Kulturen på Østblokka blir stadig vekk diskutert og det er en rekke elementer ved dagens kultur som enten begeistrer eller vekker harme. Men diskusjonen blusser opp i andre tråder, litt her og der og blir ofte sidespor som ikke gjennomdiskuteres. Skulle vi tatt en reinspikka tribunediskusjonstråd?
I Bergen diskuterer de tromma. Den nevnes også hos oss. Bluss nevnes. Evighetssanger nevnes. Bruk av Capo hender det også vi kommer innom. Også snakkes det også om ukultur, som kasting av ting på banen, rasistiske utsagn og vold.
For oss som har vært med siden Bislet og Klanens fødsel i 1991, så kan man si at Store stå gikk fra å være et litt uorganisert samlingssted for de mest ihuga supporterne til å bli mer og mer organisert med Klanens vekst. Kulturen bar preg av britisk tribunekultur, med enkle sanger og tilrop, og lite bruk av tifo. Forankringen til Oslo øst og arbeiderklassepreget var ganske tydelig. Trykket var ikke konstant, men det fulgte og kommenterte spillet på banen i stor grad.
På Ullevaal tok Vestbredden opp arven fra Store stå, men kulturen ble mer og mer organisert, med egne felt for de ivrigste sangerne og mer bruk av tifo. Vestbredden var litt dratt mellom britisk og mer kontinental ultras-kultur. En gjeng (som var, eller ble til Ikaros?) brøt ut og skapte et eget felt i Colasvingen. I noen år var Vestbredden en slags representant for den opprinnelige britiske kulturen, mens Gaza (i Colasvingen) representerte den kontinentale ultras-kulturen. Mange oppfattet nok dette skillet som et slags generasjonsskille også, med gamlingene på Vestbredden og ungdommen på Gaza (selv om det nok var en aldersmix begge steder).
Når vi omsider fikk oss egen stadion ga klubbens største supportergruppe fra seg langsiden og samlet seg på en kortside. Kanskje et sjakktrekk for intimiteten og akustikken sin del, men på ingen måte noen fordel for de som ønsket å se på fotball samtidig som de støttet laget. Å se fotball gjøres best fra langsiden, helst så nærme midtsirkelen som mulig. Det ble tifoer til nær sagt hver eneste kamp. Tromma ble et fast innslag. Bluss og røyk er vanlig og capoene jobber for å holde trykket oppe under hele kampen og bidrar slik sett til en proaktiv støtte som jager kampen fremover, fremfor den litt mer britiske varianten som i større grad reagerer på kampen. Det ble oppretta et felt på langsiden der det var akseptert at publikum stod og sang. Dette var kanskje en anerkjennelse av at den kontinentale ultras-kulturen hadde grep om Østblokka og var muligens et forsøk på å la supporterne fra "den britiske skolen" få sitt sted, men den gjengen ser vi ikke all verden til lenger, gjør vi?
Så, for å oppsummere, kan en tabloid fremstilling kanskje være at det er to skoler som kræsjer i våre diskusjoner om tribunekultur. Den britiske skolen og ultras-skolen. Er det fortid og nåtid? Eller er det plass til begge? Jeg håper det uavhengig av kulturtilhørighet er enighet om at ukultur (som sabotasje av spillet, rasisme, vold og annen uønsket atferd) ikke er noe vi ønsker på våre tribuner? Og er grenseoppgangen for hva som er kultur og hva som er ukultur like tydelig for alle? Hvem skal tegne opp og håndheve skillene?
Vel, jeg har vært lenge nok på dette forumet til å vite at de fleste forsøk på å strukturere en debatt som regel kommer til kort. Jeg har allerde stilt noen spørsmål, og ramser opp noen til under, også får debatten gå som den vil på kryss og tvers av disse - og alle andre punkter som eventuelt dukker opp...
Tromme? Ja? Nei?
Bluss? Ja, alltid? Av og til i ordna former? Aldri?
Evighetssanger? Ja? Noen få? Nei?
Hvem vil vi være? Klassisk britiske supportere? Ultras? Vår egen variant?
Trenger vi å blåse liv i et supporterfelt på langsiden? Ja, vi er mange nok til å ha to felt? Nei, vi må samle alle på kortsida?
Vel - du komme sikkert på noen andre ting å spille inn i diskusjonen, og min lille "historietime" i starten er først og fremst en forenkling av historien etter eget minne for å beskrive hvordan vår supporterkultur har utviklet seg fra en mer britisk stil til en stil preget av ultras-kultur. Jeg påberoper meg ikke å være ekspert verken på tribunekultur eller vår historie, så om noe av det jeg skriver trenger korreks, så kjør på, men jeg oppfordrer til at diskusjonen først og fremst handler om hvor vi vil (fremfor hvor vi var).
