En dag i oktober. Fjorten dager før frostnettene. En litterær dagbok venter på deg som ikke har andre utsikter for helgen enn å ødelegge fritida di. Velkommen alle historieløse. Vi er ute og sykler.
Mitt liv som veldig god tribunesliter
– En tynn liten tvilling fra Tøyen –
Om Freddys egentlige motiv for å gi ut bok er at alle på Vålerenga skal ha lest en bok i løpet av livet, ber jeg alle vennligst vente til det er jeg som taper et veddemål og Gyldendal skvises til å utgi alle skandalene jeg har vært vitne til på dassen under Store Stå eller for den saks skyld hva jeg kunne ha opplevd når jeg sklei på de morkne tretribunene på gamle Dælenga.
Ingen jeg har snakka med har lest Freddy-boka, men desto fler mener noe om den. Ingen av de som mener noe leser Se-og-Hør, men alle meningsberettigede syns boka er noe Se-og-Hør-skvæl i 4-4-2-format som fotballnorge burde vært skånt for.
Den første fotballbiografien jeg husker som hadde noe med Vålerenga å gjøre, var Tippens På vakt i Norges mål. Tror ikke det er mer enn tre hundre år siden den ble utgitt, men verken helter som Toffa, Bruno eller Terje har skjønt verdien av sine egne liv mellom to stive permer. Viggo Johansen oppfatta noe, men siden han ikke var spesielt god, bortsett fra at han hadde en ung debut, sopte han inn gryn på å skrive en opportunistisk Vålerengahistorie etter klubbens første finaleseier i 1980, Vål’enga i våre hjerter.
Viggo skapte tradisjon. Alle skulle skrive Vålerengahistorie etter Vålerengafinaler. Ikke etter finalene vi tapte, selvsagt. Neida. De boklige i Vålerengafamilien var aldri tilstede når Vålerenga tapte, selv om nederlag er hovedingrediensen i Vålerengas vinnende sjel. Men når vi vant stimla wannabe-forfatterne til: Peter Nome, Rune Andersen og Dag H. Bredesen smelte til med Vi er Vål’enga etter -97 finalen. Siden ble det stille. Vi vant i 2002. Vi vant i fjor. Og mellom det vant vi et seriemesterskap. Hvor ble det av forfatterne?
Jeg tror ikke den lille, tynne tvillingen fra Tøyen ville beriket Vålerenga-sagaen med så veldig mye, men han er i hvertfall ikke historieløs. Ikke særlig kondisjonssterk heller, og langt i fra noe glad i å sykle. Men om han hadde vært begge delene ville han ha gått Bjørn Heidenstrøm en god gang. Bjørn er ikke bare sløv på historie, men også dårlig på praktisk geografi. Hvem ville tatt strake veien til Sør-Afrika via Baltikum og deretter Irland? Greit nok at alle veier fører til Johannesburg, men med sånn vingling er det ikke rart han ikke har kommet lenger enn til Belgia nå. Onsdag var han i Lierse. Ikke et ord om Reka. Dagen før tråkka han rett forbi Westerlo, og demonstrerte dermed total uvitenhet om stolt belgisk blå Vålerengahistorie: Belgia rommer nemlig mer enn Freddys Waterloo i Brugge. Norsk proffhistorie har også et støvete kapittel fra en bakgård i Westerlo.
Det er her jeg kommer inn med Mitt liv som veldig god tribunesliter. Tre ganger så tjukk som den tynne tvillingen fra Tøyen som sneik på Bislett for å oppleve Terje og Bruno på slutten av femtitallet, men bare dobbelt så tjukk som tribunesliteren som etter nesten tjue års fravær gjorde comeback på Bislett i -97. Hvilken opplevelse!
Vålerenga knuste seriefavoritt Start 4-0 i første, kanskje kalt andre, divisjon. Samma faen. Det jeg husker best var Sonja. Jeg visste selvsagt ikke at han het det og at han av en eller annen grunn lød kallenavnet Knut Henry, men jeg dro kjensel på ham likevel. Det var jo selveste Terje Hellerud opp av dage! Kliss lik i bevegelse og kroppsform. Jøss. Henger’n er tilbake! Etter denne nyfrelste opplevelsen forlot jeg aldri mer tribunen.
Og hva så? Hvor er poenget?
Sonja, alias Knut Henry Haraldsen, utviklet seg til å bli en av våre aller beste backer, selv om han i en periode konsentrerte seg mest om å mannsoppdekke sin egen lagkamerat og stopper-kollega Fredrik Kjølner. Etter cup-gullet i 2002 dro han utenlands og dro på seg en blå-gul drakt i Westerlo, en liten by i et lite land der en tjukk, liten gutt fra Teisen brant 80 millioner på et mislykka straffespark mot Brugge noen år etterpå.
Det er mange grunner til å skrive bok, og mange som kunne hatt gode grunner, har latt det være. Terje og Bruno overlater til andre å synge bohemenes Bohemian Rhapsody, men det ser aldri ut til at den lanseres. Mens jeg venter, har jeg vel ikke noe mer fornuftig å gjøre enn å sluke Freddy-boka jeg selv måtte signere med Denne bok tilhører meg, før jeg tar mine første, ustøe tastetrykk på den strevsomme veien mot Nobels litteraturpris som tynn liten tvilling fra Tøyen.
Les også:
Vålerenga til 1. divisjon ?
På bytur med Byåsen
Kommer du på Valle søndag ?