– Jeg er redd

– Jeg er redd

Innimellom kommer det innlegg på mail til oss som er verdt publisering. Her kan du lese Bjørn H sin oppsummering av de følelsene temmelig mange Vålerenga-supportere nok har akkurat nå:

Det var en gang et fotballag som i 19 år gledet og frustrerte, mest det siste. Pølsepapir, nedrykk, store ord, en uendelighet av middelmådige fotballspillere og gode fotballspillere som ble middelmådigheter hos oss. Utallige økonomiske redningsaksjoner fra rike onkler og ivrige fans. Sjuende plass var det beste vi kunne skilte med i den øverste serien, et par Cup-triumfer, opprykk og litt E-cupmoro var det vi kunne glede oss over. Andre lag lo av oss, men allikevel elsket vi klubben og ga aldri opp drømmen. Så skjedde det noe…

Et par dyktige, målrettede og ambisiøse nord-vestlendinger snudde klubben på hodet! Plutselig ville «alle» spille for oss, gjeld ble slettet, vi ble plutselig en seriøs bedrift å regne med. VIF ble ansett som en av Norges største merkevarer. Tilskuertallet doblet seg og resultatene kom. Sølv i serien med knappest mulig margin ble fulgt opp av gull og ni små minutter fra Champions League og et økonomisk fundament for en årrekke framover. Treet var på vei inn i himmelen, endelig. ENDELIG! Vi var i ferd med å etablere oss som et topplag i lille Norge, et lag å regne med, et lag som konkurrerte på like vilkår med de beste i Norge både resultatmessig og i jakten på sponsorer og nye spillere. Planene om vår egen storstue, Engas egen lekegrind skøyt fart! Klanen og Oslo hadde endelig fått laget som levde opp til mottoet: Oslos stolthet!

…Men tingenes iboende faenskap ville det annerledes. Erik Hagen og Jørgen Jalland forlot sølvaget. Erstatterne var med på å gi oss gullet, selv om spillet aldri ble det samme. Men så forsvant Kjetil Siem. Vi frykta det og gråt da det skjedde, men at konsekvensene skulle bli så dramatiske hadde vel selv ikke den største pessimist sett for seg. Vi hadde da bygd et fundament for framtiden, hadde vi ikke?

Geir Bakke, Brocken, Ishizaki, Hulsker, Iversen og et par unggutter forsvant ut dørene. Men fortsatt kom det inn noen nye spennende fjes, slik at vi vel fortsatt hadde landets nest breieste og nest beste stall, hadde vi ikke? Ansettelsen av en egen spillerutvikler og analysesjef virka da spennende og et opplag verdig, gjorde det ikke? Ryktene og resultatene på slutten av fjorårssesongen og i Royal League, tydet på ett lag som av en eller grunn var mette og foretrakk en halvliter ekstra framfor ekstra trening. Enga trøblet seg langt inn i 2006-sesongen. Nok en gammel storspiller signerte for oss (Lange), det var fortsatt håp, var det ikke? Men så kom skredet. Vi var nærmere bunnen enn toppen av tabellen, vårt andre (og siste?) Champions League eventyr ble en fiasko, cup’n endte i ydmykelse. Tilskuertallet har allerede falt med 2000 i snitt per kamp (3-4 millioner i redusert inntekt gjennom sesongen) og vi har 5 kamper igjen mot grå-lag. Reka kvitta seg med Hoset, Skiri, Mabizela og storkjøpet Melkadze før han tok sin egen snus og gikk. Assistenten tok over og ga oss en etterlengtet opptur i Stavanger. Men marerittet var ikke over. Publikumshelten og Duracellkaninen Ardian Gashi forsvant til en direkte konkurrent for knapper og glansbilder, ingen nye kom inn.

Nesten en tredjedel av sesongen gjenstår. Med flyt kan vi ta 4. plassen få inn nye Royal League kroner og muligens kvalifisere oss for Europa igjen neste år, og i en virkelig god verden kan et av topplagene (som alle har sikret seg nye tilskudd før overgangsfristen gikk ut) gå på en Brink og vi kan ta medalje for tredje år på rad. Men. Hvem er det som tror på det? Ikke klubbledelsen virker det som. Ikke Grindheim (nestemann ut døra?) virker det som. Klanen? Neppe. Sponsorene? Neppe. Alle gode krefter som skal gi oss en egen storstue? Neppe… Vi trenger sannsynligvis 6 poeng til for å være sikret ny kontrakt og fortsatt liv. Det kan holde hardt nok bare det.

15. november er årets sesong godt over og overgangsvinduet åpner igjen. Er vi fortsatt et eliteserielag da? Er Petter Myhre fortsatt trener? Og har han navnet og kvalitetene som trekker nye stjerner til Enga? Fortsetter spilleflukten? Har vi en ny direktør som kan skape entusiasme igjen? Blir sponsorene med videre? Eller er eventyret over for godt? Jeg frykter det siste. Skandinavia har vel ikke sett et dårligere forvalta seriegull og suksess siden IFK Gøteborg gikk på sin kjempesmell på 90-tallet. Men de holdt da i det minste hodet over vannet og er fortsatt et topplag i Sverige. Gjør vi det? Intet av det som har skjedd med klubben de 306 skjebnesvangre dagene siden den multiple orgasmen i Skien tyder på det.

JEG ER REDD!!!!!

MEN!! EVIG TRO! ÆRE, VÆRE VÅL’ENGA!!!!

Bjørn H

Facebook-kommentarer:

Ingen tilbakemeldinger

Det kan hende du også liker...