VPNs reisebrev fra USA. Den siste – fra New York

VPNs reisebrev fra USA. Den siste – fra New York

Vår mann har nådd USAs mest berømte by. Og det prompter en skikkelig saklig redegjøring om amerikansk sportskultur. Fulgt opp med avføring, selvsagt. Det siste reisebrevet fra USA er klart:

Fra sol til fuktighet
Etter en herlig uke i Mexico er jeg nå i den herlige byen New York. Dessverre er sol og varme byttet ut med regn og fuktighet. Hadde det vært snakk om andre steder hadde det vært en skikkelig nedtur, men I New York er det nesten helt ok fordi byen er så totalt sherrif.

Denne gangen hadde vi gjort et skikkelig scoop på nettet og funnet en leilighet på Upper West Manhattan til $180 døgnet. Ikke dårlig å betale 350 spenn døgnet per mann for egen leilighet m/2 soverom, stue med tv (264 kabel-tvkanaler), internett, ekstra sovesofa og kjøkken med alle hvitevarer inkludert. Tar du med at det bare er ca 10-15 minutters gange til Times Square og nærmeste subwaystasjon er ca 1 min unna blir det ikke så ille.

En gang i året har Aftenposten artikler om verdens mest kjente idrettsarenaer. Det er fordi Le Monde eller en annen stor avis med krutt i tarmen kårer nettopp dette. Bislett og Holmenkollen kommer alltid høyt oppe da dette er gamle og ærverdige stadioner som frembringer en egen stemning ved de årlige idrettsarrangementene. Tror de sikter til den skapte stemningen der speakeren legger føringen ved å be om det spesielt kjente brølet, henholdsvis Kollenbrølet og Bislettbrølet, og den Coca Cola skapte bølgen til OL i Los Angeles i 1984. Dette står jo i sterk kontrast til det vi driver med som er autentisk stemning, stemning som i stor grad bestemmes av hendelsene i kampen.

Om det finnes en by som kan vise til flere verdenskjente idrettsarenaer enn Oslo så er det i høyeste grad New York. New York er muligens toppidrettens mekka. Her ligger de store arenaene nærmest på rekke og rad; Shea Stadium, Flushing Medows. Madison Square Garden og Giants Stadium. I tillegg har man andre store arenaer som Continental Airline Arena, Nassau Veterans Memorial Colosseum og så videre.

En proff idrett
Amerikansk proffidrett og da spesielt de fire store proffligaene er så totalt forskjellig bygget opp i forhold til våre egne. De fire det er snakk om er for øvrig kurvball, ishockey, amerikansk fotball og baseball.

Juniorer kommer ikke opp gjennom seriesystemet, men de har egne juniorligaer som gjerne er knyttet til universitetsidrett. Rettighetene til disse spillerne i proffligaene bestemmes ut fra et lotteri der de involverte lagene velger talentene ut fra et rangeringssystem der de dårlige lagene får velge blant spillere som er 18 år eller eldre. Dette skal sikre en jevnere liga. Overført til Norge og Vål’enga vil de si at Vål’enga ikke kunne ha kjøpt Daniel Fredheim Holm da han var 17 fordi rettighetene hans skulle avgjøres der Odd eller et annet søplelag skulle få muligheten til å sikre seg ham gratis. En annen forskjell er at ingen lag kan rykke ned eller rykke opp. Dette er fordi ligaene har solgt rettighetene til de forskjellige lagene til forretningsfolk og bedrifter. Derimot kan lag legges ned og flyttes. LA Lakers het for eksempel Minneapolis Lakers og holdt til i Minnesota

