Engler daler ned i skjul

Vi er inne i helvetesuka. Blodpumpa jobber godt opp mot makspuls. Handelstandens bukselommer fylles til randen. Det skal bakes, stekes, pakkes, drikkes og det skal spises. Vi skal dele ut klemmer, og vi skal tenke på våre neste – som vi tenker på oss sjøl. Her forleden gikk mine tanker til Harald. Jeg ringte og … Fortsett å lese «Engler daler ned i skjul»

Vi er inne i helvetesuka. Blodpumpa jobber godt opp mot makspuls. Handelstandens bukselommer fylles til randen. Det skal bakes, stekes, pakkes, drikkes og det skal spises. Vi skal dele ut klemmer, og vi skal tenke på våre neste – som vi tenker på oss sjøl. Her forleden gikk mine tanker til Harald. Jeg ringte og vi avtalte et lite glass på et dertil egnet sted.

Gunerius i Storgata er Oslos styggeste bygg. Klemt inn mellom Storgata, Brugata, Lybekkergata og Stenersgata ligger dette misfosteret av et kjøpesenter. På den andre siden av veien har politiet bygget sitt nye hovedkvarter. Rett bortenfor der igjen står det en hundre meter lang kø utenfor UDI. På baksida ligger Oslo Spektrum, hovedstadens ”storstue” og på østsida ligger Brugata.

I Brugata møter Norge det nye Norge. Omtrent halvparten av alle innslagene i tv-programmet Migrapolis kunne vært spilt inn her. En salig blanding av brune kneiper, Tikka Masala, Biff med Løk, Sari og Sarong, Allah og Herregud. Brugata dirrer av motsetninger og flerkultur i alle kanaler. Og midt oppi dette: Teddys Softbar.

Tida har stått stille på Teddys. Respatexbordene er de samme som for tretti år siden. Jukeboksen surrer og går. Fra kjøkkenet siver duften av egg & bacon ut i lokalet. For noen år siden kunne man knapt se gjennom lokalet. Klientellet på Teddys bryr seg ikke om kreft, KOLS eller emfysem.

Ute i desemberkulda står Harald og damper. Han smiler når han ser meg der jeg kommer med armene fulle av julegaver, julemat, julepynt og alt det andre julefaenskapet man bare må ha. Jeg fryser på fingra mens svetten renner på ryggen. Harald ser på meg og smiler.

– Jasså, Nedre Manglerud, du er i stimen du også.

Jeg setter fra meg posene. Det klirrer vakkert i den brune og beige polposen.

– Akevitten er i boks hører jeg.

– Det er rødvin. Italiensk Barolo. Trehundre kroner flaska.

– Jasså, du har god råd for tida?

– Nja, egentlig ikke, men jeg er glad i god vin og en del av den frostvæska folk tyller i seg i jula kan jeg være foruten.

– Fin på det også nå. Skal vel snart ta striper i håret og få voksa pungen tenker jeg.

Harald ler, tar et trekk av rullingsen og sier:

– Jeg skjønner ikke hva som er vitsen med dette kavet og maset før jul. Jeg har en regel her i livet og den heter at ingen andre skal bestemme hvordan jeg skal leve mitt liv.

– Så du har meldt deg ut du da?

– Nei, jeg har ikke meldt meg ut. Jeg sitter bare på sidelinja. Kall det benken om du vil. Der sitter jeg og venter på sjansen.

– På sjansen? Hva faen mener du? Er du liksom Bolthof nå?

-Såså. Ta det rolig, jeg sitter der og venter på det rette tidspunktet. Det er da jeg gjør mitt fremstøt. Ingen legger merke til det der og da, men senere når alle tror at jeg ikke gjorde noe får de seg en real overraskelse.

Harald prater i gåter. Har han sprekki? Hva slags syre dynka du salaten med i dag Harald?

– Du, dette her blir det litt vanskelig å forholde seg til. Skal vi gå inn å ta et snitt og fortsette i litt mer siviliserte former?

– Tja. Hvis du kaller det å sette seg ned på Teddys for sivilisert så er vel det ingen dum idé, men du er herved advart. Jeg vet ikke hva som kan skje, når det skjer og hvordan.

Helt klart på syre.

Vi stiger inn i lokalet. Fra jukeboksen hulker Elvis fram sine julesanger. Rundt omkring sitter det god samling mer eller mindre skakkjørte sjeler. Noen stirrer apatisk ned i ølglasset, andre ser foreventningsfullt ut av vinduet – kanskje det dukker opp en kompis som kan spandere en øl eller to – noen sitter og prater, andre bare sitter der.

