Dagboka fredag 11. april 2014

Hockeygutta gikk på en bitter smell. Fotballgutta møter kokoslaget som blir bitter over at vi kaller dem for det. Men Erik Panzer Hagen er ikke bitter selv om han har gitt alt. Avslutningen på dagens dagbok er grunn nok til å lese videre. Hockeytap Vålerengas iskrigere starta lovende og selv om det ikke ble mål … Fortsett å lese «Dagboka fredag 11. april 2014»

Hockeygutta gikk på en bitter smell. Fotballgutta møter kokoslaget som blir bitter over at vi kaller dem for det. Men Erik Panzer Hagen er ikke bitter selv om han har gitt alt. Avslutningen på dagens dagbok er grunn nok til å lese videre.

Hockeytap

Vålerengas iskrigere starta lovende og selv om det ikke ble mål i første periode hadde våre menn «Oilers» (fy faen) på repene, og hadde noen fete sjanser. I andre kom målet vi fortjente etter pent, direkte og raskt spill, men irriterende nok utlignet hjemmelaget. Nervøs var jeg i tredje, men da Bræck satte inn ledelsen tenkte jeg Vålerenga hadde kontroll, selv om mesteparten av perioden var igjen. Vi hadde jo truffet med taktikken ellers i matchen. Men nei, etter litt kløning slapp vi til siddisene tre ganger kjapt og det var vi som måtte ta oss sammen. Ut av nesten ingenting.

Hva skjedde, spurte dragen. Det lurer vi alle på. Sondre var nære på å lure inn en puck i undertall via kjøkkenveien, og vi spilte 6 mot 4 på slutten. Men det holdt ikke.

Nå har vi den sure følelsen av at selv om vi tar det på Jordal lørdag skal det noe til for å vinne der borte igjen i den neste siste kampen.

Men Dagboka tror jo Vålerengaguttene våre, (15 av dem er fra Oslo) ikke vil la de gulsvarte (smak på den, æsj) vinne bøtta på Jordal. Derfor kommer vi til å feie isen med dem på lørdag, og kanskje gir det nok overbevisning til at vi snyter dem for seieren i hallen dems også. Og da tar vi bøtta på Jordal. En kamp om gangen har aldri vært så riktig som det er nå. Det er kun en ting som teller nå. Det er ikke å vinne bøtta. Men det er å vinne på Jordal lørdag. Jeg tror ennå. Og det gjør Shampo også.

FK Haugesund  vs Vålerenga

Irriterende nok går sesongens tredje fotballkamp  nesten samtidig som hockeykampen. Dvs at de færreste av oss bortsett fra David Copperfield og en bunke småschizo folk klarer å være begge steder samtidig. Vertene har et like godt tak på oss der som vi har på dem i Oslo. De har vunnet fem av seks ganger vi har møttes, og da legger vi til at vi heldigvis ikke har møtt dem oftere.

For selv om FKH slett ikke er dårlige over de siste åra er de et av de lagene som symboliserer at det er for mange lag i tippeligaen. Nok sagt. Heldigvis har de starta sesongen svakt med 1 poeng. Det er to mindre enn oss, som har en helt sykt bra formkurve fra Molde til Bodøkampen….

Mot Glimt fikk vi se noen kvaliteter i laget vårt, men mest bekymringsverdig er fortsatt det defensive. Som i fjor er det «noe» som er galt med vårt sentralforsvar. Det er bare å håpe at de riktige spillerne plukkes og da ikke bare som isolert sett gode nok, men viktigere: i stand til å spille sammen. Kanskje de burde ligge sammen, massere føttene til hverandre, mate hverandre og bytte kjærester. Hva som helst, bare vi får et fungerende midtstopperpar. Bare ikke legg ut bildene av samværet på Instagram, bruk Snapchat dersom du mailer VPN.

Rekdal klinker forøvrig like gjerne til på DittOslo.no og sier at han vil ha mer press på Vålerenga.

Breialt, og sånn er det jo. Vi vil jo ha motstand.
(egentlig ikke, jeg ønsker at motstanderne ser ut som ansjos i sjokoladepudding, mens Vålerenga ser ut som granittblokker med 700 hestekrefter og kufanger på en Dodge Ram.)

Fotballens pris for PanzerHagen

Apropos granittblokker: det er en ganske rørende artikkel du finner på Ringblad.no

Der forteller Erik (og Frode Lafton) om hva konsekvensene er for kroppen etter en fotballkarriere. En mindre heldig hofteoperasjon i 2012 har gitt Hagen et liv med smerter:

– Det er jo ikke bra å ta smertestillende tabletter flere ganger om dagen – noe jeg har gjort i ti år, sier han. (hofta ble skada allerede som 19-åring, men piller har han tatt siden Vålerenga).

Heldigvis sier han at han fikk god hjelp i klubben vår, og sånt er viktig å høre. Og det var verdt det, mener han og Lafton (som sliter med kneet):

– Vi ville gjort det samme igjen. Fotballen har hatt sin pris, men ingen av oss angrer. Vi har opplevd så uendelig mye gjennom sporten vår, sier de.

Dagboka håper Panzer er klar over hvor stor helt han fortsatt er for oss i Vålerenga. Om mannen kom i midtsirkelen på neste hjemmekamp ville han mottatt en jubel som om vi hadde scora. Han og Kjetil Wæhler er i denne skribentens øyne det beste midtstopperparet Vålerenga noen gang har hatt. To karer som kjempa kompromissløst, klaga aldri og la seg ikke ned hvis noen var borti dem. Tenk å hatt to sånne nå, da hadde vi tatt medalje, garantert.

Vi benytter anledningen til nok en gang å mimre, takke og ønske Panzer god bedring og minst mulig smerter. Du er en helt, Erik!

Legg igjen en kommentar