Ferieforviklinger: VPN på ferie i Spania – del 2

VPNs Spaniaferierende medarbeider fortsetter sin berettning om livet under fjerne strøk mens gutta i blått går på smell etter smell. Del to handler om livet fram til kampen mot Odd i Skien.

VPNs Spaniaferierende medarbeider fortsetter sin berettning om livet under fjerne strøk mens gutta i blått går på smell etter smell. Del to handler om livet fram til kampen mot Odd i Skien. Fortsett å lese «Ferieforviklinger: VPN på ferie i Spania – del 2»

Ferieforviklinger: VPN på ferie i Spania – del 1

VPNs Spaniaferierende medarbeider har endelig funnet fram til en IP-kabel med nok båndbredde til å overføre en fyldig rapport om hvordan det er å feriere under Spanias solfylte himmel mens Vålerenga spiller nøkkelkamp etter nøkkelkamp. Del 1 handler om livet fram til søndagen etter tapet for Lyn… Det mest utfordrende med en familieferie er logistikken. … Fortsett å lese «Ferieforviklinger: VPN på ferie i Spania – del 1»

VPNs Spaniaferierende medarbeider har endelig funnet fram til en IP-kabel med nok båndbredde til å overføre en fyldig rapport om hvordan det er å feriere under Spanias solfylte himmel mens Vålerenga spiller nøkkelkamp etter nøkkelkamp. Del 1 handler om livet fram til søndagen etter tapet for Lyn…

Det mest utfordrende med en familieferie er logistikken. Det skal pakkes for tre stykk unger, man skal ha med seg halve medisinskapet, kona har med seg et lass med sminke (som om det skulle være nødvendig). I tillegg pakker man med seg alle de tingene man tror man får bruk for – som selvfølgelig ikke blir brukt. Det viktigste jeg har pakka før denne ferien er drakta mi.

Vi har vel alle et slags forhold til den drakta vi drar over hodet for å vise omverdenen at her kommer en ekte Vålerengasupporter. Min er den første modellen fra Nike. Den har ikke reklame, eller nummer. Den er blå med en anelse rødt i – har logoen der logoen skal sitte: Over hjertet. Og mitt banker for Enga.

Bilen stappes full av bagasje. Unger stroppes fast til bilsetene som oppfyller alle tenkelige og utenkelige standarder – nye EU-direktiver stiller strenge krav til sikring av barn i bil. Så bærer det av sted til Oslo Lufthavn Gardermoen. (Her kunne jeg skrevet en lang passasje om det å kjøre bil til en flyplass som ligger 45 km fra Oslo men som likevel heter Oslo Lufthavn, eller å kjøre 120 km sørover til Sandefjord, det også til Oslo Lufthavn – Torp.)

Vi sjekker inn på biznizz – min kompis har sånt gullkort som gir visse rettigheter. Ikke noe bråk om tung bagasje, ingen kø, smil og god reise. Jada, jeg veit at det er kjipt, og jeg veit at det er sånt som sømmer seg for fiffen, men akkurat den luksusen kan man da unne seg når man har tre unger som river og sliter i deg og skal ha, skal dit, skal ha, skal det og skal ditt og skal datt. Jeg har forøvrig funnet ut at den eneste forskjellen mellom små barn og profesjonelle fotballspillere er alderen og størrelsen. Der fotballspillere bruker fotballbanen som slagmark, bruker barna sandkassa. Alt er stort sett lov så lenge ikke dommeren/barnehagetanten ser det. Blir man tatt får man gult kort/kjeft. Blir man tatt en gang til får man rødt kort/mer kjeft. Når fotballspillere vil ha noe forventer de at de får det – hvis ikke så blir de sure. Når små barn vil ha noe forventer de at de får det – hvis ikke begynner de å grine.

Den eneste forskjellen? Små barn vokser opp til å bli som normale folk. Fotballspillerne blir aldri voksne.

