– Fotballens egenart og innerste sjel

Kommer du deg gjennom denne artikkelen har du gode forutsetninger for å vinne debatten etter kampen: Hvordan spilte Vålerenga, hvilke spillere leverte og hvordan burde egentlig Vålerenga spille?

Vålerenga spilte lørdag mot Follo i en 4-2-1-3-formasjon. Det finnes nå så mange formasjoner at bare fantasien setter grenser, derfor sendte vi avgårde noen spørsmål til en fyr som har sett og analysert samtlige VM- og EM-sluttspill i perioden 1978 til og med 2008.

Andreas Morisbak har å blitt 69 år, og det er vel ikke mange av dere som husker at han som spiller vant the double med Lyn i 1968, og at han tre landskamper. Han var også assisterende landslagstrener under Tord Grip, men Morisbak er nok mest kjent for å være hovedarkitekten bak den norske fotballutdanningen. Og han har trent utallige yngre landslag.

Egentlig er spørsmålene vi sendte han irrelevante, for det første Andreas Morisbak gjør i sitt svar, er å si:

Innledningsvis gjør jeg oppmerksom på at mitt ”svar” ikke vil være direkte i forhold til de 8 spørsmålene som er stilt – om hva som kommer til å skje i årets Tippeliga. Jeg tar heller et utgangspunkt i mitt mangeårige virke som utviklingsperson i spiller- og trenerutvikling med bl.a. et anselig forfatterskap i bok- og artikkelform og observasjon av og rapportering fra samtlige sluttspill i EM og VM fra 1978 til og med 2008. Med bakgrunn i dette har jeg dannet meg en oppfatning av hvordan god og effektiv fotball på høyt nivå bør utøves – for med dette å utfordre lesere på enighet eller uenighet – og hva som skjer eller ikke skjer i Tippeligaen.

Vi siterer hele eposten:

Hva er spillestil?

Først en presisering av sentrale fotballbegreper i den anledning.

Spillestil kan kort defineres som måten laget spiller på ut fra noen kjennetegn eller retningslinjer som stadig går igjen. Spillesystemer uttrykt i tallkombinasjoner er ikke en hovedsak i en spillestil, men kan betraktes som en liten del.

Uansett hvilke retningslinjer man velger så er fotballens mest sentrale begrep, fotballferdigheten, selve grunnlaget for å lykkes! Den defineres som ”hensiktsmessige handlingsvalg og handlinger – for å skape og utnytte spillsituasjoner til fordel for eget lag”. En dyktig fotballspiller utfører en handling som er tilpasset situasjonen – og derfor inneholder fotballferdigheten det å oppfatte hva situasjonen krever, ta det riktige valget og utføre de nødvendige bevegelsene og oppgavene.

Fotballferdighet

I fotball er altså det å kunne gjøre fornuftige og gode valg i de utallige situasjonene som oppstår i en fotballkamp, en avgjørende del av fotballferdigheten – og det å lykkes! En kan også uttrykke fotballferdigheten som ”den taktisk-tekniske helhetssammenhengen:
Oppfatte, vurdere, bestemme – og handle – der de første tre stikkordene uttrykker den taktiske delen av ferdigheten, hva en velger å gjøre i situasjonen. Stikkordet ”handle” er den tekniske delen, måten en løser de enkelte bevegelses-oppgavene på, selve utførelsen av det en velger å gjøre.

Ut fra et forståelses- og læringsutgangspunkt slår vi også fast at fotballferdigheten består av ulike dimensjoner som er uløselig knyttet sammen i fotballspillet:

Den individuelle dimensjonen vil si den enkelte spillerens evne til å velge og utføre en hensiktsmessig løsning i en situasjon, som forutsetter et stabilt repertoar av sentrale delferdigheter som pasning, mottak/medtak/vending, dribling/finter, avslutning mot mål og inngripen som førsteforsvarer.

Lese spillet

Den relasjonelle dimensjonen vil si den enkelte spillers evne til samhandling med medspillere, det å bruke seg selv best mulig i samspill med medspillere, det å utnytte de mulighetene motstanderne gir i spillsituajonen samtidig som man hindrer deres muligheter optimalt. Det gjelder om at to eller flere spilleres evne til å lese spillet på samme måte og handle samstemt i forhold til det.

Den strukturelle dimensjonen innebærer at hele laget har en felles forståelse av lagets samhandling, som igjen omfatter organisering av laget ut fra en rolledefinering og noen felles retningslinjer for spillet i angrep og forsvar.

Kampdimensjonen innebærer fotballspillets og kampens sentrale dynamikk – den stadige vekslingen mellom angrep og forsvar, og de muligheter og begrensninger en motstander gir for eget lag. Man må alltid reagere i spillsituasjonene ut fra motstanders aksjoner og reaksjoner. Da vil det selvfølgelig også spille en ganske stor rolle for lagets spill og muligheter hvilken kvalitet motstanderlaget besitter. Fordi begge lag ønsker å vinne, vil spill-motspill-problematikken stadig dreie seg om i hvilken grad man bør og må forsvare seg for å hindre mål eller angripe for å score mål.

