Confessions of a tourist

Confessions of a tourist

VPN har mottatt et ærlig lite innlegg fra Turisten Vlad. Det er fint å høre fra «yngre» stemmer blant Vålerengas supportere også, og vi synes det er bra nok til å dele med dere.

Jepp, jeg er en turist. Tror jeg. Tralalala. Kanskje ikke av den sorten som får mest diss på utallige tråder i Klanens forum, men ikke så langt unna. Moderen og stefaderen har i seks år på rad dratt på sommerferie til den samme greske øya, bodd på det samme hotellet og spist på de samme stedene. Etter år nummer to begynte de å klage på alle de andre turistene, fortrinnsvis de norske, som ikke greide å tilpasse seg miljøet like bra som de. De som lo av de merkelige greske bokstavene, drakk seg drita på den lille intime restauranten deres og som kjefta på hotellverten fordi det var kakerlakker på badet. Sånt hører jo bare med, dessuten fikk de julekort fra verten, så han er per definisjon en bra mann i deres bok. En sånn type turist tror jeg at jeg er. En som føler seg litt mer ”ekte” enn de andre, slik vi mennesker liker å gjøre. Men når jeg går litt i meg selv, ser jeg at jeg har gjort et par grove feil i min supporteroppvekst, så jeg stiller meg hovelig til for hugg.

1. Jeg kom med bølgene. Jadda, man trenger ikke å være Derren Brown eller Chris Angel for å gjette når jeg ble interessert i Vålenga fotball. Det var den høsten da hele Oslo var det. Jeg pleier ikke å se på meg selv som en som slenger seg på trender, men det var noe med tidsånden. Fotball var liksom overalt, og da spesielt Enga. Medstudenter som synes fotball var skikkelig døvt satt plutselig og diskuterte serieinnspurten. Da vi fikk i oppgave å lage en kortfilm, ble det til at den handla om fotball og Enga. Uten for høylytte protester fra de snusfornuftige som heller ville lage film om homofili eller konemishandling og virkelig betydningsfulle ting. En snikende følelse begynte å melde seg. Jeg synes da fotball var gøy en gang i tida? Minner om Boing, hjemmelagde fotballtegneserier og tippekamper fra barndommen begynte å piple frem i hjernebarken. Dessverre også minner om egne prestasjoner. Om hvordan fotballskoa ble lagt kontant på hylla etter 0-22 mot Røa blå i 13-årsalderen. (Hvor jeg for øvrig fikk høre ”Fra Groruddalen ja? Så faren din jobber på fabrikken faren min eier?” Helt sant.) Hvordan det med ett ble klart at jeg aldri kom til å bli noen stor venstreback, og lot alt som hadde med fotball å gjøre seile sin egen sjø. Men minnene om å SE på fotball var udelt positive. Jeg begynte å se et par tv-kamper, og da Enga plutselig ikke ble vist en søndag, tok jeg og en kompis turen opp til Ullevål. Huhei, hvor det var gøy! Fotballinteressen begynte å blomstre igjen, jeg begynte å følge med på det gamle favorittlaget i England igjen, diskuterte landslaget litt dypere enn det vanlige ”voffer kan dem ikke spella ballen langs bakken a?” taxi-sjåførnivået. Men skulle jeg virkelig bli VIF-supporter? Er ikke det et drastisk skritt å ta? Jeg så for meg at jeg ikke kunne stå sammen med Klanen, de kom til å gjennomskue meg som fersking og peke og le gjennom hele kampen. Evt. gi meg buksevann og Lyn-skjerf. Noen bakgrunn som skapsupporter kunne jeg heller ikke skilte med. Noe som bringer meg over til punkt…