Spania og fotball VM

Spania er landet som aldri får det til i VM eller EM. Spania har noen av verdens beste lag, men omstendighetene vil ha det til at Spania ikke klarer å utrette en dritt når spillerne fra disse lagene skal samles til ett. Mye av grunnen finnes – etter mitt synspunkt vel og merke – i det faktum at Spania består av regioner som ikke har annet til felles enn at de holder til innenfor et område som danner nasjonalstaten Spania. I Øst finner man Catalunya. I nordvest ligger Baskerland. Nedenfor der holder gallerne til. I nord finner man Navarras fjellbønder. I sør finner man maurere og en haug med Nordafrikanere som vil delta i Europas velstand. I Atlanterhavet ligger det en øygruppe som har like mye til felles med Spania som Færøyene har med Norge. Sørøst ligger den norske Hage(n)kolonien med hovedsete i Malaga. I Middelhavet ligger Balearene. Feriemål for omtrent 20 millioner mennesker i året. Meg sjøl og min familie inkludert. Og i midten av alt dette ligger kongens by Madrid. Per Borten sa om sin samlingsregjering at ”Det var som å bæra staur.” Å lede Spania må være som å bære staur på slakk line. De eneste som muligens spiller med flagget på brystet er de som kommer fra Madrid. De andre stiller opp fordi det forventes av dem – men aller helst skulle de sikkert sett at Spania kunne stille med regionslandslag slik man gjør i Storbritannia. Det er mulig jeg er helt på vidda når jeg skriver dette, men noe må det jo være.

Que?

Flyet tar av. Flyet flyr. Flyet lander. Jeg befinner meg i Middelhavet. Det er torsdag og Vålerenga skal spille kamp mot Tromsø på lørdag. Vi finner fram til leiebilen og stapper den full med bagasje, mer bagasje og unger. Setene vi har leid kan umulig oppfylle de kravene vi selv har blitt pålagt av EU å følge. I tillegg er det komplett umulig å montere dem i bilen. Jeg spør derfor en ansatt på min spartanske spansk. Jeg får en regle tilbake som jeg forstår bruddstykker av:

”Nei, jeg kan ikke hjelpe deg med å montere bilsetene. Dette fordi jeg som ansatt i Europa bilutleie ikke kan gjøre meg selv ansvarlig dersom setene skulle bli montert feil. Skulle du havne i en bilulykke og noe skulle skje med dine barn, så kan du saksøke meg om mitt firma. Derfor må du montere dem selv.”

Så da står man der da med et sete, uten monteringsanvisning, det er 35 grader i skyggen, kona forventer at det skjer noe, ungene skriker og du vet at det er kald øl på hotellet.

Etter en serie med banneord kommer barnesetehælvetet på plass. Bilen har heldigvis aircondition, og den har et finfint anlegg. Jeg kobler iPoden til bilen og vips så blir det fred i stua. Minken Fossheim leser om Pippi Langstrømpe. Du kan si mye om Minken Fossheim, men lese det kan dama. Ungene sovner og det blir mulig å svitsje over til litt kvalitetsmusikk fra Guccigutten Kanye West. Jada, ferie er ok til tider.

Vi kommer oss ut fra flyplassen, det går i 120 forbi Real Mallorcas stadion. Vi skal nordover til sol og badestrender. Vålerenga skal nordover til Tromsø for å spille nøkkelkamp i serien. Det er umulig å ikke tenke på det faktum at jeg har reist fra landet og laget i den mest hektiske perioden klubben har hatt på sommeren så lenge jeg kan huske.

Vel, jeg har alliert meg med min bror som har lovt å holde meg oppdatert. Det er torsdag og gutta skal møte ”gutan” om tre dager. Fram til det har jeg tenkt til å finne ut om det er et eller annet hotell som viser norsk TV. På fredag har jeg ikke funnet dette hotellet. Lørdagen går og så er søndagen der. Den starter med 34 grader i skyggen for min del. En kort tur til byen og drakta mi er klissvåt av svette. Dri-fit fra NIKE fungerer ikke under sånne forhold. Jeg tenker forøvrig på at det må ha vært helt jævlig å spille under VM. Kvikksølvet krøp opp over 30 grader i flere uker – det eneste fornuftige man kan gjøre da er å ligge i skyggen og drikke øl. Men det er 12 grader i Tromsø. 26 i Oslo ifølge broder’n.

Tromsø – Vålerenga

Kampen mellom Tromsø og Vålerenga på nye Alfheim kunstgress er i gang. Jeg får den første SMSen etter 30 minutter:

SMS: 30 minutter spilt. Vi hadde akkurat en stor sjanse, men det står 0-0. Skjer lite, Tromsø har spilt best.

Som forventet med andre ord. Jeg henter meg en San Miguel og logger meg på VG-live med mobilen. Det koster sikkert kjetting, men i nøden spiser selv fanden fluer.

