rekdal sexy2

I ferdig i Vålerenga

Klubben melder på sine sider at Kjetil Rekdal og klubben er enige om å avslutte samarbeidet.
VIF Fotball melder i formiddag at Kjetil er ferdig i klubben. Han har ikke fått sparken, men de er enige om å avslutte arbeidsforholdet. Hva som skjer videre for ham, og klubben, sies det ikke noe om. Det som virker sikkert er at klubben vil ha inn en ny ressurs da vi tviler på at de styrker administrasjon og støtteapparat såpass mye som de har gjort de siste 6 månedene bare for å la hovedtreneren igjen sitte med alt ansvaret.

Kjetil Rekdal kommer fra ei lita bøgd på nordvestlandet som heter Rekdal og på tross av at han sogner naturlig til Molde, og også spilte for dem som ung og håpefull, har han uttalt at Vålerenga var klubben i hans hjerte.

Som spiller dro han ut som ung og lovende, med striper i håret og et apekledd i nakken. Han kom hjem som en mann med 2 VM og en Brasilskalp i bagasjen. Og han kom til oss og en turbulent sesong med Tom Nordlie bak spakene.

Da Nordlie forsvant ble I spillende trener. Først ledet kan klubben til opprykk, deretter en cuptriumf, deretter måtte vi gjennom en beinhard høst som kuliminerte med kvalikkampene mot Sandefjord før det begynte å sitte bedre. Med en stødig hånd på rattet og den andre planta i lomma på Trøim ble laget stadig bedre. I 2004 var vi sekunder unna å vinne eliteserien etter at Lyn tilfeldigvis slapp inn akkurat nok mål mor RBK i sluttminuttene av sin kamp til at RBK kunne vinne gullet. Året etter var det derimot vår tur og vi vant serien i 2005 etter noen forferdelig nervepirrende uker. Den ubeskrivelige gleden jeg følte da jeg løp over gresset på gamle Falkum Stadion som supporter av laget  seriemesterne var helt spesielt. Det var første gang på 14 år eller noe at RBK ikke vant. Og det var du, jeg og I som fikk oppleve det.

Året etter var det slutt for første gang. Ting gikk tråere og I orka ikke å se laget underprestere, eller å bli pissa på som han sa det. Ting skulle ikke nødvendigvis bli bedre av at han forsvant. Riktignok skulle alt proffesjonaliseres og det kom ny giv og nye penger inn. Uten at det hjalp nevneverdig.

Da klubben var på felgen igjen og måtte ha en ny leder var Kjetil på plass igjen. Riktignok tok det noen måneder ettersom klubben måtte gjennom en veldig uryddig kandidatsorterings- og ansettelsesprosses. Men Rekdal kom tilslutt og det var på mange måter en ny I vi så. En mildere I som var mer defensiv på lagets vegne. Det var kanskje ikke så rart med en spillerstall som manglet litt av trua på seg selv, en økonomi som ble stadig dårligere og med et stort og ressurskrevende stadionprosjekt i anmarsj.

Med stadige kutt i administrasjon og ressurser til å drive a-laget krevdes det kløkt for å snekre sammen en god nok stall. Ikke god nok til å vinne, men god nok til å overleve og god nok til å drømme om gode tider. Og det måtte gjøres ved stort sett å lete blant Bosmanspillere.

Og overlevde gjorde vi. Med et nødskrik. Laget klarte seg stort sett greit. Vi fikk av og til litt kort luke ned til bunnstriden, men vi holdt oss. Verre var det med økonomien. Blodrøde tall, krav om å bedring og stadige kutt gjorde Valle til en veldig vindfull topp der det var stadige væromslag. Men i alle stormene stod Rekdal rakrygget og tok det aller meste av mediestøyten. Ikke bare måtte han tåle alskens kritiske spørsmål, men han måtte også realitetsorientere alle som trodde, håpet og ønsket at man skulle kunne være en toppklubb samtidig som man er blakk som ei kjerkerotte.

I fjor kom det nok et væromslag. Deila kom inn. I tillegg åpnet Trøim lommeboken og man kunne bygge administrasjonen igjen. Dette ser vi resultater av allerede. Markedsavdelingen hanker inn større og viktigere avtaler, stadionbyggingen går brillefint og laget ser bedre ut. Dette hadde neppe skjedd dersom ikke I hadde klart å overtale Trøim til å bli med på en siste sjau. Og Trøim hadde ikke blitt med om ikke I lanserte Deila som ny trener. I var den viktige brikken som gjorde dette mulig.

Så det er trist å se at han nå avslutter samarbeidet og arbeidsforholdet med Vålerenga. Nå som det endelig ser ut til å gå mot lysere tider igjen. Selv heisene i Rådhuset ser nok frem til neste gang vi kan hylle oss og laget som seriemestere.

Hva tiden bringer for I nå vet ikke vi. Kanskje går han inn i staben til Lagerbäck, kanskje blir han å se i fotballstudio til Discovery, kanskje han tar over Hertha Berlin, Uansett hva det blir så ønsker vi han lykke til og samtidig så sier vi på gjensyn, for I er Vålerenga. Han snakker rart, liker merkelig brus og er ikke utprega storbysofistikert, men likefullt er I Vålerenga på godt og vondt. I forsvinner ikke. Han tar bare pauser så han kan hente seg inn før han gyver løs og ofrer seg for klubben igjen.

Facebook-kommentarer:

Ingen tilbakemeldinger

Det kan hende du også liker...