Gashi og jeg

Gashi og jeg

I går så jeg deg på TV. Du spilte fotball igjen. For laget fra byen mellom de syv fjell. Jeg tro det var mange som var innom den stripete kanalen for å virkelig se at det var sant. At du hadde funnet deg et annet lag. Det gjorde vondt – helt klart, men livet går videre. Hvorfor det ble slutt skjønner jeg ikke, men at det slutt, det har jeg skjønt.

«Det er ikke deg, men meg». Slik lyder verdens mest klassiske dumpereplikk. Jeg har sjøl brukt den flere ganger – med vekslende hell vel å merke. Jeg har blitt utsatt for den én gang tidligere og det var ikke spesielt vondt siden jeg hadde den samme oppfatninga av forholdet sjøl. At det var henne som var riv ruskende gal. (Hun var fra Bergen.)

Men da broren min ringte for to uker siden og sa at du hadde dumpa meg mista jeg pusten, hjertet hoppa over et stort antall slag, jeg ble kvalm og jeg kjente at jeg ble våtere i øya enn det som er normalt. Du ville ikke si hvorfor, men du sa at du måtte. Fordi du hadde dine helt personlige grunner. Var det meg som var grunnen? Var det noe ved meg eller var det alt som gjorde at du pakket kofferten? Det var ikke meg, men deg. Det var du som måtte videre, og du gjorde det hardt og brutalt.

Jeg var sint. Jeg var lei meg. Jeg var skuffa. Jeg husker fortsatt hvor stolt du var over meg da jeg var på besøk hos deg da du satt i fengsel. Du kunne ikke tenke deg å være sammen med noen andre enn meg. Du ga alt for meg, og du gjorde meg glad. Der nede i Hof var du ydmyk og åpen. Du fortalte om livet ditt og du sa at du ville være sammen med meg for alltid.

Jeg vet ikke hva som skjedde, og jeg er redd for at jeg aldri kommer til å få vite det. Du var så kort da du dro. Jeg syns at du kunne ha vært såpass fair at du i det minste hadde kommet med en slags forklaring på din bråhast.

Det verste er ikke at du dro, men at du dro til dem jeg hater aller mest. Derfor gjorde det faktisk jævlig å vondt – eller rettere sagt det opprørte meg såpass å se deg spille i den kvalme røde og sorte Branndrakta at jeg rett og slett måtte ut på trappa å trekke luft. Ett minutt var det jeg orket av gårsdagens «toppkamp».

Jeg kommer aldri til å tilgi deg. Du kan krabbe på dine knær fra fiskelandsbyen til hovedstaden. Jeg kommer ikke til å åpne døra for deg i fremtiden. Jeg ser egentlig ikke fram til de gangene jeg kommer til å treffe deg heller. Mest fordi jeg vet at det kommer til å bli et møte du helst skulle vært foruten.

Jeg skal sitere noe du sa til meg da vi møttes på besøksrommet der nede i fengselet. På den måten skjønner du kanskje hvorfor jeg er så skuffet. På den måten kan du kanskje forstå hvorfor jeg ikke kan tilgi deg. Du sa, da vi snakket om pressen og media, om fengselsdirektøren og om saken din:

«Folk må forstå at Vålerenga er noe mer enn et fotballag. Vålerenga har makt. Vålerenga kan påvirke. Du kommer ikke langt hvis du ikke er på lag med oss.»

Så får vi se hvem som møter seg selv i døra en vakker dag.

Facebook-kommentarer:

Ingen tilbakemeldinger

Det kan hende du også liker...