Samtidig piper det i telefonen. Ny SMS fra Oslo, Noruega:

SMS: 1-0 til sameland… Åh, takk og pris! Offside… feil fra dommeren, men noen ganger må jo vi ha litt flaks også. 0-0 til pause.

Noen ganger må også vi ha flaks. Det jevner seg ut, og Ivar Morten Normark er stor nok til å legge liten vekt på denne episoden. Som regel er det vi som får denne typen avgjørelser i fleisen, men denne gangen er det altså Tromsø som blir snytt for en soleklar goal i følge VG.

Så skjer det som aldri skjer, men det skjer likevel:

SMS: Ja! Storbæk på herlig frispark rett i krysset. 0-1.

Gutten fra Trysil som har vokst seg til en mann i Vålerengadrakta har meldt seg på i kampen om rundens mål, vi leder og jeg hopper rundt som en apekatt i huset som jeg har leid i Pollenca på Mallorca.

Det skjer noe med Tromsø etter dette, og det er vel det som gjør dem til et bunnlag. En kollektiv svikt i følge Normark. (Fritt sitert etter VG.) Vålerenga tar over det meste på banen, og fem minutter senere er vi nesten der igjen:

SMS: Corner. Blir hedda i stolpen av Ronny… Vi eier ballen og banen nå…

Så er det 15 minutter og broder’n begynner å få nerver:

Vi styrer alt. Men Tromsø har de to homosamene Årst og Rushfelt som plutselig finner på noe. Berre og Thomas ut med krampe… Litt mye øl og sol sommer. Faen, nå har dem frispark 17 meter igjen. Og det går rett i muren – takk.

Men det er vi som har kontrollen i denne kampen. Vi er formlaget i norsk Tippeliga, vi er kongene i blått fra Oslo ØST. Det er noen få minutter igjen og nevøen til naboen min gjør seg bemerket:

SMS: Alexander Mathisen er alene gjennom, han blir felt men får frispark på 18 meter. Og det går over…

Det er tydelig at vi begynner å nærme oss tre nye poeng, for like etterpå kommer følgende melding:

SMS: Faen i hælevte. Balla og grønne erter! Forbanna samenisser. Tromsø var over på vår banehalvdel… Møkk altså!

Men som i alle andre kamper så er det ikke over før dommeren blåser i fløyta. Jeg biter negler og skyller ned angsten med enda en øl fra San Miguel. Og i det jeg tar den siste svelgen piper det igjen:

SMS: Åh! Arason redder et sykt skudd fra Rushfelt. Tromsø presser som faen nå.

Dette er ikke bra. Jeg klamrer meg til ølen og ber til de gudene jeg tror på. Holder dette eller skal vi bli snytt på overtid. Så kommer dagens siste melding:

SMS: 1-1. Nei og nei. Jeg skrev feil. Vi vant. 3 poeng hihi.

Jeg satte ølen i halsen og kastet meg på røret. Den slags tull må man ikke komme med til en hardt prøvet mann. Broder’n som ler seg fillete, han skal på kamp igjen om noen dager. Da er det Aalesund i cupen.

I morgen, i morgen men ikke i dag…

Den kvelden sovner jeg med et smil om munnen, jeg gleder meg til gutta skal mose fiskera fra Nordvestlandet. Tre dager skal slåes ihjel på stranda. Et liv som passer bra for meg så lenge jeg kan sitte med store solbriller og myse mot sola…

Spania er forøvrig et fint land. Tempoet her nede er tilpasset klimaet. Mens vi nordboere alltid har det travelt, har spanjolene (NEI, det heter ikke spaniere Ernst Leersveen.) det aldri travelt. Manana (uttales manjana) betyr i morgen. Og det man kan gjøre i morgen det gjør man da i morgen, eller i over i morgen. For min del blir det meste gjort når det må gjøres her nede. Ingen planer, ingen krav, ingen møter, alt skjer etter impulsmetoden. Mulig det gir en del dårlige beslutninger, men fy faen så digg det er…

Vålerenga – Aalesund

Onsdagen kommer og det er kamp igjen. Broder’n er i følge seg selv fyllesjuk som ei voldtatt geit! (?) Mulig man kan bli fyllesjuk, men kan man bli fyllesjuk som geit og voldtatt i tillegg. Det må i så fall være på Hamar at slik skjer. Der er det å stappe ”festkjeppen” opp i geita like dagligdags som det er å ta seg en runk før sengetid for oss andre. Vel og merke etter at man har skjenka geita med hjemmelaga potetsprit… Subsidierte er disse geitene garantert også.