En annen og kanskje viktigere forskjell er at det ligger ufattelig mye penger i disse idrettene. Jeg skal prøve å komme med en redegjørelse her. Alle lag kan selge tv rettighetene til sine hjemmekamper i det som er definert som sitt nærområde. Det er kort og godt på lokaltv. Det er en stor forskjell da å komme fra en by som New York med 8.000.000 innbyggere og for eksempel Nashville, klubben til Chris Mason og Scott Hartnell, som har nøyaktig 500.000 innbyggere. Tvrettighetene nasjonalt er det ligaen som tar seg av. Der er det en fordelingsnøkkel som sikrer alle klubbene en prosentvis andel av. Baseball er den klart største idretten og det vises baseball kontinuerlig på tv i sesongen på en eller annen kanal. Som regel går det flere kamper samtidig på forskjellige kanaler på kveldstid. For NHL er oppslutningen rundt ligaen på nasjonalt plan en helt annen. ”Storidretter” som traktorpulling og abborfiske trekker flere seere på nasjonalt plan og det blir ekstra synlig når smålagene gjør seg bemerket i sluttspillet. I år var det Edmonton Oilers (Edmonton, Alberta) og Caroplina Hurricanes (Raleigh, North Carolina). Finalene i år hadde et gjennomsnittlig seertall på ca 600.000 på landsbasis. Altså veldig få utenfor de to markedene.

Merchandisingsalget, altså salg av supportereffekter er også lukrativt, selv om det også her er en veldig skjev fordeling da noen klubber er større merkenavn enn andre. Vål’enga har Sjappa. Det er der du kan kjøpe engaeffekter hvis du ikke går til en av bodene på Ullevaal på kampdagen. Yankees har en stor butikk på Times Square, men deres effekter selges på lisens over hele verden. Sjappa selger kanskje 1000 caps i året, NY Yankees sikkert 10.000.000. Det blir mye penger av slikt. En annen ting klubbene tjener penger på er mat og drikke. Da jeg var i Columbus og så Shampo spille i Nationwide Arena for Columbus Blue Jackets var det et utall restauranter, barer og junkfoodutsalg. Matstasjonene omkranset tribunene inne i arenaen på alle nivåer. Og prisene er som regel skyhøye sett i forhold til hva de koster utenfor arenaen. Tar man med at en hockeykamp i NHL varer i nøyaktig en time lenger pga reklamepauser enn her hjemme forstår man at det kan være mye å hente på å fore i underkant av 20.000 mennesker.

Penger blir det også av samarbeidsavtaler og billettinntekter. Ta for eksempel Madison Square Garden. Da den 4. versjonen ble bygget i 1968 ble den bygget med 92 VIP bokser. Hver boks har plass til ca 15 personer og har egen bar. Den koster i hvert fall 18.000 kroner å leie for en basketball eller hockeykamp, men da følger det med bartender og servitør. 18.000×92=1.565.000. Tar man med at det for både Rangers og Knickerbuckers er 41 hjemmekamper i grunnserien blir potensialet for VIP’n nesten 68 millioner kroner. I tillegg skal man jo alltids selge de 18.200 vanlige billettene, der de som er nede ved isen koster 1000 kroner. Første benkerad i basketball er enda dyrere, for da har du føttene godt plantet på banen. Det blir fort penger av slikt. Og det må til med de lønningene som er i amerikansk proffidrett.

Stopp karusellen!
Basket, am. fotball og ishockey har nå lønnstak. NHL fikk det som følge av den arbeidskonflikten som varte hele 04/05 sesongen, men de tjener fortsatt godt. Før den forrige avtalen mellom ligaen og spillerorganisasjonen ble inngått i 1994 var LA Kings et av de førende lagene lønnsmessig med $24 millioner. Mye av det skyldes Wayne Gretzky og hans, den gang da, fantasilønn på $6,5 mill. Det spesielle med Gretzkys kontrakt var at klubbens president hadde fått inn et punkt der det sto at Gretzky skulle ha den høyeste lønnen i NHL, så dersom Rangers hadde signet Øystein Olsen til $9 mill i året (ikke helt utenkelig med tanke på at det er Rangers), så skulle Gretzky ha mer enn $9 mill. Siste sesong før den nye avtalen trådde i kraft hadde New York Rangers i en kort periode før overgangsvinduet stengte spillere under kontrakt som ville ført til årlige lønnsutbetalinger på godt over $100 mill. Minnesota Wild hadde på samme tid et budsjett på ca $25 mill. Konflikten løste seg etter 1 år og spillerne godtok en lønnsreduksjon på 24% og ett lønnstak på $39 mill for denne sesongen samt at ingen enkeltspiller kunne heve mer enn 20% av det totale lønnsbudsjettet. Til neste sesong økes det til $44 mill. Spillerne på lagene har sterkt differensierte lønninger og er du stjerne tar du en stor andel av potten. I NHL i dag har de beste en grunnlønn på ca $9 mill i året. I tillegg til det kommer sign on fee, bonuser, personlige avtaler på utstyr og reklameinntekter.