2. Jeg har bytta lag. Fotballsupporterens dødssynd. Jeg har begått den. Med viten og vilje. Hvis Gud finnes, og er fotballinteressert, veit jeg hvor jeg havner. Mitt eget personlige lille helvete hvor Erik Soler og Frode Olsen diskuterer 0-0 kampen mellom Viking og Ham-Kam, kun avbrutt av Morgan Andersen som fortsatt forsøker å argumentere for at han ikke har gjort noe galt, og fortjener å komme til det andre stedet litt høyere opp. Det har seg nemlig slik at jeg ikke er født i Oslo. Ikke min feil, men dog. Dermed var det jo lokallaget som var det store i min barndom. Som femåring vant jeg en bok om dem fordi jeg var den eneste i hele byen som tippa at dem kom til å tape neste kamp 2-1 i en radiokonkurranse. Det gjorde dem, og jeg fikk en stor fin bok med mange bilder. Slikt gjør inntrykk på et ungt sinn. Så da jeg flytta til Oslo, tok jeg med meg mine følelser for dette laget, sikkert mest for å prøve å beholde en identitet. Alle som har flytta mye rundt kan sikkert kjenne seg igjen der. Men med dalende fotballinteresse, forsvant også følelsene for laget. Leste kampreferater i avisa, men tok liksom ikke helt av for en seier. Når så jeg merka at fotball var gøy igjen, skjønte jeg at et jeg måtte ta et valg. Skulle jeg prøve å holde liv i en gammel identitet når det kom til fotball, eller skulle jeg la min ”nye” tilhørighet ligge til grunn? Med tida hadde jeg jo blitt orntli østkantgutt, tagga litt, fått på litt, blitt rana av gjenger og trengt meg inn på fester på Holmenkollen, alt som hører med til en oppvekst i Groruddalen. Fra min fødeby husker jeg best at en baker hadde jævlig god sjokoladekjeks og at en dust kasta stein i huet mitt en gang jeg gikk hjem fra skolen. Var disse minnene noe å spare på? Jeg skjønte raskt at hvis jeg skulle følge med på et norsk lag, så måtte det bli Enga. Det sto mellom det eller å heller la vær å følge med i det hele tatt, egentlig. Å heie på et lag som jeg uansett ikke fikk sett mer enn to ganger i året, var uinteressant. Dessuten har de null supporterkultur og rar dialekt. Valget var enkelt, og sikkert uhyre spennende for en psykolog å ta tak i. (Oppgjør med barndommen, søken etter ny identitet, alt sånt som gjør at det kribler i buksa på en nyutdanna psykolog. Jeg var mest hypp på å se 22 menn sparke ball.) Men det gjør at jeg mumler litt når det synges ”det er et kall fra du blir født”. Vil ikke skryte på meg for mye, liksom.

3. Men hva er det som da gjør at jeg føler meg som en litt høyerestående turist, litt som moderen på Karpathos? Vel, jeg føler jeg har gjort tingene i riktig rekkefølge. Begynte å kjøpe billetter til Cola, og satte meg sammen med kameratene mine litt utpå kanten. Satt og hørte på sangene. Sang med på ”hele stadion”. Jubla når det var mål, og holdt ellers kjeft. Så kjøpte jeg meg skjerf og lærte meg teksten på Kjerka, litt sånn en linje her og en linje der i starten. Vi blei litt tøffere i trynet, og bevegde oss mer og mer inn mot midten. Sang med på de sangene vi kunne. Synes ikke Klanen var så skummel lenger, det gikk jo an å snakke med opptil flere uten å bli ledd av. (Denne oppfatninga fikk forsåvidt et hardt tilbakeslag på en bortekamp i cupen. Det var en tidlig runde og ikke så mye folk. Kompisen min fikk utdelt et flagg, men en gjøk bak oss synes ikke han vifta bra nok. Han nøyde seg ikke med å ta flagget på en brutal måte, men menet en passende straff var å plassere blusset sitt så nærme hodet til kompisen min at han fikk brannsår. Det synes jeg var unødvendig, for å underdrive litt.) Nå, kun to år senere, står vi midt på Cola, lærer oss nye sanger før kampene, og forsøker å dra i gang ”vår” seksjon hvis det blir stille. KOT-vakta er blitt vår hotellvert, han gidder ikke sjekke sesongkortet lenger, han veit hvor vi står. Jeg tar det tungt når Enga taper, og blir utrolig glad når de vinner. Jeg har meldt meg inn i Klanen, og kverulerer på forumene. Men jeg disser ikke turista, litt klarsyn har jeg beholdt. Ingen vits i å skyte seg selv i foten når man står i et glasshus. Hva vil jeg så fram til med alt detta? Vel, jeg prøver vel bare å rettferdiggjøre meg selv, men det er vel også et innlegg i den eviglange ”ekthets”-debatten. Burde jeg holdt meg utpå sida, og overlatt midten til de som har genser fra 96? Burde jeg holdt med laget fra min fødeby? (Noe som vel i realiteten hadde ført til at jeg ikke fulgte med på norsk fotball) Har jeg rett til en mening på forumene? Som sagt, jeg føler jeg stiller meg lagelig til for hugg her, så kvess øksa, eller evt. blusset.

Og hva så med moderen og stefaderen? Jo, de synes det er litt langt å fly til Hellas nå, og nøyer seg med Danmark, hvor de også har billig vin og sandstrand. Men de fortsetter å holde seg til et sted i Danmark, hvor de kan være litt mer enn vanlige turister. Og jeg? Kan aldri se for meg at jeg bytter lag igjen. Den sjelegranskinga går jeg nødig igjennom igjen. Jeg er fra Oslo, og det fins kun ett lag i byen min!

Facebook-kommentarer:

Ingen tilbakemeldinger

Det kan hende du også liker...