Vel, voldtatte geiter eller ikke. Min bror melder ikke mye de første minuttene. Jeg tripper nervøst rundt omkring og venter på meldinger. Den første kommer etter 45 minutter.

SMS: Det er 0-0 til pause. Vi har spillet, men selvfølgelig går ikke ballen i mål. Typiske feberredninger fra keeper osv…

Jepp, dette har vi vært med på før (og vi skal få mer noen dager senere). Og så piper det igjen.

SMS: 0-1. F***a!

Typisk, klassisk, helvetes dritt. Banneordene hamrer i veggene i den spanske villaen. Vi vet jo alle hva som kommer til å skje nå. Drøøøøøøøøøøøøøying av tid, Uuuuuuuuuuuuuuuthaling av tid og mer møkkafotball fra fiskegutta.

Med rundt 15 minutter igjen å spille piper det i mobilen igjen:

SMS: Dette går til helvete.

Javel. Hvorfor? Det kommer ikke noe svar, men rett etterpå piper det igjen. Jeg skvetter til. Er det 0-2? Men neida, gladmeldingen kommer og den kommer godt:

SMS: Ja! 1-1. Freddy. Nydelig spill på kanten, overlap, løp og BANG!

Jeg har i mellomtiden beveget meg utendørs og befinner meg på Placa Major i Pollenca, på Mallorca, i Spania. Jeg ringer opp, og her er et utdrag av min brors strålende liveoverføring fra Felt F, rad 16 plass 9:

LIVE: Det er lagt til 4 minutter. Aalesund haler ut tida og har allerede fått to gule kort. Det er vel 3 minutter igjen. Litt fram og tilbake nå. Berre, Berre, er igjennom, skyter. Nei!!! Utenfor. Keeper redder. Vi får corner. Den slås der. Nei! Han lange løken header den ut til ny corner, nei innkast fra hjørnet. Freddy kaster langt. Keeper bokser ut, og JAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA!!!! MÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅL! Hahahahah! Storbæk klinker til, det er helt rått. JAAAAAAAAAAAAAAAA….

Så der står man i en liten middelaladerby i Spania og får direkteoverføring fra Ullevaal. Gladere mann ble ikke observert på Placa Major den kvelden.

Vålerenga – Lyn

Den neste kampen er byderbyet. Jeg gidder ikke å rippe opp i enda et tap for Lyn: Laget Uten Tilhengere. Jeg kan legge til at det ble observert en meget full og meget deppa mann på Placa Major natt til søndag. Den mannen kan ha lignet på meg – jeg fikk i alle fall med meg hangoveren hans hjem.

Søndagen forbigås i stillhet.

Gabardinmannen: Tour de Praha

Nei, du leser ikke feil. Gabardinmannen er på Tour de Praha, riktignok uten både hjelpe- og skinkeryttere, men jeg vil påstå at den sportslige prestasjonen langt overgår dophuene på to hjul i Paris.

Nei, du leser ikke feil. Gabardinmannen er på Tour de Praha, riktignok uten både hjelpe- og skinkeryttere, men jeg vil påstå at den sportslige prestasjonen langt overgår dophuene på to hjul i Paris. Fortsett å lese «Gabardinmannen: Tour de Praha»

VPNs reisebrev fra USA. Den siste – fra New York

Vår mann har nådd USAs mest berømte by. Og det prompter en skikkelig saklig redegjøring om amerikansk sportskultur. Fulgt opp med avføring, selvsagt. Det siste reisebrevet fra USA er klart:

Vår mann har nådd USAs mest berømte by. Og det prompter en skikkelig saklig redegjøring om amerikansk sportskultur. Fulgt opp med avføring, selvsagt. Det siste reisebrevet fra USA er klart: Fortsett å lese «VPNs reisebrev fra USA. Den siste – fra New York»

Harald samler familien

Å driver sitt eget selskap er tydeligvis greia blant dagens unge. I vinter valgte Haralds datter Lyn som sitt lag. Vår mann som sakte men sikkert har jobbet seg opp fra rennesteinen var knust. Men ungdommen er lett å lede – eget firma, ny kåk og bil var alt som skulle til.

