En aristokrat forsvinner

Store Stå gliste åpenlyst av Sandefjords klossete ubehjelpelighet. VG felte nostalgiske tårer, mens Aftenposten skrev om bunnlaget som avgjort vant publikums sympati etter hard motstand mot serielederne.

Bildet vårt denne gangen viser en av Vålerengens store chanser på slutten av første omgang. Einar Bruno Larsen (t.v.) fyrer løs efter å ha stukket frem i en luke, skriver Aftenposten, men ballen gikk utenfor. Sandefjords gode Svein Bjørn Olsen slapp med skrekken denne gang. Øyeblikket er foreviget av Aftenpostens fotograf Leiv Brynjulv Aartun.

VG var ikke spesielt opptatt av hva som skjedde foran nesa på 4773 tilskuere på Bislett i truende vær, men gråt heller sine tårer over en fallen storhet, stolte Sandefjord Ballklubb, en av få aristokratklubber som hadde vært med i toppserien siden starten i 1948:

Om teksten , VG-børsen eller tabellen ikke er lesbart:  Kontakt nærmeste treåring eller bruk Ctrl-musehjul

Vålerenga vant 3-1 og økte ledelsen til  Lyn som stilte litt redusert og tapte  sensasjonelt 2-3 i Skien og nå lå fire poeng bak sammen med Fredrikstad og Sarpsborg. Men Lyn hadde spilt en kamp mer (den framskutte kampen mot Sandefjord som Lyn vant 5-1).

Referat fra kampen

Hvordan det gikk med «Myggen som prøvde å velte elefanten overende»  og hva som egentlig skjedde i «Davids kamp mot Goliath» overlater vi til Aftenposten å fortelle:

 

 

Sandefjord stilte med flere reserver, men inntrykket var at dette laget burde ha sikret seg flere poeng enn tilfelle er. Hvalfangerne åpnet avgjort best, og de første 20 minuttene fikk man bare se sporadiske forsøk fra VIFs side. Men det ble likevel vertene som scoret først. Sandefjords senterhalf mistet en ball og fremspillet til Einar Bruno Larsen ga denne en åpen chanse som han ikke misbrukte. Sandefjord bet fortsatt godt i fra seg, men tross mange pene tilløp på midtbanen, ble det intet resultat. Vålerengen var heldigere idet Leif Eriksen i slutten av omgangen kunne øke til 2-0 på en returball efter klyngespill.

Efter et kvarters spill i annen omgang ble det 3-0 ved samme spiller , igjen på en returball – denne gang fra keeper som ble genert på et høyt innlegg. Omsider, to minutter før slutt fikk Sandefjord meget fortjent sitt trøstemål på et kanonskudd fra 20 meteren av i.h. Kåre Bjørvik.

Vålerengen, som nu leder serien med fire poeng, leverte en temmelig middelmådig kamp og klarte aldri å tilrive seg noe klart overtak. Laget var heldig med de tre scoringene, på den annen side smalt to baller i treverket og det ble også skapt en del andre gode chanser.

Einar Bruno Larsen var eneren i angrepet og Leif Eriksen kom også på plussiden. Terje Hellerud spilte som vanlig frem en del utsøkte baller, men tok det ellers svært rolig. Thorvald Larsen spilte offensiv winghalf, men ville vært mer konstruktiv om han hadde spilt ballen istedet for å løpe med den. Knut Presterud var best i det indre forsvar.

 

Resultater 12. serieomgang

Steinkjer-Frigg 0-0 (4.500), VIF-Sandefjord 3-1 (4.773), Odd-Lyn 3-2 (3.735), Skeid-Viking 4-0 (5.350), Fredrikstad-Sarpsborg 6-0 (7.500)

Aristokratene fra Fredrikstad møtte heldigvis Vålerenga for tidlig denne høsten (tap 1-4)  Faksimile VG 18.august 1965

Neste kamp: Vålerengen – Lyn 26. august

♦ ♦ ♦

Anton Ploderer – trener uten peiling ?

Bakeren fra Wien hadde mer enn wienerbrød og småkaker i bagasjen

(Faksimile fra jubileumsboka Heia Vål’enga!)

I april i år samlet Dagsavisen tre fotballprofiler fra sekstitallet: Kjell Kaspersen (Skeid), Ola Dybwad Olsen (Lyn) og Terje Hellerud. I artikkelen Derfor var Oslo-lagene best, leser vi:

Hvem var trener da VIF tok seriegullet i 1965?

– Anton Ploderer! En herre fra Østerrike. Han hadde ikke greie på fotball, men han var veldig god på å lage wienerbrød, sier Hengern.

– Vi overtok jo ham i Lyn, sier Ola. – Men etter et halvt år skjønte vi at han var ubrukelig.

Vi skal vinne!

Vi siterer fra jubileumsboka Heia Vålerenga! av Finn Olstad:

….. Så skjedde det utrolige. Bohemene på Vålerenga ble stabile og begynte å vinne jevne kamper. De spilte til dels kjedeligere fotball også og la større vekt på å hindre motspillerne i å skåre….. Muligens hadde denne forvandlingen sammenheng med at laget fra 1964 fikk ny trener, østerrikeren Anton Ploderer som var blitt anbefalt av landslagstrener Willy Kment.

Ploderer, eller «Plunder» som han gjerne ble kalt, ville innføre noe så uvant som løpetrening om sommeren. Gutta skulle løpe «zehn ronden rondt den damm», ti ganger rundt dammen ved Valle-Hovin eller ca 3000 meter. Det foranlediget et spilleropprør. Spillerne skal ha truet med å trekke seg og Helmuth Steffens måtte inn for å roe gemyttene.

– Vi hadde nok flinkere og mer idérike trenere enn Ploderer, sier Leif Eriksen. Ja, gutta syntes ikke Ploderer var noen skikkelig fotballtrener i det hele tatt. Han var «bakeren fra Wien». Men Ploderer visste å sette seg i respekt (og det var det ikke alle trenere som gjorde). «Vi skal vinne», var hans motto. – Vi turte ikke tape, for dagen etter på trening var et helvete, oppsummerer Eriksen

Helmuth Steffens svar på spørsmål fra VG rett etter at seriemesterskapet var i boks

50-års mimring – Kampene bak seriemesterskapet 1965

Kun på VPN.NO

Facebook-kommentarer: