Stikkord: Lars Bohinen

Mange går på en sprekk eller to gjennom livet. Selv om de fleste av oss lever seg gjennom livet uten den helt store oppmerksomheten, skjer det jo iblant at det butter litt. Andre lever i begge ender av skalaen. De er på bånn det ene året. Det neste er de nære toppen. Og til slutt når de målet.

Jeg sitter på en benk i parken på Kiellands plass og lurer på hvorfor det gikk dritt mot LSK. Høsten er på vei, men tjue grader og sol gjør at pikene i parken fortsatt svinser rundt i korte skjørt og sko med høye hæler. Hvor ofte kan man ta seg et lite avbrekk fra dagens mas og kjas, sette seg ned ved et bord, spise en bedre lunsj og nyte livet? For min del er det sjelden. Mine kunder tror at jeg jobber døgnet rundt bare fordi jeg driver med data. Vel jeg har et liv jeg også, og akkurat nå så sitter jeg å diskuterer fotball med min etter hvert så gode venn Harald.

– Du veit når du har møtt din overmann, sier Harald etter noen minutters stillhet.

Det tar alltid litt tid før Harald starter å prate. Det er akkurat som om han bruker noen minutter på planlegge det han skal si.

– Du veit når du ikke kommer lenger med den gamle planen. Du må endre deg for å komme deg videre. Se på gutta der borte på Værestedet på Tranen. De kommer ikke videre, rett og slett fordi de ikke har noen plan for hvordan de skal greie det. Dagen handler om to ting: Penger og dop.

Harald peker mot gjengen som har okkupert hjørnet av Uelandsgate og Waldemar Thranesgate. Ikke akkurat mors beste barn, men hvem er nå egentlig det?

– Du veit at disse folka har gitt opp. De starta kanskje nede i fjerde eller femte divisjon, nå er de på bånn. Du kommer deg ikke på toppen når det kun er det neste skuddet med heroin som teller. Da blir du liggende der nede, og de fleste går under overflata og blir borte lenge før oppgjørets time egentlig skulle ha inntruffet.

Harald er i det mer gåtefulle hjørnet. Hva er det han egentlig vil fram til. Jeg lar være å spørre direkte, jeg lytter heller videre.

– Du veit at du har feila når resultatene uteblir. At du har satsa feil, og at det du skulle levere ble noe annet. Vi vår høyt oppe på Rådhusplassen i fjor. Vi skulle gjenta suksessen. Vi skulle befeste vår posisjon i toppen – se hvordan det har gått. Men vi kan jo for faen ikke legge oss ned og dø av den grunn. Det handler om å kjempe seg opp igjen. Livet som middelhavsfarer er like spennende som livet til en Oddsupporter. Det er greit å være med på leken, men når du er fornøyd med å havne på midten av tabellen hvert år så burde du sette deg ned og tenke over hva du driver med.

Harald blir som regel mer og mer intens, etter hvert som han vinkler sine resonnementer inn på fotball og Vålerenga. Ikke ulikt de fleste av oss som vier mye av livet til denne sporten og denne klubben.

– Du veit at du må ta rev i seila når gutta på laget er mer opptatte av frisyre, Playstation Singstar, Paraplydrinker og tattoveringer med navnet til dama og den nyfødte ungen. Petter Myhre er mannen for oss. Han er en jordnær og smart mann. Gir du folk som har begge beina godt planta på moder jord muligheten, så er du garantert suksess. Hvorfor? Jeg skal si deg hvorfor: En mann med et riktig selvbilde vil aldri sette seg selv foran laget. Han vil aldri bruke laget som en døråpner, han vil bruke laget til å bekrefte at han er rette mann for jobben. Ikke noe mer, ikke noe mindre. Kjetil Rekdal hadde de samme egenskapene fram til fjorårets sesong. Etter det ble det mer og mer fokus på hva sjefen mente, hvem han var, hva han gjorde med livet sitt og alt den møkka som VG, Dagbladet og Se & Hør produserer. Jeg mener ikke at Rekdal oppsøkte dette sjøl, det kom som en konsekvens av resultatene i 2004-sesongen.

Harald begynner å komme til poenget. Kaffen er drukket opp, det ligger fire sneiper i askebegeret og han kikker oftere og oftere på klokka.

– Man skal ikke sole seg for lenge i sin egen suksess. Du skal være jordnær, du skal sette deg ærlige mål og du skal jobbe for å nå dem. Hadde Rekdal, Bohinen og de andre hatt litt baller så hadde de sagt at de skulle reise kjærringa og vise at vi ikke bare flaksa oss til et seriemesterskap i 2005. Vi skulle gått ut med målsettingen om å bli sereimestere igjen. Istedet ble det snakk om best mulig plassering i forhold til ressurser, skader og alt annet som ikke har noe med det vi skal være. Kongen på haugen.

Harald takker for praten, tusler bort til gjengen på hjørnet, plukker opp en rull med «høvdinger» fra lomma og begynner å dele dem ut…

Som vi alle vet så blir man til slutt dytta ned fra toppen. Om du er aldri så stor, aldri så breial og har alle midlene til å kjøpe deg et langt opphold på toppen: Før eller siden så kommer det en som er sterkere enn deg, som har litt mer guts, som tar fart og dytter deg ned.

Den nye kongen på haugen føler seg kanskje som en tøffing, men når de andre ser at gamlekongen faktisk ikke er like tøff som tidligere så kaster de seg inn i kampen.

I skolegården ble resultatet som regel møljeslagsmål med påfølgende blåveiser, neseblod og utslåtte tenner. Det ble melding med hjem og refs på rektors kontor. Men det var faen meg gøy. Kongen på min skole het Fred. Han hadde hår på balla i fjerde klasse, var to hoder større enn oss andre og sterk som en bjørn. Bart hadde han også.