Å driver sitt eget selskap er tydeligvis greia blant dagens unge. I vinter valgte Haralds datter Lyn som sitt lag. Vår mann som sakte men sikkert har jobbet seg opp fra rennesteinen var knust. Men ungdommen er lett å lede – eget firma, ny kåk og bil var alt som skulle til. Fortsett å lese «Harald samler familien»

VPNs reisebrev fra USA: Los Cabo

Vår egen globetrotter i VPN er på rundreise i USA, og nå har turen kommet til urinrøret på den skrukkete snabben sør for California. Der har han sett pupper, surfet med brune ubåter som ikke sank og gamle fotballfilmer. Buenos nachos bonitas! Har forstått det slik at det har herjet en liten diskusjon på VPN … Fortsett å lese «VPNs reisebrev fra USA: Los Cabo»

Vår egen globetrotter i VPN er på rundreise i USA, og nå har turen kommet til urinrøret på den skrukkete snabben sør for California. Der har han sett pupper, surfet med brune ubåter som ikke sank og gamle fotballfilmer.

Buenos nachos bonitas!

Har forstått det slik at det har herjet en liten diskusjon på VPN angående hvor vi er når vi skriver artikler og da spesielt dagbøkene. Dette er jo bortimot en dagbok, riktignok ikke VPNs, men min personlige. Jeg kan opplyse om at jeg sitter og skriver denne på en laptop i en solseng i ved poolen i Los Cabo San Lucas. Jeg har ca fem meter bort til den baren som er senket ned i bassenget, så jeg kommer vel til å jobbe meg gjennom noen Pacifico-øl, samt noen daiquiri, Long Island Icetea og Miami Vice-drinker før denne alternative dagboka er ferdig rabla ned. Og dere skal vite at jeg trenger dem, for her er det 35 grader allerede klokka 11 om morgenen. Det er kanskje ikke så mange som vet hvor Cabo ligger, men forklaringen er enkel: Dere vet den halvøyen som ligger nedenfor sør for California og som ligner på en skrukkete snabb? Vel, helt sør på den, der hvor urinrøret er – der ligger Cabo. Med andre ord så er jeg gledelig langt unna Hamar.

Om ikke det er nok så er det nok av amerikanske damer her som blir veldig frisinnet etter noen drinker. Da er det «å se hvor tøff jeg er som sprader rundt uten bikinitopp». USA har, etter vårt syn, et noe unormalt forhold til hud. Satt og så på National Geographic Channel på Hawaii og der gikk det en doku om et stammefolk fra Amazonas. De stakkarene har jo aldri vært innom Sjappa og dressa seg opp i kule klær så de er derfor nødt til å benytte det de finner i skogen. Det de finner er stort sett penisfutteral, så det blir mye hud. Men frykt ikke dere nykonservative evangelister, det er ikke mulig å se noe av Guds skaperverk, for alt mellom kneleddet og halsen er sladdet. Tror dere da jeg ble mer eller mindre oppmerksom på de kjønnlige forskjellene? Fikk jo selvfølgelig ikke med meg noen ting, men satt i stedet og så etter glipper i sladdingen i stedet for å få med meg noe informativt om penisfutteralfolket.

Sånn er det her også. Å se en dame uten bikinitopp på stranden er for amerikanere som julekvelden å regne. Og hvilke julekvelder det er her. Man merker for øvrig også fort at det finnes en del vedtatte sannheter om Norge, så når jeg opplyser om at det i Norge er lov for damer å blotte jura på stranden så fikk jeg vite om følgende liberale vedtekter i det norske lovverk:

I Norge er all narkotika lovlig.
I Norge selges det øl, vin og sprit over alt.
I Norge er prostitusjon legalisert og et aktet yrke.
I Norge er det ingen aldersgrense ved kjøp av pornografi
I Norge er det ingen aldersgrense ved kjøp av røyk.

I tillegg kom det sedvanlige spørsmålet om hvor i Sverige Norge lå og dette med isbjørner i gatene da.

Etter en kort redegjørelse om forskjellene ved landene Danmark, Norge, Svalbard og Nederland, samt en beskrivelse av hvordan det norske skattesystemet på alkohol var vi på nett.

