Dagboka fredag 7.august 2009

Dagboka tar for seg gresk ild og norsk aske, men først og fremst dreier det seg om at Vålerenga bare var en gresk håndsrekning og en tverr stolpe fra å erobre Europa! Vi elsker dette laget! Hellas i går Grøss. Åpninga var den verst tenkelige. Ti mann i keeperdrakter og én med rødt allerede før … Fortsett å lese «Dagboka fredag 7.august 2009»

Dagboka tar for seg gresk ild og norsk aske, men først og fremst dreier det seg om at Vålerenga bare var en gresk håndsrekning og en tverr stolpe fra å erobre Europa! Vi elsker dette laget!

Hellas i går
Grøss. Åpninga var den verst tenkelige. Ti mann i keeperdrakter og én med rødt allerede før avspark. Hvor defensivt skulle dette egentlig bli? Hvor stygt går det an å kle seg når man er invitert til sydeuropeisk gjestebud?
Et skadeskutt Vålerenga, nederlagsdømt av de fleste, dømt nord og ned av dem som ikke visste at Panzer var på arbeid for trygd. Det lukta svidd av den aktive sjukemeldinga, men kampens første gule kom ikke før Hagen la inn en kosete pusetakling uten å ha registrert at dommer’n uten forvarsel hadde senka lista.

Til da hadde den relativt brukbare dommer’n lagt opp til spill skyhøyt over gjengs forståelse av fotballregler, ikke minst regelen om hands. En dommer som er så tett oppe i situasjonen og ikke observerer at grekerne spilte volleyball, burde etterforskes sammen med den rumenske dommerjæver’n på Ullevål. To straffer der og en straffe her, var det som skulle ha holdt oss inne i det Europeiske fellesskapet.

Ellers var det bare den fordømte tverrligger’n som nekta oss ledermålet. Forøvrig var beholdningen av første omgang sånn: Tjue minutter hjemmelag og deretter et Vålerenga som sto i mot og etterhvert overtok uten å få annet ut av det enn håpefulle Dawda-brudd med tilsvarende håpløse fortsettelser. Grekera var tross alt best, skjønt ikke i våre øyne.

Så kom andre omgang. Morten Berre kjempa inn vinnermålet etter ca 60-70 minutter lokal Bohemen-tid. Og hva skjedde så? Gresk småspill åff kårs, gresk trøkk, med solide Vålerenga-brudd uten fullt så solide adresser. Har Vålerenga totalt glemt hvordan konstruktiv kontringsfotball spelles?

Vi er glad i Martins ganske vellykka intensjoner om kjappe one-touch og publikumsvennlige kombinasjoner gjennom midtbanen og fram mot sekstenmeter og mållinje, men i kamper som dette hadde det vært greit med litt mer øvelse i kontringer på annet plan enn måking oppover hver gang sjansen bød seg.

Glem denne kritikken. Gutta sto opp, blødde for drakta. Vi er stolte over laget vårt. Det er godt å gå på jobb i dag. Søndag tar vi et nytt skritt for muligheten til å markere oss kraftigere på kontinentet neste år.

Mer hell søndag
Kvartfinalistene på Ullevål søndag kommer fra fortjente seire i Europa i motsetning til kvartfinalist RBK som bare har et fortjent østeuropeisk tap på merittlisten. Kvartfinalist Stabæk henger forsåvidt med i Europaligaen der playoff-runden trekkes i dag, men ellers er norsk køpp typisk norsk med inkontinental sus. Søndag veit vi mer om hvilke bønder vi møter i semifinalen. Den tid, den glede, først skal Norges ambassadør i Europa dette året, Tromsø IL, få kjenne hvor garderobeskapet står.
Team Martin har elleve strake køpp-seire, og trenger bare tre til før neste års mulige europeiske eventyr er i boks. Klubbrekorden er tolv. Den ble satt i 1981 da LSK stoppa muligheten til Vålerengas trettende køpp-seier på rad i en klissvåt semifinale på Bislett.

Sånn statistikk, kombinert med økonomiske realiteter, sørger for at Martin ikke risikerer den obligatorisk avskjeden i nåde etter en mulig cup-fadese søndag. Vi minner om Reka’s skjebne etter kvartfinalen mot FFK i 2006, og Petter Myhre’s avskjed etter Nybergsund året derpå.

Køpp er køpp,
stafett stafett.
Å kaste trener
er ikke lett.

Med dette fjerner fredagsboka seg fra de nære ting og vender seg mot det hinsidige:

Askehaugs plass

Når livet går en i mot kan det bli døds kjedelig. Men døden, som livet, er hva du gjør det til. Dødsbacken Oksa har i hvert fall funnet sin oppskrift på hvordan overgangen fra liv til død skal takles.

I gårsdagens Dagbla’ av papir fikk vi vite at Oksa ikke ønsker noen grav, men at asken hans skal skylles ned i do, fortrinnsvis på Bohemens handicaptoalett.

– Noen vil sikkert le av dette, men under komikkens skjær håper jeg folk ser alvoret, sier Oksa til Dagbladet

Han mener det er på tide med en debatt om hva folk kan og ikke kan gjøre med sin egen aske. Ifølge loven er det bare lov å spre aske på havet og på høyfjellet.

– Det er en anakronisme at staten skal bestemme over asken vår. Det burde være elementær demokratisk rett å bestemme selv, uansett om vi vil ha den på kirkegården, peishylla eller på toalettet her på Bohemen, sier Oksa til Dagbla’

Han skjønner at asken ikke kan spres på Karl Johan eller på Ullevål, men det er på tide å ta et oppgjør med antikvariske holdninger til døden.

Vi skal alle dø, men jeg vil gjerne få ta regien selv, sier han

På bildet i Dagbladet er Oksa flankert av Erik og Hjesus som begge stiller opp og gladelig spyler ned etter ham om asken spres i Bohemens avtrede. Konsulentene hos fylkesmannen i Oslo, derimot, levner ham lite håp om å få et sånt ønske oppfylt. Kjell Grønningen har på vegne av Bohemen godkjent søknaden hans, men i gravferdsloven står det uttrykkelig at den ikke kan godkjennes dersom det er svært mye fritidstrafikk i området.

VPN syntes i første omgang at det var litt respektløst mot funksjonshemmete at toalettet deres skulle bli en gravplass, men på den annen side er vel en pose aske den mest funksjonshemma tilstanden et menneske noen gang kan komme i. Vi tiltrer derfor søknaden og anbefaler alle tvilere om å fordype seg i Dagblad-artikkelen som er tilgjengelig for publikum på egnet sted på Bohemen.

Gravøl blir det i alle fall ikke problemer med om søknaden godkjennes.

Vålerenga i dag
Sommerquiz på Bohemen i sekstida

Legg igjen en kommentar