Harald om Enga uten Rekdal

Harald om Enga uten Rekdal

Etter seks uker i Brasil har Harald kommet hjem. Til Oslo. Til vindusvaskerbedriften. Til høsten. Til Vålerenga. Ikke nye Enga vel og merke. Nei, Harald er tilbake til gode gamle Enga. Og han liker det han ser.

Etter en hard start på dagen bestemmer jeg meg for å ta en kaffe på Java kaffebar på St. Hanshaugen. Her stopper fiff og fintfolk, kreative knotter fra reklamebransjen, mammaer med ammepupper, pappaer på pappaperm, hardbarka håndverkere, snuppete snupper fra Katta, snerpete snålinger fra Sinsen og sånne som meg.

Jeg setter meg ned utenfor og slurper i meg kaffen. Dagens kaffe. Dyrket av urbefolkningen i Guatemala i de stupbratte fjellsidene som omkranser innsjøen Lago de Attitlan. Langt inne i Rigoberta Menchus rike. Her er det så bratt at bøndene bruker klatreutstyr for å pløye jordene sine. Nokså annerledes enn de traktorene en del av bondestanden besitter i dette landet. Og da tenker jeg ikke bare på landbruksmaskiner.

Etter noen minutter stopper en splitter ny Range Rover HSE Sport opp utenfor byens mekka for kaffeelskere. Ut hoppet en solbrun og sprek bekjent. Jeg hilste og fikk vite at bilen hadde han kjøpt for utbyttet fra fjoråret, samt for ”sign-on” feet han fikk da han bytta til et annet firma noen uker etterpå. Snakket vi om bønder i byen?

Nede i gata så jeg en annen kjenning. Haralds gange er tross alt preget av flere års trasking i Oslos gater på jakt etter langere, portrom og hospitser. Målrettede steg mot hard sensommerasfalt. Harald setter seg ned og fyrer opp en sigarett.

– Kaffe? spør jeg.
– Har nok koffein innabords til få farten på samtlige byråkrater i regjeringskvartalet.
– Hvordan var turen til Brasil?
Harald smiler lurt, tar et trekk av sigaretten, et til og smiler litt mer.
– Tja, hva kan man si. Mye spennende som skjer der nede for tida. Har du i tillegg penger og sans for risiko er det bare å kline til Oppsida er stor, men nedturene mange. Sjøl så styrer jeg unna. Jeg har finni meg en bra plass her i livet. Jeg kom meg opp av sumpa, inntok en plassering midt på tabellen, var ikke fornøyd og satsa videre. To år tok det å komme seg på toppen. Men jeg har hvilt litt på laubæra så nå er jeg nede på midten igjen. Det er helt ok egentlig. Butikken går av seg sjøl. Dattera styrer med jernhånd. Henry har kontroll på gutta. Jeg stikker innom nå og da, men jeg har kasta bort så mange år av livet tidligere så nå har jeg tenkt til å ta det litt med ro. Penger har jeg nok av.

Harald bestiller likevel en kaffe. Fyrer en ny sigg. Min Range Rover kjørende kamerat forsøker å overdøve trafikken i Ullevaalsveien med en nasal og lettere hysterisk mobiltelefonstemme. Det er en eller annen som ikke har fylt ut de riktige papirene og nå får han skattesmell på to millioner. Penger som er brukt opp på bil og båt. Harald blir sittende og lytte.

– Hør på han. Kjøper først og tenker etterpå. Kaster penger ut av vinduet. Det minner meg litt om Vålerenga i gamle dager.
– Vi har jo gjort noen bomkjøp i det siste også, legger jeg til.
– Tja, det er mulig, men ingen som likner på kjøpene på nittitallet. Da var det spinnville tider. Og du som jeg vet at vi kan aldri klare å kjøpe oss til suksess. Årets budsjett er det høyeste noensinne. Likevel underpresterer vi voldsomt. Kjetil Rekdal har gjort det eneste riktige. Han har stilt sin plass til disposisjon. Det er kun overbetalte næringslivsledere som ikke har ryggrad til å gjøre det når resultatene uteblir. Rekdal har tilført klubben mye positivt. Men som i alle andre forhold er det aldri slik at en partner kommer med kun positive sider. I begynnelsen legger du ikke merke til disse trekka, men i etter hvert som åra går så kommer de i små drypp og det bare bygger på seg. Dolokket, tannpastaen, den dårlige kroppslukta, valkene, hengerumpa, håret på ryggen, snorkinga, banneorda, ja alt det der som vi ikke klarer å innse at vi fikk med ”på kjøpet”.
– Så du mener at vi burde vært klar over at Rekdal er en vanskelig fyr å forholde seg til, og at vi før eller siden måtte være innstilt på at forholdet ville ta slutt?
– Riktig. Og sett i fotballsammenheng så er det vel bare Eggen som har vært trener for det samme laget over en lengre periode. Og se hva som skjedde med Rosenborg etter at han ”slutta”. De fikk jo faen ikke fred for fyren. Sånn sett så har Rekdal gjort det eneste riktige. Han er ferdig med klubben på et profesjonelt nivå og holder seg for god til å kommentere spørsmålene som hagler mot han.
– Så alle gode ting har en ende?
– All good things must end.
– Men det er ”hope in the hanging snore” som nevnte Eggen en gang sa.
– Ja, og med seieren i Stavanger har gutta sett at det går an. Vi spilte ikke bra, men vi var bedre enn Viking på det vi som regel ikke er gode på.
– Og det er?
– Gutta ga alt for tre poeng, og da får man tre poeng i sånne kamper. Nå er det på tide for Vålerenga å begynne med det vi kan. Det er fjorten dager til neste kamp. Da skal vi påføre FFK et banesår på størrelse med Bjørvika.

Harald er en engasjerende fyr. Han veit mer om et liv i oppoverbakke enn noen andre jeg kjenner. Harald er som en parallell til Vålerenga. Alle som er som Vålerenga veit hvordan det er å slå nedenfra og opp. Alle veit hvordan det er å stange huet i veggen – og vi veit også hvor godt det smaker med suksess.

– Vi holder med en klubb som ikke kan cruise videre med samme suksessformel. Vi har ikke noen historikk for det. Vålerenga er i konstant utvikling. Vi vil alltid være et lag og en klubb som ligger i forkant av utviklinga. Vålerenga er ikke og kommer aldri til å bli noe mønsterbruk. Der missa Rekdal, og det klarte han ikke å leve med. Vålerenga var på vei bort fra hans måte å tenke på, gutta begynte å tvile på hans disposisjoner. Og muligens med god grunn. Det fiksa ikke Rekdal, og klubben fiksa ikke at han ikke fiksa det. Dermed ble det slutt. Akkurat som alle andre forhold der man mister interessen og respekten for hverandre.

Harald stumper siggen og forklarer at han må videre. En kompis kommer hjem fra rehabilitering, og det er viktig at noen møter han på Oslo S og geleider han bort fra området.

Gamle rever har det med å falle tilbake til gamle synder.

Facebook-kommentarer:

Ingen tilbakemeldinger

Det kan hende du også liker...