Ellers så er jo fotballinteressen her upåklagelig. Jared Borgetti er den store stjerna og han er avbildet på alt mulig her nede. De har daglige VM-sendinger som ledes av en knyttneve med leppestift og alt er fryd og gammen. Til og med gamle klassikeren «Victory» har de tatt seg tid til å sende. For de av dere som ikke har sett den så er handlingen lagt til en tysk fangeleir under 2. verdenskrig. Noen fotballspillende fanger får lov til å spille mot det tyske landslaget, og dessverre for dolferne består fangelaget av ikke ukjente spillere som Pelè, Bobby Moore, Osvaldo Ardiles, Paul van Himst, John Wark og vår egen bartesam: Hallvard Thoresen. I tillegg må de fylle opp laget med en halvfeit Michael Caine og Sylvester Stallone. Sly er keeper i filmen og står som en bokser, på vondt og ondt. Dessverre for oss nordboere blir Hallvard og den melkehvite Weisflogprimer’n hans benka til fordel for Michael Caine, men Hallvard tar hevn da han får stå ved siden av selveste Sly Stallone og se dum ut under rømningsforsøket i pausen. Jeg priser meg lykkelig for at han ikke hadde en replikk da for hele ansiktet hans lyste «come on boys, we are only down 1-4. It’s still hope in the hanging snore» Uansett, kampen endte 4-4 og fengselsfuglene vant Gestaposjefen, Max von Sydow, sin respekt og rømte sammen med alle tilskuerne etter en særdeles vellykket pitchinvasion.

For de av dere som er interessert i politikk har dere sikkert fått med dere at forholdet mellom USA og Mexico er sånn småkjølig nå. USA har jo sendt 6.000 soldater fra Nasjonalgarden for sikre grensen til Mexico. Blir det samme som om vi setter 300 Heimevernssoldater i skyttergrav på grensen mot Sverige for å hindre at alle svenskene kommer og tar sommerjobbene på Herbern og Lekteren. Visstnok gjøres dette for å sikre grensene mot terroristangrep. Ja, for det er jo så mange talibansoldater som går rundt med Sombrero, sier Arriba og drikker tequila rett fra flaska. Dette faller mexicanerne tungt for brystet, men kan neppe måle seg med reaksjonene etter at Mexicos president Fox svarte med at han vil legalisere alle typer narkotika, i alle fall i fylker som grenser til USA, for på den måten å øke turismen. Goggen er jo ikke kjempebegeistret for dette, selv om han i sin ungdom snårta sin del av Colombia, så det kan bli interessant å følge med på denne føljetongen.

I Cabo er det bortimot fri flyt av horer og narkotika. Tipper jeg får forespørsler om begge deler ca 50 ganger hver dag og begynner vel å bli litt lei det. Dette er nok også et utslag av at landet i sin helhet er lutfattig og at en stor del av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. Noe må man jo som kjent leve av.

Los Cabo San Lucas går også under navnet Marlin Alley. Havnen her er proppfull av svære utgaver av Røkkes Celina og de har alle rundt 50 forskjellige oppheng til fiskestenger. Så Marlin er sjefolainen her. Eneste problemet er at det er rike amerikanere som eier alle båtene og det virker som om de er her maks 1-2 weekender i året. Så alle de svære båtene ligger bare pal. Det stoppet ikke oss. Vi dro på Maarlinfiske. Vi leide den minste båten i kunne finne, den eldste fiskeren og så mye øl båten kunne bære. Så med vannstanden faretruende nær ripa var det å sette kursen vekk fra land og håpe på å at vi fikk en sånn nesevis fisk med seil på ryggen på kroken så vi kunne ta bilde av den. 8 timer og 1.500 kroner senere var det bare å innse at det kunne vi bare glemme. Riktignok svømte de fiskene rundt båten vår og spiste av agnet, men kroken lot de ligge urørt.

Ellers er det mye bølger her i Cabo også. Og som på Hawaii så skal det liksom surfes når det er bølger. Her og på Waikiki er det nesten bare turister, men ellers på O’ahu og da spesielt på nordsiden så er de forskjellige bølgene delt mellom de forskjellige surfegjengene. På North Shore, med bl.a. Waimea Bay og The Pipeline, verdens mest perfekte bølge, er det Wolfpack som regjerer, så hvis du tar med deg et brett og padler ut dit og prøver deg på deres bølger får du deg 4 tette og ei badehette fra Billabong. Du får kun være der hvis du selv er medlem eller hvis du padler ut og blir introdusert av et medlem.