Kjør debatt
I Bergen diskuterer de tromma. Den nevnes også hos oss. Bluss nevnes. Evighetssanger nevnes. Bruk av Capo hender det også vi kommer innom. Også snakkes det også om ukultur, som kasting av ting på banen, rasistiske utsagn og vold.
For oss som har vært med siden Bislet og Klanens fødsel i 1991, så kan man si at Store stå gikk fra å være et litt uorganisert samlingssted for de mest ihuga supporterne til å bli mer og mer organisert med Klanens vekst. Kulturen bar preg av britisk tribunekultur, med enkle sanger og tilrop, og lite bruk av tifo. Forankringen til Oslo øst og arbeiderklassepreget var ganske tydelig. Trykket var ikke konstant, men det fulgte og kommenterte spillet på banen i stor grad.
På Ullevaal tok Vestbredden opp arven fra Store stå, men kulturen ble mer og mer organisert, med egne felt for de ivrigste sangerne og mer bruk av tifo. Vestbredden var litt dratt mellom britisk og mer kontinental ultras-kultur. En gjeng (som var, eller ble til Ikaros?) brøt ut og skapte et eget felt i Colasvingen. I noen år var Vestbredden en slags representant for den opprinnelige britiske kulturen, mens Gaza (i Colasvingen) representerte den kontinentale ultras-kulturen. Mange oppfattet nok dette skillet som et slags generasjonsskille også, med gamlingene på Vestbredden og ungdommen på Gaza (selv om det nok var en aldersmix begge steder).
Når vi omsider fikk oss egen stadion ga klubbens største supportergruppe fra seg langsiden og samlet seg på en kortside. Kanskje et sjakktrekk for intimiteten og akustikken sin del, men på ingen måte noen fordel for de som ønsket å se på fotball samtidig som de støttet laget. Å se fotball gjøres best fra langsiden, helst så nærme midtsirkelen som mulig. Det ble tifoer til nær sagt hver eneste kamp. Tromma ble et fast innslag. Bluss og røyk er vanlig og capoene jobber for å holde trykket oppe under hele kampen og bidrar slik sett til en proaktiv støtte som jager kampen fremover, fremfor den litt mer britiske varianten som i større grad reagerer på kampen. Det ble oppretta et felt på langsiden der det var akseptert at publikum stod og sang. Dette var kanskje en anerkjennelse av at den kontinentale ultras-kulturen hadde grep om Østblokka og var muligens et forsøk på å la supporterne fra "den britiske skolen" få sitt sted, men den gjengen ser vi ikke all verden til lenger, gjør vi?
Så, for å oppsummere, kan en tabloid fremstilling kanskje være at det er to skoler som kræsjer i våre diskusjoner om tribunekultur. Den britiske skolen og ultras-skolen. Er det fortid og nåtid? Eller er det plass til begge? Jeg håper det uavhengig av kulturtilhørighet er enighet om at ukultur (som sabotasje av spillet, rasisme, vold og annen uønsket atferd) ikke er noe vi ønsker på våre tribuner? Og er grenseoppgangen for hva som er kultur og hva som er ukultur like tydelig for alle? Hvem skal tegne opp og håndheve skillene?
Vel, jeg har vært lenge nok på dette forumet til å vite at de fleste forsøk på å strukturere en debatt som regel kommer til kort. Jeg har allerde stilt noen spørsmål, og ramser opp noen til under, også får debatten gå som den vil på kryss og tvers av disse - og alle andre punkter som eventuelt dukker opp...
Tromme? Ja? Nei?
Bluss? Ja, alltid? Av og til i ordna former? Aldri?
Evighetssanger? Ja? Noen få? Nei?
Hvem vil vi være? Klassisk britiske supportere? Ultras? Vår egen variant?
Trenger vi å blåse liv i et supporterfelt på langsiden? Ja, vi er mange nok til å ha to felt? Nei, vi må samle alle på kortsida?
Vel - du komme sikkert på noen andre ting å spille inn i diskusjonen, og min lille "historietime" i starten er først og fremst en forenkling av historien etter eget minne for å beskrive hvordan vår supporterkultur har utviklet seg fra en mer britisk stil til en stil preget av ultras-kultur. Jeg påberoper meg ikke å være ekspert verken på tribunekultur eller vår historie, så om noe av det jeg skriver trenger korreks, så kjør på, men jeg oppfordrer til at diskusjonen først og fremst handler om hvor vi vil (fremfor hvor vi var).
Kjør debatt