Å angripe for å score mål vil som regel innebære en risiko fordi det oftest betyr at en må flytte spillere framover på banen – noe som igjen kan gi motstanderne muligheter i angrep om de erobrer ballen.

Håpløs debatt

Spillestil i betydningen ”retningslinjer for spillet”.

I såkalte ”spillestildiskusjoner” blir det ofte etter min mening en ganske håpløs debatt om enten  ”gjennombruddshissighet” som enkelt uttrykt indikerer at spillet skal gå fort framover nesten i en hver sammenheng, og ballbesittelse som den motsatte ytterlighet der en gjerne skal holde ballen innen laget før gjennombrudd eller en  spiller seg gjennom motpartens forvarslinjer ved et bevisst pasningsspill.

Det urimelige i denne polariseringen håper jeg at ovennevnte fokusering på fotballens dynamiske egenart har lagt død. Selv om den enkelte fotballspillers ferdighet, slik den er forklart her, alltid vil være det viktigste og mest avgjørende for å lykkes i fotball, vil det også være meget viktig med noen overordnede retningsliner for både angreps- og forsvars-spillet i et lag. Det vil hjelpe den enkelte spiller å ta fornuftige og riktige valg i ulike typiske situasjoner som oppstår.

Hvor mange retningslinjer man bør ha og hvor detaljerte de bør være er også en diskusjon som går i fagkretser og som det ikke er noe fasitsvar på. At de er enklere og mer konkret i forsvar og at de ikke bør være for avgrenset og detaljerte i angrep er vel de fleste enige om. Men til syvende og sist er det altså den enkelte spillers valg, ofte i et meget kort  øyeblikk, og spillerens påfølgende utførelse som er det avgjørende og gjenspeiler fotballes egenart.

Ideell spillestil

Ut fra dette kan jeg tenke meg følgende ”overordnede retningslinjer for en ideell spillestil”, begrenset til angrepsdelen som det er mest diskusjon om:

1) Se etter muligheten for hurtige angrep som første alternativ etter ballerobring. Dersom det vurderes som en god mulighet for å lykkes – prøv muligheten og sett skikkelig fart på framover i løp, pasninger, føringer.

2) Er sjansen liten for å lykkes, bør man heller prøve å holde ballen i laget ved et sikkert pasningsspill – men med et klart formål (se neste punkt).

3) Det å holde ballen i laget ved et sikkert pasningsspill, gjerne i bakre del av laget, skal være en slags ”ventefase” for at spiller fremme på banen skal kunne komme i gunstige utgangsposisjoner for at
de derfra og deretter kan ta nye bevegelsesinitiativ.

4) Fra disse posisjonene skal spillerne ta initiativ til bevegelse som da blir grunnlag for pasningen framover og ytterligere bevegelse av flere spillere – som igjen gir flere pasningsmuligheter og muligheter for gjennombrudd. Presisjon og tempoveksling blir da sentrale faktorer for å lykkes.

Topp, internasjonalt nivå

Hvilke noe mer konkrete retningslinjer eller karakteristika finner en så igjen som gjennomgående på beste   internasjonale nivå? Ferdigheten og delferdighetene kommer da igjen i sentrum, og spesielt i stor grad i tilknytning til den individuelle og relasjonelle ferdighetsdimensjonen og i noen grad til den strukturelle.

1) Initiativet og bevegelsen uten ball. Det gjøres hyppige og godt timede bevegelser. Foran ballfører tas det initiativ svært ofte mot ballfører, men også på tvers og diagonalt. Dette gir ulike oppspills – og pasningsmuligheter. Det er også god timing og tydelighet i bevegelsen ved taktomslag og rykk i riktig øyeblikk i forhold til ballførers overblikk og  pasningsmuligheter.

2) Spiller opp – på! Svært ofte starter en angrepsoppbygging med temposkifte og flere pasningskombinasjoner ved at det blir spilt opp på en spiller som inviterer mot. Mottakeren legger enten igjen ballen eller vinkler den ut til medspillere på siden – starter ny bevegelse i en annen retning, vender opp forbi motstander eller vender opp og utfordrer motstander med ball, er ”veggen” i veggspill eller stusser videre til gjennomløpende medspillere.

NB. Dette bør vi bli mer bevisst på i norsk fotball: Mye større vektlegging på presise oppspill på fot kombinert med opp-tilbake-gjennon/vri-kombinasjoner, veggspillmønster og bevegelse etter å ha spilt ballen, ”spill og gå”!

Vente på initiativ

3) Varierte pasningsvalg og presisjon. Når muligheten er til stede, går man fort i angrep ved både hurtig pasningsspill og føringer/driblinger. Er ikke denne muligheten til stede i stor nok grad, etableres denne ”vente på initiativ foran”-fasen ved at ballen går bak i laget til det tydelige initiativet og rykket kommer foran ballføreren.

Det varieres med fornuftig mellom enkle og sikre pasninger i ”forberedelsen” før temposkiftet kommer – og da blir risikoen større. Når spilleren foran pasningsleggeren greier å rettvende seg med ballen i mottaket, tas det gjerne ett eller flere initiativ til bevegelse fra spillere bak ballføreren – ved direkte overlapping eller bevegelse i ledig rom på kantene. Er det trangt på den ene siden, vendes spillet ofte med en crossball til motsatt side. Spillere er altså flinke til å vise seg fram, gir tydelige signaler om at de vil ha ballen og hvor de vil ha den – og nøyaktigheten er stor!

