Mitt Vålerenga del 2

Mitt Vålerenga del 2

VPN har rekruttert nye penner. Blant annet en mann som skal stille på og sjekke ut treningene til gutta. Forhåpentligvis allerede denne uka. Og hva er da bedre enn å la han presentere seg selv med sitt forhold til Vålerenga?

Starten
Året var 1996, jeg hadde akkurat begynt i 9. klasse og livet var stort sett en dans på roser. Mitt barndoms engasjement for den engelske klubben Tottenham hadde nærmest svunnet helt. Fotballen hadde vært hjemom en tur i løpet av sommeren, EM i England. Men etter at Oliver Bierhoff hadde senket Tsjekkia med sitt Golden Goal i 1. ekstraomgang på Wembley merket jeg en slags underlig rastløshet i sjela. Dette fenomenet skulle jeg med tiden skulle lære å kjenne som fotballabstinenser. Men enn så lenge vandret jeg klubbløs rundt uten å vite hva skjebnen hadde kokt opp for meg.

Etter hvert som sommeren var på hell og høsten kom krypende, la jeg merke til at en klassekompis og lagkamerat fikk ufortjent mye tyn av de andre gutta. Thomas, som han het, holdt med Vål’enga. Broren hans Amund var reserve i Enga, en av Tippeligaens dårligste klubber, og selv om han aldri fikk etablert seg på bohemlaget fra Oslo Øst, fikk han i det minste æren av å takle selveste Alan Shearer i en treningskamp mot Blackburn før han ble funnet for lett. Jeg merket at jeg begynte å få sympatier for dette laget i blått og da de rykket ned bestemte jeg meg for at jeg skulle være med å støtte laget på veien tilbake. Det ble ikke noe av.

Avstandsforelsket, bare
I -97 spilte Vålerenga i 1.divisjon og herjet med alt og alle, jeg var ikke på en eneste kamp. Jeg fulgte riktignok med på resultatene og så på scoringene på Sportsrevyen og etter hvert som sesongen gikk var den engelske Premier League intet annet enn et vagt minne. Jeg hadde fått en liten avstandsforelskelse til dette middelmådige fotballaget med de fan(t)a(s)tiske tilhengerne som kalte seg Klanen. Selv om fatter’n var en uttalt motstander av alt som het sport, merket jeg til min store forbauselse at han virket ganske fornøyd med min nyvunne interesse for norsk fotball. At han vokste opp 20 meter fra Bislet hadde altså satt sine spor allikevel. Etter å ha sett et fyrverkeri av en cupfinale, bestemte jeg meg igjen for at neste år, ja da SKULLE jeg på kamp.

Med på laget
Og kamp ble det! Riktignok fikk jeg ikke somlet meg til match før den 1. juli, men snakk om å velge rett kamp for sin debut på Bislet. Jeg og en klassekompis hadde, som mange andre, akkurat meldt oss inn i Klanen og stod på Store Stå for aller første gang. Jeg merket at jeg var mer spent enn da jeg for en knapp sommer siden hadde fått pels på knaggen for første gang. Og debuten på denne matta skulle, heldigvis for alle, gå mye, mye bedre. Motstander (om man da velger å kalle dem det) var Sogndal. Kampen var ikke engang ett minutt gammel da Kaasa headet inn 1-0 på en corner fra Villy. Sistnevnte nøyde seg ikke med en assist, og etter en knapp halvtime hadde han liksågodt putta tre på rappen. Ekte hattrick! En sann nytelse som jeg ikke har hatt gleden av å oppleve verken før eller siden. Herfra kunne det jo bare gå én vei og det gjorde det også. Neste match var mot RBK, som nok var på høyden av sin storhetstid i de dager. Vi tapte 2-0 etter mål av Rushfelt og en ikke helt ukjent herr Sørensen. I denne kampen lærte jeg også for alvor å hate Roy-Helge Olsen, et hat som bare vokser seg sterkere for hver eneste gang jeg ser ham i aksjon. Noen kamper senere, bla. Etter et forsmedelig tap 1-5 hjemme mot de reaktor-muterte bøfla fra Romerike, var det duket for trenerbytte. Drillo skulle inn og alle hjerter gledet seg. Men før han var helt på plass var det klart for min aller første bortetur.