Peyton Manning er den best betalte i NFL og han fikk $34 mill bare for å skrive under en ny kontrakt som gikk over 7 år. I tillegg kommer grunnlønnen på ca $18 mill i året og det som ellers måtte dette ned i lønningsposen hans. Men dette er ikke noe mot hva man kan tjene i den andre amerikanske nasjonalsporten; baseball. Fotball har det problemet at hvert lag har ca 53 spillere og bare 16 grunnseriekamper i året. Baseball har langt færre spilllere og hele 165 grunnspillkamper i året. Da blir det fort mye penger. Alex Rodriguez er den som tjener mest. Han er midt i en 10årskontrakt som da den ble underskrevet var verdt ca 3 milliarder norske kroner, men da var dollarkursen en del sterkere og det er medberegnet sign on fee. Selve årslønnen er vel på skarve $26 millioner. Får inderlig håpe han har til salt på maten selv med agio tap på valutakursen.

Sex (sexy mellomtittel som alltid drar lesere)
Utrolig hva enorme mengder penger og eksponering kan gjøre med deg. Patrick Ewinggikk på strippeklubber og hadde seg med prostituerte, men det blekner i forhold til de verste. Den kanskje mest motbydelige er Randy Johnson. På hjemmesiden til Yankees liker de å fortelle at han nylig donerte $400.000 til Røde Kors. Det biografien hans ikke forteller er at Randy har luftet balltreet sitt i utallige parker og dette har jo da ført til at han har noen barn spredd rundt i byer der han har spilt. En av disse ungene prøvde i lengre tid å få kontakt med ham fordi hun gjerne ville treffe faren sin. Etter å ha sendt ham en del brev var gleden stor da han endelig besvarte henne. Skuffelsen var derimot stor da det viste seg at hans korrespondanse kun inneholdt et signert baseballkort. Dandy Randy betalte barnebidrag for denne jenta, men det var alt annet enn et generøst bidrag som speilet hans enorme inntekt de siste 20 årene. Så moren skrev et brev til ham da jenta begynte å nærme seg 16 og lurte på om han kunne hjelpe til med å spytte inn litt penger i en bil til henne. Ikke noe fancy smancy, en brukt pick up eller noe. Moren fikk et brev tilbake der Dandy Randy og den flotte hockeysveisen hans kunngjorde at han kom til å saksøke henne pga tiggerbrevet og feilaktig bruk av barnebidraget. Herrlig, herrlig, herrlig. Dette får jo basketballspillere høye på dop som flyr naken rundt i sitt eget nabolag jaktende på kona med en ladd pistol til å blekne.

Dop
Men fra denne lønnsadelen og til den jevne soldat i de store ligaene er det store forskjeller. Forskjellen i lønn er mye mer enn det ferdighetene skulle tilsi, men amerikanere elsker vinnere og er du litt dyktigere enn din konkurrent blir det store forskjeller. Det er derfor forståelig ut fra rent materialistisk syn at utøvere gjerne tyr til snarveier så de kan heve sin egen lønn fra for eksempel $30.000 til $2.000.000. Og snarveien går gjerne via forbudte stoffer. Denne snarveien blir ekstra fristende da det ikke finnes en idrettsnasjon som har utvist en større dobbelmoralisme enn USA med tanke på idrett og doping siden DDR sluttet å opphøre. Deler av amerikansk idrett har inntil nylig hatt et meget avslappet forhold til doping, i likhet med for eksempel sykkelsporten. Dette har bl.a. medført at de ikke har betalt sin kontingent til WADA og at de store proffligaene ikke har gjennomført testing av utøvere. For europeiske lag i bl.a. ishockey har dette medført at de måtte sende over personale til utøverne i god tid før VM for å selv teste sine spillere og gi grønt lys for deltagelse i OL og VM der fokuset på doping er totalt forskjellig. Dette medførte bl.a. til at man fant ut at klubblegen til Canucks hadde benyttet ulovlige medikamenter i forbindelse med en øyeskade Mathias Öhlund hadde.