Alle spillere er trygge i mottak og tilrettelegging av førsteberøringen, foretar fornuftige valg og spiller ”følsomt” i forhold til medspillerne , selv under sterkt press!

Fritt bevegelsesmønster

4) Spesielle delferdigheter og roller. Spillere med et spesielt godt og variert ferdighetsrepertoar har ofte et større og friere bevegelsesmønster enn andre. Dette er gjerne spesielt kreative spillere som vil ha ballen ofte, som behersker den meget godt, og som lett ”drar av” en motspiller eller to og søker etter muligheter for gjennombruddspasninger.

Slike spillere finnes ofte i utgangsposisjoner framover i midtbaneleddet. Disse spillerne blir gjerne balansert av en eller (ofte) to midtbanespillere som holder dybden og foretar en mer avgrenset bevegelsesaktivitet. Disse kan være gode forsvarstyper, men like ofte igangsettere av angrep. Framover på banen ser vi gjerne en og annen hurtig dribler som lett passerer en motspiller eller flere selv i svært trange rom. I front kan vi se gode ”target-spillere”. De er som regel flinke til å vise seg fram i ”spill på meg”-rykk. Disse er også gode til å legge igjen balle, skjerme ballen, flikke videre til medspillere eller være ”vegg”, og de er ofte gode i lufta.

Førsteforsvarer

5) Gode førsteforsvarere. Selv om den forsvarsmessige strukturen og organiseringen ikke er så strømlinjeformet som mange gjerne er opptatt av den skal være i Norge – med press, sikring og sideforskyving og spillere på linje med sikringen både i back- og midtbaneledd – kompenseres dette i stor grad med meget dyktige førsteforsvarere som er meget gode i en mot en-situasjoner defensivt. Førsteforsvarerrollen har et stort utviklingspotensial i norsk fotball!

Sluttord

Jeg har altså ikke valgt å svare direkte på dine spørsmål – noe jeg håper du ikke blir altfor skuffet over. Indirekte har jeg imidlertid svart på dem alle i noen grad. Jeg har beskrevet, riktignok noe kortfattet, hva som bør være i fokus for opplæring av spillere og hvordan det ser ut nå når de beste spiller. De fleste vil nok dra kjensel på typiske kjennetegn fra både Barcelona og andre favorittlag – ja, også fra Vålerenga vil jeg påstå. Jeg så i hvert fall mange gode tendenser til det i fjorårets utgave – og jeg håper virkelig Martin Andresen videreutvikler disse lovende føringene.

Mitt bakteppe for å vurdere de enkelte lagene vil i det vesentlige basere seg i ovennevnte betraktninger – og jeg oppfordrer faktisk leserne til å gjøre det samme – for dette dreier seg om fotballens egenart og innerste sjel!

For spesielt interesserte legger vi her ved spørsmålene vi ba Morisbak svare på, og vi kan legge til: Nei, Andreas, du skuffet ikke.

Spørsmålene:

1. Hvilke trender (jeg antar de finnes i fotball også) vil være rådende når det gjelder spillestil i den norske Tippeligaen, og er det mulig å sammenligne med andre ligaer/lag?

2. Hvilke typiske spillestiler forventer dere å se i årets Tippeliga? Er det mulig å karakterisere de forskjellige i tall-formasjoner, og gjerne skrive noen ord om hvordan dere mener de «nye» formasjonene vil arte seg? 4-4-2, 4-3-3 og 4-5-1 er relativt vanlige, mens 4-1-4-1, osv er «ny». Forklar, eller utred, som læreren min pleide å skrive..

3. Drillo har blitt kalt spillestilsfundamentalist, og uten nødvendigvis å gå inn i Drillo-debatten: Hvor opptatt bør, eller kan en trener være av å følge en spillestil?

4. I mai i fjor sa Steinar Nilsen da han fortsatt trente Brann at han vurderte å skifte spillestil. Generelt: Hvor lurt, eller enkelt er det egentlig å skifte spillestil? Er fotball som i håndball at man lett trener inn forsvaret i 6-0, 5-1, 4-2, osv?

5. Hvor viktig mener du egentlig at en trener er for laget? Hva er det som gjør en trener god, og ikke minst, hva gjør en trener dårlig?

6. Kanskje et naivt, håpløst spørsmål, men hva mener de (eller finnes det forskning her?): Hvor mange mål blir scoret etter en bevisst plan versus tilfeldigheter?

7. «Alle» er enig om at Barcelona spiller den vakreste fotballen, men hvem spiller mest effektivt, og handler effektiv fotball om å pumpe lange baller opp til en spiss?

8. Dersom du får slengt inn noen setninger om Vålerengas spillestil, karakteriser gjerne fjorårets styrke og svakheter, så ville det vært flott.

Facebook-kommentarer:

Ingen tilbakemeldinger

Det kan hende du også liker...