På tur
Målet? Bergen og Brann. Jeg tok klansbussen over fjellet og hadde avtalt med ei dame jeg hadde truffet på sydenferie at jeg skulle sove hos henne.
Vi tapte 3-0 og jeg angret bittert på at jeg ikke hadde blitt med bussen tilbake igjen. Jeg hadde nå virkelig lært meg å hate bergensere. Bergensere er et lite trivelig folkeslag i utgangspunktet og bedre blir de i hvert fall ikke av å knuse storebror fra Oslo. Jeg ble med hu dama hjem og hilste høflig på faren hennes. Erkebergenser som han var, passa selvfølgelig å gni det sure tapet godt inn. Vel… Det han ikke veit, er at selv om dattera hans kanskje solgte pølser på stadion om dagen, foretrakk hun Vål’enga-pølse om natta. Morgenen etter takket jeg for meg og tok toget hjem til Oslo igjen. Jeg følte på en eller annen forskrudd måte at jeg hadde fått hevn så noe fikk jeg i det minste ut av turen.

Europa
Etter Drillos ankomst gikk plutselig alt så mye bedre, vi havnet på trygg grunn og siden vi var regjerende norgesmestere skulle vi forsvare Engas ære i den nå avviklede Cupvinner Cupen. Vålerenga presterte langt bedre enn man hadde våget å håpe. Og i Istanbul utførte gutta liksågodt et mirakel da de i løpet av 15 magiske minutter i andre omgang hentet inn Besiktas’ 3-0 ledelse. Da selveste Chelsea ble trukket opp av hatten til kvartfinalen, bestemte jeg og klassekompisen min oss for at vi måtte til London og Stamford Bridge. Vi ordna oss billetter, fly og hotell, og jeg kan med hånda på hjertet si at jeg har aldri gleda meg så mye til noe som helst noen gang. En liten uke før avreise søkte jeg til den bedritne vestkantskolen jeg hadde forvilla meg inn på om noen dagers fri i forbindelse med turen. Jeg ble kalt inn til inspektøren som kunne fortelle meg at søknaden ikke var innvilget! Jeg forklarte ham i klare ordelag at dette var mye viktigere enn både matte, spansk og bedriftsøkonomi, og at jeg kom til å reise uansett. Turen var jo dessuten allerede betalt. Det ble en tur for historiebøkene og klatrer lett inn på topp 5 på høydepunkter i min karriere som Klansmann. Det endte med en ukes utvisning fra skolen, noe jeg dreit en lang marsj i. Det jeg derimot ikke ga helt faen i var at kompisen jeg reiste med, som tydeligvis hadde et noe gjevere postnummer enn mitt fra nedre Furuset, slapp unna. Dermed var grunnlaget lagt for å hate alt og alle fra Oslo vest.

Cupfinale og Rekdal, og nesten nedrykk
Noen sesonger senere, som bl.a. inkluderte en sinnsforvirra hval med aggresjonsproblemer og spiseforstyrrelser, et nedrykk og et opprykk, var det 2002 på tide med min første pokal. Jeg stod vel 4-5 timer i kø utafor Sjappa og sikra med billett til Cupfinalen 2002. Vi gikk i et massivt tog opp til Ullevaal og avgjorde kampen etter 5 minutter. Resten av kampen og kvelden husker jeg helt ærlig ikke særlig av annet enn at jeg surra rundt i en euforisk lykkerus. Her er det mulig at et litt for høyt inntak av øl og sjampis hadde en finger med i spillet, men at det var moro er det liten tvil om. Allerede etter bare fire år med Vålerenga hadde jeg fått føle hvordan det er å faktisk vinne noe. Det ga mersmak. Før sesongen 2003 var alle optimistiske og Rekdal hadde etter Cuptriumfen proklamert at vi i 2005 skulle ta opp kampen med de uovervinnelige trøndersvina. Da jeg 22. november benka meg foran tv-en for å se Vålerenga spille mot Sandefjord i Vallhall, lurte jeg på om det faktisk lå noe i ryktene om at denne mannen fra stedet med samme navn som ham selv faktisk var sinnsyk. Vi berga plassen, og ikke minst klubben, det året og vi gjorde det som alt annet vi gjør. Vi gjorde det med stil. Kjetil & Kjetil trilla tårer mens Klanen rulla kroner, og etter mye om og men var vi klare for sesongen 2004. Jeg har sjelden hatt så lave forventninger som jeg hadde denne våren og aldri har mine forventninger blitt gjort så fullstendig til skamme.

