Vi hadde sittet slik siden Grønland. Det var der han kom på. Lukten av Chicken Tikka Masalla fra Punjab i Grønlandsleiret smøg seg inn på vogna og fjernet enhver rest av veskantslukta vogna hadde tatt med seg på ferden fra Kolsås. En lukt som kanskje kan beskrives som en blanding av møbelpolish, sherry og semsket skinn.
– I år så tar vi alt! Sa han sånn halvhøyt. De andre passasjerene så på han med avsky og skrudde opp volumet på MP3-spillerne sine eller gravde trynene sine enda lenger ned i en eller annen avis, bok eller blekke.
– Nå må ru faen meg tro oss, nå må ru faen meg tru oss. I år så tar vi alt! Fortsatte han. Damen ved siden av meg reiste seg og ristet på hodet, mens hun holdt hard på veska si.
– Jeg heter Harald, hva heter du? Han satte øya sine i meg. De var knall blå.
Jeg svarte.
– Hyggelig å hilse på deg mister sa han. Så hva trur’u? Blir det full pott på Enga i år?
– Tja, hvorfor ikke, men jeg har fulgt laget lenge nå, og jeg vet at det er ikke langt mellom opp- og nedturer.
– Sludder! Nå er det styring, nå har vi kontroll, nå har vi spellere som vi bare kunne drømme om. Nei, nå skal dem faen meg få smake på Enga. Alle som en!
– Innerst inne er jeg jo enig med deg, men jeg er liksom litt redd for å ta av. Det er så lett å gå på trynet hvis forventningene er for høye. Bestefaren min sa alltid at man må alltid regne med det verste, så kan man ta de gledene man får.
– For noe sludder. Skulle alle trodd på det så kunne man jo bare tatt kvelden med en gang. Nei jeg skal si deg en ting eller to om å gå på schnørra jeg. Se på meg, jeg hadde alt det en mann kunne ønske seg. Penger, hus, bil, båt, kone, unger, jobb og karriere. På 1-2-3 var det over. Ikke vet jeg hva som skjedde, men jeg våkna opp tre år senere under Sannerbrua. Det eneste jeg eide var det jeg hadde på meg. Alle gikk fra meg og ingen ville vite noe av meg unntatt én. ENGA. Skjønner du?
Nå hadde alle de andre passasjerene trukket unna. Mange sto klare til å dra i nødhåndtaket, ringe politiet eller rett og slett gå av på neste stasjon selv om de skulle videre.
Jeg svarte:
– Jeg er helt enig med deg, Harald, og jeg skjønner hvor du vil. Du svikter aldri Enga, og Enga svikter aldri deg.
– Nettopp, og det er lov å tru på gullet. Det er lov å tru på gullet nå. Vi skal vise Oslos befolkning at hvis man trur på noe så er’e mulig.
På Ensjø stormet de på. Billettkontrollørene. Harald smilte og dro fram et Flexikort, månedskortet mitt passerte kontrollørens øyne mens damen som hadde sittet ved siden av oss ble svært så blek da hun ble bedt om å vise sin billett.
Ut på perrongen bar det med fire-fem stykker og linje 4 mot Bergkrystallen rullet videre.
– Der kan du se, sa Harald. Se ned på møkka kan de, men det hjælper så lite når du har skapet fullt av møkk sjøl. Nei, alle som slenger dritt om Vålerenga, som kaller oss for søppel og sosialklienter burde være forsiktige. Det mangfoldet i klubben som gjør oss spesielle. Ikke bare det at vi har spillere fra over 30 nasjoner på lagene våre, vi har tilhengere fra alle samfunnslaga også. Det kan du ikke kjøpe for penger, selv om du heter Brynestad og døper om klubben din til FC Lyn Oslo.
Så var vi på Helsfyr.
– Her skal jeg av, hvor bor du?
– Høyenhall svarte jeg.
– Nedre Manglerud med andre ord, parerte Harald med et smil.
Dørene lukket seg. Harald ble stående på perrongen. Så hevet han hendene over hodet og ropte:
– Vål’enga du er min rellion en av million stolt gammal tradisjon!
Senere den kvelden ble jeg sittende og se på en dokumentar om det nye sprøyterommet i Oslo sentrum. Der var det en sekvens med en junkie som satte seg et skudd i et parkeringshus. Han hadde VIF-lue han også.