Historien om Bob Lord of Burnley

Du har antagelig aldri hørt om fyren, men boken om Bob Lord of Burnley bør du vurdere å lese selv om Vålerenga-relevansen er lik null.

VPN har riktignok ikke lest boken som kom ut i forrige uke: “Bob Lord of Burnley – the biography of football’s most controversial chairman”. Men boken på 460 sider virker definitivt lovende. Han kalte seg selv noen ganger Lord Bob, men ville egentlig bli kalt: The John Bull of Football. Hva tenker du om en styreformann som heter Bob Lord og som endrer navnet på Main Stand på stadion til Bob Lord Stand?

It was well known in referring circles that referees were made aware if they had performed poorly at Burnley: the small drinks cabinet remained locked and the key would not appear at the end of the game.

Dette er en historie om «the self-made butcher who ruled the club from 1955 to 1981», skriver Amazon i sin omtale av boken. Han provoserte mange med sin nådeløse stil og mange oppsiktsvekkende synspunkter. Han mente noe om alt mulig, og han var ikke redd for å si meningen sin eller redd for å tråkke folk på tærne. Boken låner et Alex Ferguson-sitat: «He could start an argument in an empty house». Bob Lord var «a rebel with a cause», og på mange måter en fotballjournalist sin våte drøm.

I dag er det internasjonale finanskonsortium eller holdingselskap som eier og driver de store fotballklubbene. Tidligere var det folk som Bob Lord og Louis Edwards (1965-1980 Manchester United). Dette var stort sett «gutter» som elsket sin lokale klubb, og som ville gi litt tilbake til klubben de hadde elsket siden barndommen.

Bob Lord var også en av de første lederne som drev en fotballklubb virkelig forretningsmessig. Burnley klarte på den tiden å produsere toppspillere i årevis, og klubben var blant de første med et ordentlig ungdomsakademi. Det var fordi han var forut for sin tid og investerte penger i akademiet. Og han solgte spillerne for å skaffe penger til å holde liv i klubben og hans egen visjon.

Bokens forfattere (som begge har skrevet flere bøker om Burnley FC tidligere), Dave Thomas og Mike Smith, skriver: «The development of Gawthorpe training ground made Burnley the envy of all the other clubs».

Leighton James er for eksempel et Burnley-produkt, og etter debuten i 1970 ble han solgt til Derby i 1975. I 1977 betalte QPR 310.000 pund for James. Willie Morgan er en annen Burnley-suksess, som ble solgt til Manchester United i 1968.

Jimmy McIlroy ble i 1950 kjøpt som 19-åring for 7.000 pund, og solgt til Stoke for 25 tusen pund 13 år senere. Jimmy fikk kallenavnet «Brain of Burnley», og fansen var svært misfornøyd med Bob Lord på grunn av nettopp det salget. Men det ga klubben penger, og han solgte senere flere spillere til Manchester United.

Jews who run TV

I England har de det litt nedsettende uttrykket barrow boy, og han gikk nettopp fra å være en gatehandler til å drive sin egen slakterbutikk, og etter hvert sjef for 14 slaktebutikker og styreleder for sin elskede lokale klubb: Burnley.

Nærmest rutinemessig nektet han journalister adgang. I 1966 ble tre aviser og seks individuelle journalister stanset på vei til presseboksene på Turf Moor, og Burnley-spillere som lot seg intervjue uten hans tillatelse, fikk bøter. Dette var slettes ikke vanlig på den tiden, og en avis omtalte han derfor som «the Khrusjtsjov  of Burnley». Khrusjtsjov var for øvrig lederen av Sovjetunionen fram til 1964.

I sin selvbiografi argumenterte Bob Lord for at live-overføringer av tv-kamper ville ødelegge for klubbene og føre til færre tilskuere på kampene. Det var altså derfor BBCs program Match of The day (det vi tidligere kalte Tippekampen) ikke fikk adgang til Turf Moor fra 1964 til 1968.

Han var æresgjest på en spesiell middag i 1974, og måtte senere beklage hva han der sa (flere forlot middagen): «We have to stand up against a move to get soccer on the cheap by the Jews who run TV». Manny Cussins var på den tiden styreformann i Leeds, og jøde, og han sa han ville forlate styrerommet hvis Bob Lord noen gang ville besøke Elland Road. Bob Lord svarte med å nekte sine styremedlemmer å reise dit.

A legendary football figure

Når Bob Lord i dag skal forklares brukes ofte ord som belligerent, argumentative, controversial, autocratic og forthright. Altså krigersk, argumenterende, kontroversiell, autokratisk/enehersker og ærlig/direkte. Det er jo ikke alltid man skal høre på reklamen, men «a legendary football figure to rank alongside Busby, Shankly or Clough» virker i alle fall fristende på undertegnede.

Burnley er og var en liten by uten selvtillit 34 kilometer nord for Manchester. Byen er omgitt av rurale jordbruksområder og små landsbyer, og har 87 tusen innbyggere, men særlig unge folk flytter derfra. British National Party har lenge hatt økende oppslutning på grunn av utbredt fattigdom i byen og fordi en relativt stor andel av befolknigen kommer fra Asia. Byen har lavere forventet levealder enn resten av England, og du blir vel ikke veldig overrasket om du skjønner at i Burnley stemte 66 prosent for Brexit, altså leave.

I dette området var det Bob Lord fant sin plass og ble styreformann i 1955, og de første årene med han som sjef er fortsatt de mest suksessfulle årene i Burnley FC sin historie. Rent sportslig var det genialt å ansette Harry Potts som manager i 1958, som førte til at de faktisk vant ligaen to år senere og spilte FA-cupfinale i 1962.

For å sette kjøp og salg av spillere i perspektiv på den tiden, Wikipedia skriver: Potts made his first cash signing for the club, left back Alex Elder. His second cash signing was made eight years later.

Potts = Beckham

Her må vi ta med et lite sidespor fra Clarets Mad – som de skriver om seg selv: «Proud Supporters of Burnley FC».

Harry was born in Hetton Le Hole and when he was a boy he was a big pal of ex Liverpool manager Bob Paisley. They were known as the terrible twins in the village, playing football together and a lot of snooker. The big treat of the week was a game of snooker and then a bag of chips made by Harry’s mum and then put in a cone shaped paper bag made by his dad.

When Harry returned to Burnley after serving in India during the war he had the best tanned legs in Burnley and with his blonde hair and good looks was Burnley’s 1940s answer to David Beckham long before David Beckham was ever invented.

Tilbake til Bob Lord og noe av det han kjempet for: Fjerne maksimumslønnen til spillerne, nei til søndagskamper (da ble kampene kun spilt på lørdager) og ja til profesjonelle dommere. Mannen var kontroversiell, og både elsket og hatet. Misnøyen fra fansen startet i 1963 da Jimmy McIlroy ble solgt til Stoke. Burnley-fansen sto på The Longside, og i årevis sang de for sin styreformann (og det var ikke ironi):

Bob Lord’s a bastard (clap clap, clap, clap)

Bob Lord’s a bastard (clap clap, clap, clap)

Bob Lord døde av kreft i 1981, og som boken skriver:  Only death spared him the humiliation of an FA inquiry into Burnley’s finances.

VPN handler om Vålerenga, men bør vi ha saker som dette innimellom?

View Results

Loading ... Loading ...

Kilder: Wikipedia, The Guardian, Sky News, Amazon og Burnley Express.

Facebook-kommentarer:

Ingen tilbakemeldinger

Det kan hende du også liker...