Medaljer
For en sesong det ble! Den beste jeg har hatt gleden av å følge. Vi lå godt an etter halvspilt sesong og høsten ble en opptur som varte nesten helt inn. I den etter hvert legendariske kampen på Lerkendal hadde vi, med vår overlegne 4-1 seier, erklært kampen om seriegullet for åpen for første gang på mange, mange år. Vi vet alle hvordan det gikk, og vi vet alle at svina fra Lyn la seg i siste kamp. Men allikevel visste alle i Norge hvem som egentlig var det beste laget den sesongen. Vinteren det året bestemte jeg meg vår å sverge evig troskap til klubben. Svette og tårer hadde jeg allerede gitt. Nå var det på tide å blø for klubben. Resultatet ble en 20 cm høy Vålerenga-tattis på overarmen. Den påfølgende sesongen ble på langt nær like bra. Selv om vi hele veien hang med i toppen var det ikke den samme festfotballen som fra året, eller kanskje spesielt høsten før. Vi snubla i det aller siste hinderet i Champions League kvalifiseringa, røyk ut av UEFA-cupen så det sang og vi sluttet å vinne kamper. Skulle vi ikke klare å følge opp? Var det over for denne gang? Selvfølgelig ikke. Vålerenga slutter aldri å overraske! Det er en ting du alltid kan være sikker på med denne klubben; du veit at du aldri veit hva du får. Vi tapte oss inn til seriegull! Rekdal holdt hva han en kald novemberdag i 2002 hadde lovet! Greit nok at vi var dårlige i sluttspurten, men de andre laga var enda dårligere. Etter en noe halvhjerta storming av matta i Skien, var det duket for en mer enn helhjerta feiring i Oslo. Det meste om denne dagen har blitt sagt mange ganger før, men en ting må allikevel sies: Det var en kveld jeg kommer til å huske så lenge jeg lever!

Sist sesong
Sesongen vi akkurat har avslutta ble på forhånd omtalt som sesongen vi virkelig skulle befeste vår posisjon i toppen av norsk fotball. Vel, vi vet alle hvordan det gikk. Vi spilte et halvt år med den kjedeligste Vål’enga fotballen jeg noensinne har sett, og da vi regelrett ydmyket oss selv ved å ryke ut av cupen mot FFK, som for øvrig ble Norgesmestere litt senere på høsten, takket Kjetil Rekdal for seg. Noen jublet mens andre gråt. Det eneste som var sikkert var at en epoke var over. Exit Rekdal, enter Myhre. Vi har til dags dato (desember) bare tapt én match med Petter bak roret, men om vi lever lykkelig i alle våre dager gjenstår å se. Kjenner jeg Enga rett gjør vi nok ikke det.

Og det er jo det vi elsker, er det ikke? Vi veit aldri hva som skjer, eller hvor vi ender på tabellen. Oppturer og nedturer, kjempe-kjøp og bom-kjøp, spillere og trenere som kommer og går. Men Vålerenga, Vålerenga er der. Og der Enga er, er ikke Klanen langt unna heller! Og Klanen..?
Ja, vi vil alltid værra her!

Glenn

Facebook-kommentarer:

Ingen tilbakemeldinger

Det kan hende du også liker...