Elisabeth Skoglund Johnsen kom forrige uke ut med boka ”Den kollektive kroppen”. VPN tok en prat med forfatteren for å høre litt om bakgrunnen for boka.
– Denne boken er altså en enkel bearbeiding av min masteroppgave i sosialantropologi, som ble avsluttet våren 2007 ved Universitetet i Oslo. Sosialantropologi er et fag som tar sikte på å studere mennesker i deres «kulturer», vi antropologer forsøker å gi en forståelse av sammenhengene mellom de ulike sidene ved menneskers væremåter. Boken beskriver mine erfaringer og opplevelser i Klanen som utenforstående. I all hovedsak handler boken om hvordan fotballsupportere i Klanen bruker kroppen på tribunen – altså kroppslige bevegelser og følelsesmessige tilstander, forteller Elisabeth engasjert.
Hvorfor valgte du å skrive en slik oppgave? Hvorfor falt valget på Klanen?
– Det er mange tilfeldigheter som gjorde at dette ble mitt masterprosjekt. Først og fremst er jeg selv fotballspiller og liker idretten. I tillegg bor store deler av familien min i Newcastle, der fotball konstant er et tema. Og så bor jeg selv på Valle og blir til stadighet fascinert av all flaggingen fra balkongene. Men det som gjorde at jeg valgte å vie to års studier til Klanen var at jeg for noen år siden havnet på en kamp tilfeldigvis og ble betatt av samstemtheten på tribunene. Både syngingen med tilhørende bevegelser og reaksjonen på spillet inntraff nøyaktig likt – dette kunne ikke være tilfeldig? Da var nysgjerrigheten i gang!
– Ved noen anledninger stilte jeg meg på første rad med ryggen til banen slik at jeg kunne se supporterne og ikke spillet. Det var fascinerende hvordan reaksjonene inntraff på nøyaktig samme tid. Flertallet reagerte likt med ansiktsuttrykk og verbale utsagn. Dette fikk meg til å forstå at supporterne deler en felles virkelighet, sier hun. Elisabeth forteller videre at det å opptre på en kollektiv måte er typisk for mange supporterklubber – ikke bare Klanen.
– Jeg har i boken prøvd å forklare hvorfor det å opptre kollektivt er viktig for å skape et sterkt fellesskap. Det vil alltid være grupperinger med ulike meninger om tribunelivet i en såpass stor mengde mennesker som Klanen er, og jeg tror det vil være en utfordring å beholde det kollektive desto flere man blir – men desto viktigere blir det nok også. Jeg har absolutt opplevd at supportere i Klanen nå tar til seg både engelsk og italiensk tribunekultur, men jeg tror ikke det kollektive er i fare for å forsvinne. Man er nettopp nødt til å opptre kollektivt for å få til effekter på tribunen, forteller 27-åringen.
Hva var det mest positive du har opplevd under arbeidet med oppgaven? Mest negative?
– Det mest positive under arbeidet med studien må være miljøet i Klanen. Hele atmosfæren rundt Klanen er fantastisk; det gode humøret, lekenheten og ikke minst det inkluderende miljøet. Samtidig ble jeg svært positivt overrasket over mangfoldet i Klanen og at man sammen klarer å skape noe på tvers av at det er ca tretten tusen ulike meninger om ting. Jeg har ikke opplevd noe negativt med Klanen, men det som ble min største utfordring var å holde distansen samtidig som jeg skulle forsøke å bli en av dere, det er jo sånn den antropologiske metoden fungerer. Det var vanskelig å ikke bli sugd med på kamp, jeg var nødt til å hele tiden være observant på det som skjedde rundt meg. Og det var vanskelig når jeg til stadighet ønsket å bli med på å skjelle ut dommeren eller lignende.
Boka er spekket med herlige beskrivelser av hvordan Elisabeth har opplevd Klanen på nært hold. Skildringer av enkeltpersoner på kamp, episoder fra Bohemen og fra bussturer på vei til bortekamp. I tillegg har hun snakket med mange forskjellige Vålerengasupportere.
– Jeg fikk mange positive tilbakemeldinger fra supportere på turer og på Bohemen. Flertallet syntes det var morsomt å diskutere med meg, samtidig som noen trakk seg unna. Jeg var også obs på å være ydmyk og ikke trenge meg for mye på folk, jeg ville jo helst ikke påvirke situasjonene for mye. Men jeg må si at jeg har fått utrolig mange hyggelige tilbakemeldinger fra supportere som har lest oppgaven eller boka nå i etterkant av at jeg leverte. Jeg er takknemlig for alle innspill, jeg har tross alt fulgt dere en sesong, mens mange av dere har fulgt Vålerenga siden tidenes morgen!
Etter å ha jobbet så tett på en gjeng supportere i mange måneder, sitter Elisabeth igjen med mange gode erfaringer.
– Jeg har nok blitt mest overrasket over hvor stor del av studien og supportervirksomheten som ble satt i sammenheng med kroppslig teori. Jeg var ikke klar over dette på forhånd og det var noe som gikk seg til underveis i feltarbeidet. Jeg skjønner i etterkant at dette med kroppen er viktig for å kunne forklare det sterke fellesskapet jeg mener at fotballsupportere har. Uten å se på kropp tror jeg det er vanskelig å begrunne fundamentet i alle supporterklubber.
Da Elisabeth begynte med oppgaven, så hun ikke for seg å skulle gi ut bok.
– Jeg ble oppfordret av en lektor på instituttet mitt om å sende forlaget et sammendrag av studien. Og det gjorde jeg, i tillegg til at den samme lektoren sendte dem en faglig vurdering av oppgaven. Etter noen uker ble jeg kontaktet av forlaget som ønsket en samtale med meg, og så var det hele i gang. Forlaget likte den kroppslige vinklingen i studien og hadde en stund hatt et ønske om å gi ut noe supporterlitteratur. Akilles er et idrettsforskningsforlag. Det er så klart veldig stas å få gitt ut oppgaven via et forlag, jeg hadde ikke drømt om at dette var en mulighet på forhånd.
Hva slags forhold har du til klubben i dag?
– Jeg har så klart blitt veldig glad i Vålerenga som klubb, men jeg er nesten desto mer fan av Klanen. Etter å ha fulgt dere så intenst i ti måneder er det vanskelig å ikke bli fascinert. Jeg har blitt kjent med utrolig mange flotte mennesker som jeg fortsatt har kontakt med i dag! Men det skal sies at jeg automatisk forsvarer Vålerenga i alle situasjoner der jeg kommer opp i en diskusjon omkring fotball. Så fra å ikke støtte noe norsk lag, har det nok skjedd noe med meg underveis. Jeg kan nok ikke sammenlignes med dere mest ihuga supporterne, men jeg kan godt kalle med en solid tilhenger av Vålerenga og ikke minst Klanen.
– Ellers håper jeg at boken kan være til glede for supportere i Klanen og andre supporterklubber – jeg tror nemlig at mye av det grunnleggende om kroppen er felles for ulike supporterklubber. Jeg håper så klart også at dere i Klanen kan ha noe nytte av å lese en antropologisk vinkling på det dere gjør på tribunen – om ikke annet så håper jeg å ha fått frem noe av klanssjelen!
I morgen, lørdag, sitter den blide forfatteren i Sjappa og signerer bøker kl. 12-13.