VPNbanner

Gabardinmannen: Based on a true story

Gabardinmannen er hjemme og er i ferd med å nærme seg hvilepuls og kjørbar form. Han forteller at det eneste som var en suksess med turen, var at han passerte tollen uten å ende opp med plastikkhansker og talkum i tarmsystemet.
Trolig er dette hans eneste utenlandstur som har endt uten penicilinkur, vi antar at dette neppe er hans skyld. Her er noen små historier fra turen til Mladà Boleslav, slik han opplevde den.

DA POLITIET BLE AVVÆPNET

La det være sagt med en gang at denne Vålerengaturen ikke ble en vanlig tur med klanen. Alle reiste til Praha på egenhånd, siden klanen ikke arrangerte en fellestur. Det gjorde at man først og fremst var sammen på selve kampen og det dreper antall historier man kommer over.
Jeg vil derfor bare fortelle noen små pussigheter fra min tur, så vil tiden vise om andre har opplevd ting som vil bli klassiske turtemaer rundt baren på Bohemen.

Hva gjør du med batongen kjære snut?
Allerede utenfor sportsbaren i kjøpesenteret Albert i Mladà Boleslav var de på plass. I en Volkswagen transporter som så ut som en buss i rushtrafikken i India, tøt det ut med bryskt utseende karer. Politimerker på skuldra og svære batonger i beltet. Velkommen til Tsjekkia. Jeg vet ikke hvilke motiver hun hadde med det som nå skjedde, her får hver tenke sitt, men rett etter kampen møter jeg en av de kvinnelige ciderelskerne fra Bohemen. Hun møter blikket mitt, og lar det gli nedover sin egen kropp, man er da mann og mitt blikk følger etter. Hun ser på brystene sine, nei, blikket forsetter nedover, der jøss og i alle dager tenker jeg. Hun har blikket festa på en stor bul i buksa, ja altså i hennes bukse. Før min middag kommer i retur, stikker hun heldigvis hånda innafor buksa og med et triumferende brøl svinger hun en stor batong foran seg i lufta. Det er som å se Willy Haugli i det han angriper Blitzhuset. Da kommer hele historien, politiet og vaktene i Tsjekkia lar seg naturligvis kjøpe, så hun hadde gått bort til de som passa på oss, smilt søtt og trygla seg til å kjøpe batongen. Det er ikke rart det er vold i verden. Jeg tror vi skal være glade for at ikke flere fikk denne ideen under kampen. Det ville unektelig sett litt rart ut, med en vaktstyrke strippa for politieffekter, men desto blidere og med nevene fulle av ”dollar”, som står og passer på 250 feite, berusede karer med batonger og skytevåpen.

”Gjør meg til et gjeldsoffer for faen”
Dette er nok kanskje en av verdens minst brukte replikker, men med frustrasjon og stor grad av innlevelse brøler en av gutta i bar overkropp dette til spillerne, under en pause i spillet på stillingen 3-0. Han fulgte opp med å brøle noe om å ta opp lån for å følge Enga i Europa. Noe som kanskje bidrar til å gjøre utsagnet litt mer forståelig. Jeg forsikrer deg om at vi var mange som sto rundt han som der og da ville pantsatt både hus og barn for ett mål eller tre. Spillere, trenere og ledere; dere har en jobb å gjøre, påfør oss reiseutgifter utover hele høsten. Gjør det dyrest mulig for oss, bare gjør det, vi vil ut å se verden. Vi er lei av Trondheim og Bergen, vi vil til skikkelige byer, vi vil til Madrid og London, vi vil se Paris om høsten.

Mangfold kan ikke kjøpes
Det gikk en liten støkk i meg når jeg kasta blikket til høyre under ”melking og møing” mot tsjekkera. Jo da, der står han, investoren Trøim selv, og med innlevelse viser han hva han synes om motstanderne og deres supportere med dreven skyggemelking og møing. Det fikk meg til å trekke på smilebåndet, kaste et blikk bak meg på han som hadde drekki for mye og satt og holdt dama i hånda mens han apatisk så på rumpa til han foran. Jo, det er virkelig noe i at mangfold ikke kan kjøpes.

”Hei, er det du som er Frakk?”
Når jeg nærmet meg bordet til Hjesus med venner, ble jeg møtt av spredte rop med ”En frakk i Norge”, noe som naturligvis ble tatt vel i mot av undertegnede. Jeg landet imidlertid raskt på jorda igjen når en kvinne ved bordet litt senere stikker frem hånda og høflig, men litt usikker spør om jeg heter ”Frakk”.

Når vi reiste slik vi gjorde så blir det dessverre vanskeligere å formidle den vanlige turstemninga, rett og slett fordi jeg ikke opplevde at vi hadde vår egen pub, slik vi pleier. Det ble en annerledes tur, men på ingen måte noen nedtur, i hvert fall ikke før tiden mellom klokka 20.52 og 21.04 på kampdagen. Jeg er hjemme igjen nå, andre er ikke hjemme før til kampen mot Odd. Uansett hva de har opplevd har vi en ting felles: Vi var der når Enga spilte Champions league kvalifisering i Tsjekkia. Forhåpentligvis ser jeg både de og deg på nye Europa-turer allerede i høst.

Legg igjen en kommentar