– Hva skal du ha? Jeg skal til å foreslå en kaffe for Harald, men han er allerede på vei bort til bardisken. Noen sekunder senere er han tilbake med to duggfriske halvlitere.

– Det snittet kan du ta en annen gang. Her i gården drikker vi kun øl av skikkelige glass.

– Jaja, det er vel like greit slik, sier jeg og setter meg ned.

– Så du har ikke noe tro på opplegget mitt?

– Hvordan da?

Harald smiler lurt.

– Hva er egentlig vitsen med å stresse rundt på denne måten? Er det ikke like greit å bare gjøre ting uten at man lager så mye styr ut av det hele. Det handler jo egentlig bare om timing.

– Å?

– Ja, det er det det handler om. Timing. Du må velge tidspunktet med omhu. Det er jo ingen vits å kjøpe en masse, fortelle hele verden at det var kjempedyrt og at det er kjempebra. Se på LSK. De har kjøpt Simen Brenne for 8 millioner. Hallo? Brenne for 8 millioner. Hvor mye koster da Daniel Fredheim Holm, eller hva med Christian Grindheim?

– Tja, prisene er jo på vei opp. TV-avtalen har jo sørget for det.

– TV-avtalen har kanskje noe av skylda, men det som først og fremst er saken er at vi i Norge har klokketro på at vi er noen av de beste i verden til å spille fotball. Hallo! Vi er 4.5 millioner mennesker, og TV2 og Telenor har betalt 1 milliard for rettighetene i 4 år. Det regnestykket går ikke opp.

– Men NFF og klubbene er jo fornøyde.

– Ja, men hvem er det som må betale gildet? Det er deg og meg. Vi vanlige forbrukere bare godtar at skrustikka strammes litt tightere hver dag. Men hold deg våken, nå skal jeg fortelle deg om løsningen.

Harald er klokkeklar. Skulle tro han hadde fått i seg en ”oppkvikker” men så er ikke tilfelle. Øynene skinner like intenst som lyskasterne på Ullevål en sein høstkveld.

– Løsningen er å holde kjeft. Ikke syt. Ikke klag. Ikke lag noe nummer av din misnøye. Men i det stille gjør du det du har mest lyst til. Slag under beltestedet godtas ikke, men alt annet er lov. Det er din geriljakrig mot den store maskina. Det trenger ikke være store greiene, men det må være handling mer enn ord.

– Så du mener at det å gjøre noe med det er det som skal til.

– Ja, min venn det er det det handler om. Én handling taler mer enn ti ord. Så gå heller ut og gjør noe med det, i stedet for å klage på alt og alle andre så er det mye bedre å ta tak i ting sjæl. Skaffe seg et forsprang og så overraske de andre når de minst venter det.

– Så hvis jeg forstår deg rett så er det bedre å bruke tida si på å støtte klubben framfor å mase på nye spellere, bedre forhold, klage på kunstgress, kampoppsett og alt annet som til tider kan sette grå hår i hodet på oss supportere?

– Riktig min venn.

Harald ser på klokka, han flakker med blikket – det klassiske tegnet på at nå er praten over – det var jaggu hyggelig gitt.

– Men, nå må jeg stikke, jeg har mangt å gjøre og mye å føre. Du får ha en god jul og et riktig godt nyttår. Sjøl så stikker jeg en tur over ”dammen”. Har dukket opp en spennende mulighet i Greenwich utenfor New York.

Harald sier noe om Hedgefond, investeringer, båter og flygler. Så møtes hender og Harald tar på seg jakka og går ut døra. Jeg tømmer glasset og reiser meg opp, tar på meg jakka, saler på meg hele julefaenskapet og trasker ut i Brugata. På banen setter jeg meg ned, lukker øynene og slapper av. Jeg drømmer om nye og gamle spillere, om seriegull i 2007 om UEFA-cup og Champions League. Jeg blir vekket brått av en forsiktig tapping på skulderen.

– Har du billlett?

Jeg griper etter lommeboka, viser fram A-kortet og smiler.

– Du mistet flybilletten din, sier mannen med turban og tre striper på den blå sporveisuniformen.

– Flybilletten?

– Ja, der på gulvet.

Jeg plukker den opp. Utstedt av SASBraathens. Tur/retur New York. I mars.

På innsiden står det:

God jul – de beste gavene er de som kommer uten at du aner det!

Legg igjen en kommentar