Og ettersom jeg tross alt besøkte noen som bodde der fast fikk jeg bli med ut på broder’n sitt longbord. Nå skal det sies at jeg ikke hadde noen planer om prøve meg på The pipeline, for dersom en med mine surfeferdigheter gjør det bærer det rett til sykehuset. Det blir som å stå ned bob-banen på Lillehammer på lengdeløpsskøyter uten å ha basisferdighetene for å ta på seg en hjelm. Men å bare sitte på brettet og fortelle skrytehistorier om hvor fine og store bølgene var i håret på Jan P. Syse kunne jeg jo alltids gjøre. Grunnen til at jeg nevner dette er jo at jeg ikke har snakket noe om bæsj i dette reisebrevet enda og surfing og bæsj er som ski og staver. Med mindre du er Cato Zahl Pedersen så hører det sammen. Det jeg skal fortelle dere nå kom vel aldri frem i Baywatch eller andre surferelaterte filmer og tv-serier, men når surferne har sittet og ventet på den rette bølgen i noen timer så er det jo ikke unaturlig at brygger opp til høytrykk innabords og man føler for å gi friheten i gave til noen brune makreller. Til dere som tror man da padler inn igjen og leter et ikkeeksisterende offentlig toalett på stranden kan jeg bare opplyse dere om at dere tar grundig feil. Nei, venter man på den riktige bølgen og må trekke noen kabler lirker man bare av shortsen, dytter rompa ned i vannskorpen og frigir gårsdagens middag mens man roper «Don’t worry. It’s a sinker, not a floater». Ofte så stemmer jo det, men ikke alltid. Da jeg var der ute hadde vi en «ikke alltid» opplevelse. Mens en lokal kar rett i nærheten satt og fuktet ringen og ropte don’t worry, it’s a sinker skjedde det noe rart. Hvis du har dratt i gang en påhengsmotor etter at du har vippet den sånn halvveis opp, slik at propellen står skrått i vannkanten, vet du hva jeg snakker om. Det surkler og spruter og drønner og brøler. Slik var det med han karen også. Og det spruta sånn brunt muddervann med maiskorn og greier. Det hadde vært ille nok om det bare hadde vært Mr. Hankey som hadde seilt stille og rolig inn i solnedgangen, men dette var direkte utrivelig. Dette var verre enn å måtte overvære en marathonkonsert med Ole Ivars midt i Hamar sentr…nja, kanskje ikke akkurat det da, men den asfalterte veien som alle husene klynger seg til. Da er det jo ikke noe gøy å være i nærheten.

Så der satt jeg på brettet mitt, solbrent å fyllesjuk og så noe brunt spre seg i vannet som en oljeflekk i vannet ikke mange meterne bortenfor meg og veien til sikkerhet gikk via The Pipeline. Jeg padlet innover og gikk inn med noe leftovers fra pipelinen. Det er mer enn nok for meg så der jeg i panikk og dødsangst skrek sangen Jesus elsker alle barna mens jeg klorte meg fast i brettet og konstaterte at leftoverbølgen brøt bortimot på stranden med meg på toppen, ca 2-3 meter over. Det var bare å innstille seg på at dette ville gjøre vondt. Det var vondt og det var ydmykende. Veldig ydmykende. Det som skjedde var at jeg gikk jo rett i sanden og fikk sånn delvis slått luften ut av meg får jeg ble skyllet oppover stranden. Det er en grunn til at det er god friksjon i sandpapir skal jeg si dere. Ble bra høvla opp på brystkassa og armene for å si det sånn. Shortsen forsvant sånn halvveis, for ikke å si helveis ned på knærne og jeg ble med dragsuget ned mot bølgene igjen. Vel nede sto jeg på alle fire og lurte på hva som traff meg. I det jeg kom på at det var en bølge brøt neste bølge over meg og siden jeg sto rompa i været og hadde nesen vendt inn mot land fikk jeg rensket godt opp i katakomben min før den ble etterfylt med sand. Har dere sett den scenen der Karius og Baktus blir overrasket av den slemme tannlegen? Omtrent slik hadde mine bendelormer det også. Tipper de sang «Alt er bare trist og leit» i flere dager etterpå. Så neste gang en dame dumper meg med beskjed om at det ikke er nok å ha et perfekt ytre om ikke det indre står i stil så skal det kremcontaineren på vite sannheten. Jeg har ikke bare vært utsatt for tarmskyld, men jeg har pokker meg blitt sandblåst innvendig. Det er intet feil med mitt indre, det er skinnende rent og du kan for pokker speile deg i pølseskinnet mitt.

