Dagens dagbok er skrevet uten primærkilder. Det er på tide med et oppgjør.
Quo Vadis
Som sagt, så er denne dagboka skrevet uten den daglige medierunden. Vi gidder rett og slett ikke lese om Vålerenga i fritt fall. Vi gidder ikke å lese om ledere, trenere eller spillere som forsøker å forklare hvorfor vi ikke har vunnet en seriekamp på seks forsøk.
Vi gidder ikke fordi vi rett og slett ikke orker mer av dette forbanna pisset. Det vi gidder er å se litt på situasjonen generelt.
For å ta det første og viktigste:
Vålerenga ligger nede med brukket rygg. Halve stallen ligger på lasarettet, er på vei dit eller er så ute av form at rullator kan se ut som det neste steget i evolusjonen. Vi ligger nede, og det har vi gjort lenge. Og vi – som i alle fall har et snev av dannelse – vet at man sparker ikke noen som ligger nede.
Nå er denne noen oss sjøl – og det må da være tillatt å gi seg selv en kilevink iblant? Sånn for godt gammelt vennskaps skyld?
I vinter gikk diskusjonen på vår egen interne mailliste om årets sesong. De færreste hadde noe særlig tro på noe annet enn at vi kom til å kjempe i toppen. Noen bemerket imidlertid at forsvaret vårt var betraktelig svekket. Noen gikk så langt som å si at dersom vi ikke forsterker forsvaret så havner vi ikke i noen medaljekamp, da havner vi i bånnkampen.
Vel, hva annet kan vi si enn at disse noen traff godt med hammeren. Forsvaret vårt – som en gang var Norges beste – er blitt et av de dårligste. Wæhler er borte, Muri er skada, Hagen er passé. Og det sier vel sitt når en innleid Rosenborger er den som gjør det best der foran mannen med Tippeligaens kjipeste jobb. Jada, det er greit at Erik Hagen er en helt som spiller med skade – men er det noe å rope hurra for da?
Ja, hadde det ikke vært for Troy Perkins så kunne det ikke vært værre. Da hadde vi vært like ræva som Lyn, eller rettere sagt: Da hadde vi vært mer ræva en Lyn.
Og det er ikke langt unna.
Vi har spisser, eller angripere som ikke klarer å score mål på de mest opplagte sjansen. Moa er en skygge av seg selv, og talentspeider’ne er helt andre steder enn på Ullevaal når en målfarlig spiss skal sirkles inn. Og det er forunderlig dette. Moa banket inn mål fra alle vinkler i Skeid (greit at nivået var lavere) i Vålerenga går det helt i stå. Lillebroren har vi ikke sett noe av siden forrige kamp mot gårsdagens motstander.
Vi har midtbanespillere som tydeligvis kan briljere i en hvilken som helst ballbinge eller gymsal på Oslo Øst, men i det de skal spille på en skikkelig bane går det helt i stå. Ingen finner seg til rette i 4-3-3, 4-4-2, 4-4-1-1 eller 4-5-1. Hvorfor skal ting gjøres så forbanna vanskelig? Og hvor vanskelig kan det være å time et løp, en pasning og et innlegg?
Hva er det som skjer med gode spillere i Vålerenga? Kan noen si oss det? Sitter det i hodet på dem? At nå kommer jeg til Vålerenga så nå må jeg prestere skikkelig bra. Og dermed skjer det motsatte?
Neppe. Det må ligge noe bak. Spiller vi for vanskelig? Er ikke ferdighetene der? Er det rett og slett slik at Vålerenga er et lag med oppskrytte spillere, oppskrytte ferdigheter og oppskrytte tilhengere. Er vi egentlig et lag og en klubb med oppskrytt renommé? Har vi rett og slett blitt for fulle av oss selv?
Er det slik at vi klamrer oss til en livsløgn? En idé om at vi er så forbanna spesielle, genuine, unike… eller hva det nå er man propper i seg på selvutviklingsseminarer.
Er vi noe særlig mer enn et middelmådig fotballag i et lite land med en liten liga som får alt for mye oppmerksomhet?
Er det på tide å gå i seg sjæl, og si: Det er dette vi har og det er dette vi får. Intet mer intet mindre. Går det an å forsone seg med det faktum at Vålerenga ikke kommer til å bli best i Norden og unike i Europa?
Går det an å si det så enkelt som at på en god dag skal vi hamle opp med de fleste, men at fotballhverdagene våre vil være fulle av tap, forspilte sjanser, idiotiske støttepasninger, håpløse klareringer, latterlige bytter og stort sett alt de vi alltid har forbunnet med laget vårt?
Det er lov å tenke seg om både en, to og tre ganger før man slår seg på brøstet, bruser med fjøra eller vifter med en halvfeit en.
Vi er bare Vålerenga, ett av mange fotballag som følges av mer eller mindre fanatiske tilhengere.
Best i Norden og unike i Europa. Kast den visjonen på dynga, kjør den i makuleringsmaskinen, slett den fra harddisken. Det er bare piss.
Hva med å ta et steg av gangen. Og vi kan jo begynne med det enkleste:
Vinne en seriekamp igjen. Det er jo det fotball handler om i det lange løp.