Denne gangen med unge menn som har litt over snittet forkjærlighet for moteklær.

I medienes fokus ligger det to konsekvenser som fotballsupportere av alle slag burde skjønne. Uansett hva som er de reelle forhold i det som måtte skje av fotballrelatert bråk, uansett hva hvilke klær måtte bety og uansett hvor stort eller lite det som skjer måtte være vil det være medienes fremstilling som skaper ”virkeligheten”. Og da er det så enkelt som at vold ikke er bra for klubben din. På sikt kan det skape voldsomme problemer i forhold til publikum på kamper og sponsorenes villighet til å spytte inn kroner.
Det andre er at medienes oppmerksomhet tvinger klubbene til å ta tak i ”problemet”. Nettopp fordi folk skal føle seg trygge på stadion og fordi man ikke vil støte vekk livsviktige sponsorkroner må de gjøre noe. Det er rett og slett realpolitikk, enten man er fan av det eller ikke. Og da vil problemet begrenses eller bli borte, slik det har skjedd før når en eller annen form for gjenger har fått fokus på seg for fotballrelatert bråk. Og så blir man litt eldre etter hvert da.

Bønder da?
Selv bærer jeg klubbens effekter med stolthet. Men også jeg innrømmer at jeg personlig ikke har sansen for å kle meg i topp til tå med klubbeffekter. Skjerfet og en genser, eller skjerfet og en caps er det alltid, men helst ikke mer. På TV-bildene fra Bergen fikk vi også et pinlig øyeblikk med Vålerengasupportere som er kledd med effekter fra topp til tå. Drita full prøvde en dame i nesten 40-årsalderen å komme seg inn på Brannsupporternes pub, og ble heldigvis nektet av vakta. Da hun ble spurt av reporteren, (dere husker mediene som skaper bilder?) om hvorfor hun prøvde det svarte hun: «Jeg må jo prøve meg – for å se om de er så dumme som de virker som”, eller noe sånt. På kav trøndersk.

La gå, vi er mange og forskjellige. Og det er helt ok det. Jeg kjenner bergensere som har Vålerengaidentitet nok til å overgå ni av ti som er dagens klansmedlemmer. Men det der så bare helt kjipt ut, og ga nok plenty vann på mølla til de som måtte mene noe om Klanen som er bønder. Og da mener jeg først og fremst handlingen og ordene hun valgte – ikke dialekten.

Ålreite bønder
Apropos bønder. Det finnes hyggelige bønder også, litt sør for Bergen. Viking var så snille at de relativt smertefritt delte ut 3 poeng til oss i går. Det var vidunderlig. Viking og Stavanger er forøvrig en ganske ålreit klubb og en ganske ok by. Den seieren kjentes ganske rar ut.
Jeg var egentlig ikke klar over at jeg var deppa over status Vålerenga før kampen. Etter seieren skjønte jeg at jeg hadde vært muttere enn ellers. Ikke mye, ikke sånn at folk flest merket det. Men fruen merket det, og jammen merka ikke to-åringen det også: ”pappa, er du lei deg? Gråter du?”, spurte hun overraskende kvelden etter tapet i Bergen. For ordens skyld, jeg grein ikke. Hallo, jeg er bare glad i shopping og har lilla Vålerenga-genser med cherisse tekst, jeg er da ikke helt homo heller.

Det var ikke bare jeg som var glad. Hvor nydelig var det ikke å se Tore Andre Flo bli intervjuet etter kampen. Man kunne kjenne gleden hans gjennom TV-skjermen. Da innrømmer jeg at jeg nesten fikk en tåre i øyekroken. En, hører du, bare en, jeg er da ikke helt homo heller! Les Amund Toer`n Skiris beretning her på VPN om skadete spillere og deres ønsker om å komme tilbake så skjønner du bedre deres glede. Gratulerer med minutter på banen til Toer`n også, forresten. Og for ordens skyld; på tross av kallenavnet og intime opplevelser er Amund defintivt ikke en av gutta som kommer ut av skapet. Kun Thomas Holm er lenger fra i troppen vår, vil jeg tro. Måtte hans kompromissløse holdning på banen og Gashis løpsvillighet smitte over på hver og en av de andre i troppen som måtte mangle noe på det.

Hmm… er det ikke rart hvor annerledes Tuborg tappet på lisens i Norge smaker enn ekte dansk Tuborg. Jeg mener, Cola er lissom likt overalt i verden. Hvorfor kan ikke Tuborgen være det og? Jaja, den får duge ikveld, den siste slurken.

Legg igjen en kommentar