Jo mer jeg tenker på det jo sikrere blir jeg. Jeg er overbevist om at den overfornevnte episode var delaktig i den ulykken jeg hadde i Vegas. Det man trenger for å lage sement er jo å blande vann, sand og det gråe pulveret. Der og da hadde jeg to av tre ingredienser. Jeg er overbevist om at denne sanden bandt opp kakene mine og det var dette som gjorde den ble så kram og god. Du kan vel nesten si at sanden fungerte som kitt for shit.

Det er mulig jeg ikke bør være så åpen om mine dorutiner, slikt kan jo slå tilbake mot meg når jeg kommer tilbake og skal finne plassen min gamle konge, men konsekvensene av det orker jeg ikke å utrede når jeg nå er ferdig med min 5. stive drink her i bassengkanten

Siden det ikke er noen kamper mens jeg er her i nede i Coronaens hjemland så kan jeg i alle fall nevne at jeg tydeligvis er en høyt aktet person i og rundt Vål’engamiljøet. For det tikket plutselig inn en sms her om dagen med en VPN spørreundersøkelse om hva jeg syntes om Rune Lange og om han ville slå til. Ikke nok med det, jeg ble sitert også i den påfølgende artikkelen i VPN, så det kan vel ikke være mye tvil om at denne poden kan fotball. Får bare håpe Rune Lange bruker sommerferien til å trene seg i form og ikke finner opp flintsteken på nytt.

Vel, jeg får gi meg før jeg blir så full at jeg sovner over tastaturet. Neste stoppested for min egen del er New York. Så inntil jeg får rasket sammen noe intimt derfra kan dere trygt være på VPN.

VPNs reisebrev fra USA: Los Angeles

Vår egen globetrotter er for tiden i USA, og denne gangen er det Los Angeles-området som har fått æren av hans besøk. Les hvordan USAs svar på Hamar er, hvor snill man er med personer som henger opp-ned i en loop og hvordan ekte helter reagerer når leveringen av brunevarer ikke gikk som planlagt.

Vår egen globetrotter er for tiden i USA, og denne gangen er det Los Angeles-området som har fått æren av hans besøk. Les hvordan USAs svar på Hamar er, hvor snill man er med personer som henger opp-ned i en loop og hvordan ekte helter reagerer når leveringen av brunevarer ikke gikk som planlagt. Fortsett å lese «VPNs reisebrev fra USA: Los Angeles»

Hvem holder du med?

«Jeg så tittelen i Klassekampen på onsdag og begynte umiddelbart å tenke på fotball-VM, og: Hvorfor er det sånn at «venstresidas dagsavis» har noen av de mest interessante artiklene om fotball i Norge?»

«Jeg så tittelen i Klassekampen på onsdag og begynte umiddelbart å tenke på fotball-VM, og: Hvorfor er det sånn at «venstresidas dagsavis» har noen av de mest interessante artiklene om fotball i Norge?» Fortsett å lese «Hvem holder du med?»

VPNs reisebrev fra USA: San Francisco

VPNs mann i Statene har kommet til San Francisco og da kan dere tenke dere hva reisebrevet handler om. En herlig blanding av seriøs ettertanke og rein toalettkunst:

VPNs mann i Statene har kommet til San Francisco og da kan dere tenke dere hva reisebrevet handler om. En herlig blanding av seriøs ettertanke og rein toalettkunst: Fortsett å lese «VPNs reisebrev fra USA: San Francisco»

VPNs reisebrev fra USA: Honolulu

VPN har mottatt sitt første reisebrev fra USA. Alle nettsteder med respekt for seg selv har da en USA-korrespondent? OBS! Vår mann har en smule rikt språk, ligg unna om du er lett støtt. Og joda, det er noe Vålerengarelevans her:

VPN har mottatt sitt første reisebrev fra USA. Alle nettsteder med respekt for seg selv har da en USA-korrespondent? OBS! Vår mann har en smule rikt språk, ligg unna om du er lett støtt. Og joda, det er noe Vålerengarelevans her: Fortsett å lese «VPNs reisebrev fra USA: Honolulu»