Internasjonalt press har dog ført til at USA har måttet føye seg, de samarbeider nå med WADA og det avdekkes jevnlig spillere som har benyttet ulovlige preparater. Den verste skandalen er knyttet til Balco der, som tidligere nevnt, Barry Bonds er en sentral skikkelse i likhet med en drøss andre kjente baseballspillere og friidrettsutøvere med Marion Jones i spissen. Balco er et privateid forskningslaboratorium som drev med litt dopforskning ved siden av hovedgeskjeften medisin. De konstruerte preparater som ikke kunne oppdages i tester og utøverne ble merkbart bedre. ”Halve” NY Rangers er innblandet med stjernene Giambi og Sheffield i spissen.

Men problemet er ikke Balco isolert. Ukulturen har fått en skikkelig grobunn i løpet av en årrekke og det er grunn til å tro at en rekke av deres mest kjære idrettsutøvere har benyttet seg av ulovlige preparater for å nå sin dominans. Det er nærliggende å trekke frem Florence Griffith Joyner i en debatt. Selv om hun aldri ble tatt, dominerte hun totalt. Florence er ikke lenger med oss da hun døde av hjertesvikt 39 år gammel. Bill Romanowski er også et naturlig navn å trekke inn. Denne forsvarsklippen spilte 16 sesonger i NFL og utviklet etter hvert et ukontrollerbart sinne. Det hele kuliminerte med at han uprovosert gikk løs på en lagkamerat på trening og nærmest pulveriserte kjevepartiet hans. Romanowski har senere hevdet at han kun har brukt anabole steroider ved et fåtall anledninger og at dette ikke har noe å si for hans ukontrollerbare sinne. På tross av dette vedgår han at han hadde et årlig forbruk av kosttilskudd på i overkant av $200.000 i året. Balco anyone?

Dagens fokus på doping i USA skyldes i hovedsak WADA, som har presset på unnasluntrere med tiltak som å ikke spille nasjonalsangen skulle spilles under seierseremonier i OL som mulige tiltak mot land som ikke betalte kontingenten, og Jose Canseco. Jose Canseco var stjerne i baseball og etter at karrieren var over skrev han en selvbiografi som het ”Juiced”. I Juiced forteller han om sitt eget forbruk av anabole steroider og ikke minst så navnga han alle de andre stjernene som hadde benyttet steroider og annen faenskap mens han var aktiv. Da ble det bråk med egen høring om dopbruk i proffidretten i kongressen. Ta med Balco i tillegg og doping var virkelig i vinden i USA.

Før dette hadde NHLPA (spillerorganisasjonen) fått igjennom et forslag om at spillerne ikke skulle testes. Organisasjonen er jo tross alt til for å sikre spillernes arbeidsforhold, så på en syk måte sørget den jo for å styrke arbeidstagerens arbeidssituasjon ved å effektivt stoppe mulighten for at ikke fikk utføre sitt virke med noe, for dem, så teit som en doprelatert utestengelse. Nå er det ca 1400 tester i året, men NHL får fortsatt stryk av WADA. Husk det er mange lag i NHL og alle har til alle tider ca 23 spillere på a-laget så det blir bare 2 tester i året per utøver – og en av disse testene er fastsatt lang tid i forveien og skal foregå under trainingcampen før sesongen.

Og rock n`roll
Nå i forrige uke var det en stor aksjon utført av FBI der de raidet hjemmet til baseballspilleren Jason Grimsley. Hjemme hos Grimsley fant de egentlig alt som ikke skal finne hos en idrettsutøver. Det positive er at det faktisk ble gjennomført et raid. Det hadde vært utenkelig før i tiden. Hockeyspilleren Bryan Berard ble tatt i en dopingtest før OL, men han ble tatt i en internasjonal test og ikke i en NHL-test. Derfor ble han utestengt fra internasjonal hockey i 2 år, men kunne fortsette å spille i NHL. Blir som om du blir tatt i av politiet i det du kjører i 200 km/h høy på stoff og de forbyr deg å kjøre Imolabanen. Det finnes med andre og mer effektive straffemetoder som hindrer deg å kjøre bil.

