Reisebrevdagboka fra EM fredag 8. juli 2016

Denne dagbokisten er nettopp tilbake fra Frankrike og EM. Etter å ha planlagt turen i godt over ett år, og fått billetter til en tilfeldig 8-delsfinale før gruppene i det hele tatt var trukket, så kunne vi før siste runde i gruppespillet endt opp med for eksempel Ungarn-Russland. Skjebnen ville det heldigvis annerledes, og vi … Fortsett å lese «Reisebrevdagboka fra EM fredag 8. juli 2016»

Denne dagbokisten er nettopp tilbake fra Frankrike og EM. Etter å ha planlagt turen i godt over ett år, og fått billetter til en tilfeldig 8-delsfinale før gruppene i det hele tatt var trukket, så kunne vi før siste runde i gruppespillet endt opp med for eksempel Ungarn-Russland. Skjebnen ville det heldigvis annerledes, og vi fikk isteden oppleve England-Island, med billetter midt blant Islandssupporterne! En reisebrevdagbok er vel da på sin plass.

Kamper av betydning, massesuggesjon og et lite stykke historie

Husker dere hvordan det var? Da fotballaget Vålerenga og Klanen var noe alle hadde et forhold til? Da vi betydde noe? Da vi spilte kamper i inn- og utland av betydning, og bet negler? Da Klanen sang ut Chelsea-fansen på Stamford Bridge og de kopierte «Mjølkeferiringa» vår mot sine neste motstandere? Jeg har nettopp gjenopplevd alle de følelsene med Island i løpet av ei uke i Frankrike!

Nei da, jeg er ikke islending. Og med et anglofilt hjerte for fotball, så synes jeg det er stas når England gjør det bra(altså ikke så ofte!). Jeg hadde til og med pakka med meg Englanddrakta nedover til Provence, men det ble tidlig klart at det måtte bli Island man heia på i den 8-delsfinalen!  Alle liker en underdog, også jeg, så når øya med 330 000 innbyggere(hvorpå 10% var i Frankrike og EIDE tribunene de sto på!) gikk videre fra gruppespillet, samt at nordmenn flest mener islendinger egentlig er nordmenn, så var det bare å la seg rive med! Er det for øvrig noen som ikke har latt seg sjarmere av laget og supporterne fra Sagaøya? Det var ikke EN Islanddrakt å oppdrive i Nice på kampdagen, og det var ikke bare islendinger som gikk med dem. Svensker, dansker, nordmenn, og en haug med folk som snakka andre europeiske språk hadde ikledd seg den flotte blå drakta med den enkle hvite og røde stripa(som for øvrig er klin lik drakta de bruker i fotballfilmen «Escape to Victory»!).

Som seg hør og bør når man skal på kamp, så er det viktig å lade opp med noen øl, føle på stemninga i byen, og la massesuggesjonen rive seg med. Vi var 13 nordmenn som hadde leid et deilig hus med svømmebasseng og utekjøkken en times tid fra Nice(vi leker da ikke ferie!), og etter litt forhandlinger med random folk på Facebook og i Nice, så hadde plutselig alle skaffa seg billett til kampen, om enn på litt forskjellige steder.IMG_5602_mini Vi fant et torg i byen hvor islendingene hadde tatt over, kjøpte oss noen øl og klappet og sang med. Etter hvert beveget vi oss inn i fanzonen for mer av det samme. Overraskende få engelskmenn å se, men etter hva jeg har hørt så hater engelskmenn fanzones og synes det er under sin verdighet å være på sånne steder. Dem om det, det var bra trøkk der!

5 øl seinere bar det rett i shuttlebussen og ut mot Allianz Riviera. For øvrig en praktfull stadion med knall akustikk og plass til 35 000 tilskuere. Skulle gjerne ha krympa den og satt den opp på Valle istedenfor den særdeles lite estetisk pene stadion vi får, men man kan ikke få i pose og sekk. Allianz Riviera gir deg den sammen illusjonen som vår stadion skal få, ved at du går opp trapper/ramper til området rundt, så det føles som du kommer inn og ser ned på gressmatta/at den er senket i terrenget. Kan også melde om meget bra utvalg i mat, fra biffsandwicher til pizzaer og diverse friterte ting. Tilfeldighetene skulle ha det til at 6 av oss hadde fått billetter midt i Islandssvingen. Var du ikke gira fra før av, så var det ikke noe valg nå. Vi sang og klappa med! Det var trøkk fra en time før kampen starta, og da sangen «Ég er komin heim» (deres egen «Vålerenga kjerke») gjallet fra tribunen under oppvarminga, så snudde samtlige Islandske spillere seg og applauderte. Det virka nesten allerede da som en gjensidig forståelse mellom supportere og spillere om at «i dag, i dag skal vi skape historie»! Og det var hvertfall ingen tvil om at spillerne visste at supporterne hadde ryggen deres!

Kampen i seg selv skal jeg ikke grave så mye i, de fleste har vel sett den og måla. Wayne Rooneys straffemål etter få minutter dempet ikke islendingene på tribunen med noen desibel i det hele tatt. Gutta på gresset gikk rett i strupen på England umiddelbart, først med et klassisk Islandmål etter innkast og mange dueller, og så med et mål som var borderline tiki-taka. Da det 1-2 målet glapp av hansken til Joe Hart og trilla over streken, eksploderte svingen vi sto i på en måte som jeg ikke har følt på svært lenge, hverken med Vålerenga eller landslag! Frysningene, hårene på kroppen som sto rett opp, den umiddelbare gleden, klemmingen av tilfeldige medsupportere, tårer som nesten velter opp i øyekroken! Disse følelsene man bare får når kampene virkelig er viktige, når de virkelig betyr noe for laget eller landet du elsker! Massesuggesjonen tok fullstendig overhånd. Vi var islendinger!

Trøkket fra tribunen i den førsteomgangen var helt sykt. I andre omgang begynte det bra, men ettersom islendingene begynte å føle at de hadde noe å tape, så blei stemninga naturlig nok mer urolig og nervøs. De siste 5 minuttene tok det seg imidlertid opp igjen, med «Afram Island»-rop og jubling for hver ballberøring. Da dommeren blåste i fløyta kom samtlige spillere spurtende mot svingen vi sto i, ingen ville hjem, folk gråt, jeg var hes, og det blei selvfølgelig avslutta med en felles «Viking-klapp» med spillere og supportere. Du visste godt at du hadde vært vitne til noe historisk! Som Vålerengas seier i Tyrkia eller landslagets seier mot Brasil.

Og det er vel nettopp følelsen sånne kamper gir deg, som er selve essensen i hvorfor fotball betyr så mye for så mange av oss. Følelsesregisteret mitt går ikke amok når Enga putter i en seriekamp, men når større ting står på spill og det er mer å tape, da kommer tårer, gåsehud og vill skriking av seg selv! Skal vi vokse som klubb og som supporterskare, så må vi klare å gi folk de opplevelsene og de følelsene igjen, for de følelsene, de er smittsomme!

Og hvis noen lurte på hvorfor jeg trakk fram at Chelseafansen stjal «Mø mø mø» tidligere, så var det fordi Frankrike stjal «Viking-klappen» til Island i går. For øvrig et patetisk forsøk på etterligning, men den gjengen med Islandsupportere gjorde en så god jobb at andre kopierte de, og dit må Klanen igjen komme! Så vi har en jobb å gjøre, både på og utenfor banen, alle sammen!

Afram Enga!

Legg igjen en kommentar