På tross av dette hadde jeg tenkt meg på baseballkamp mens jeg var her. En skikkelig klassiker; New York Yankees – Boston Red Socks. Skjebnen ville det derimot annerledes for kampen regnet bort. Selvfølgelig var dette den eneste kampen i hele sesongen som regnet bort av de 2.000.000 MLB-kampene som har blitt spilt. Da var det godt å kunne trøste seg med at det var tid for Stabæk – Vål’enga dagen etter. Deilig var det også at det bare var 6 timer tidsforskjell, så da begynte kampen kl 1300. Mao så hadde jeg muligheten til å bøtte innpå med litt øl og finne fram Kenneth Larsen-drakten min før kampen startet. Det er vel ikke så mye å si om kampen annet enn at fy faen i hælvete så deilig det var å se Flo nette. Og ikke nok med det; førstemålet var det skikkelig klasse over. Så utrolig deilig! At han da i tillegg setter en gavepakke som viser seg å være veldig viktig er bare krem. I tillegg er jeg relativt fornøyd med at streamingen fungerer mye bedre her i New York enn den gjorde i Honolulu. Hadde det vært, skjørt, skygger og ballen hadde vært usynlig her hadde jeg forstått like lite av finta til Flo på 1-1 som det Stabækspilleren gjorde…

Avføring til slutt (som seg hør og bør)
Tja, da har jeg snakket om stedet jeg er på, litt proffidrett og Vål’enga. Står det noe igjen på listen min da? Hmmm, jo bæsj selvfølgelig. Dagens selvopplevde bæsjehistorie stammer, selvfølgelig, fra Vegas. Jeg vet ikke om dere husker den store Fasting Torgersen som plugget skåla, men i alle fall etter å bortimot vært i barsel så kjenner man jo at kroppen er merket episoden. Du kan nesten si at det var et paradigmeskifte for kringla mi. Før jeg lå der og verpet hadde jeg en velfungerende lukkemuskel, etter lignet den vel mest på Bjørn Dæhlie etter målgang på en 50 km. Hvis du kan se for deg Bjørn Dæhlie henge på stavene med hodet senket, gispende etter luft og med masse gullsnørr hengende ut av kjeften så var så var mitt sorte hull kjeften til Bjørn Dæhlie, eller om jeg tenker meg om så ser nok knuta mi litt mer ut som Juha Mietho – jeg har hår der bak må du vite. I likhet med Juha Mietho viste også min tapre sliter et bra O2 opptak der det gispet etter luft. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor den jobbet så iherdig at det surkla, men jeg tror den fikk sjokk etter den traumatiske opplevelsen. Det sies jo ofte at det å få barn er drepen for sexlivet, ikke nødvendigvis fordi sneipen tar all tid og energi, men fordi beveren til høna ikke akkurat imploderer. Sånn var det med meg også for det var som å kaste spiker inn en låvedør – ikke det at det skulle kastes spiker inn låvedøra mi. Det var ikke bare gjestfriheten som var et problem i etterkant, for det var jo som sagt litt fuktig også. Det var jo ikke sånn at det rant i strie strømmer, men en og annen teskje med hostesaft kom det da uansett. Det ble faktisk så ille at jeg måtte rulle meg en plugg av papir for å korke saftkokeren. Det var enten å plugge meg selv eller å skifte underbukse hele tiden, og da valgte jeg å lage meg en bunnpropp.

Så sånn for å avslutte disse reisebrevene på en måte som kanskje kan blidgjøre grinebiteravdelingen til VPN avslutter jeg med et ganske så Vål’engarelatert bilde, nemlig min Enga t-skjorte foran New York børsen. Ellers vil jeg gjerne poengtere at jeg gleder meg vilt til å komme hjem og se Enga igjen. Kommer akkurat tidsnok hjem igjen til Oslo, etter en stopp i Vilnius, med tanke på Sandefjordkampen. Vi schnakkes der alle sammen!

Facebook-kommentarer:

Ingen tilbakemeldinger

Det kan hende du også liker...